«Barnehagen skulle reguleres med avstand til skolen»

Ti år etter Stortingets første daginstitusjonsdebatt i 1962, la Daginstitusjonsutvalget frem sin NOU 1972:39 Førskoler. Utvalget ble nedsatt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), og brukte tre år på utredningen.

Mandatet var å vurdere om datidens retningslinjer for bygging og drift var tilfredsstillende fra både et sosialt og et pedagogisk synspunkt. Behovet for plasser, finansieringssystem og utdanning av førskolelærere skulle også diskuteres.

I tillegg skulle utvalget vurdere en eventuell samordning med skoleverket, og ikke minst legge frem et forslag til egen lov for daginstitusjonene.

Førskolen som kinderegg

Flertallet i Daginstitusjonsutvalget gikk inn for å gi alle daginstitusjoner for barn én felles betegnelse, uavhengig av åpningstider og barnas alder. Både småbarnstuer, daghjem og barnehager ble foreslått kalt førskoler. Her finner vi utgangspunktet for et særpreg ved den norske barnehagemodellen, som internasjonalt høster stor anerkjennelse under betegnelsen «the unitary system».

Daginstitusjonsutvalget fremholdt den sosialpedagogiske tradisjonen, og mente at førskolen både skulle være et pedagogisk tilbud, et sosialpolitisk virkemiddel og et sosialt hjelpetiltak. Førskolen ble med andre ord tillagt en slags kindereggfunksjon. For å fungere slik måtte standarden på tilbudet være god, og alle barn måtte prinsipielt sikres plass. Siden dekningsgraden på denne tiden var om lag tre prosent, ble det påpekt at en inntil videre burde prioritere opptak for barna med størst behov. Disse barna ble av utvalget kategorisert i fire grupper. Barn med funksjonshemninger, barn fra utkantstrøk, minoritetsbarn og barn fra vanskeligstilte hjem. Førskolens muligheter for å utjevne sosiale forskjeller, og dermed virke forebyggende, ble særlig fremhevet for den siste gruppen barn.

Førskolens relasjon til skolen ble også berørt. Det ble foreslått et sammenhengende pedagogisk program, uten noe skarpt skille ved sjuårsalderen, og førskolens metodiske prinsipper og arbeidsmåter burde utprøves i skolens første klasse. Ønsket om en slik samordningsprosess ga seg også uttrykk ved at Daginstitusjonsutvalget anså det som formålstjenlig at førskolen og skolen skulle innordnes under et felles departement.

Formålsløse førskoler?

Daginstitusjonsutvalgets forslag til egen førskolelov var ensidig knyttet til behovet for utbygging av sektoren. Forslaget til lovens § 1. Formål var derfor: «Formålet med denne lov er å stimulere til en tidsmessig utbygging av førskoler, fritidsheimer og andre tiltak for barn». Et formål for den pedagogiske virksomheten ble med andre ord ikke berørt.

Men et mindretall på to utvalgsmedlemmer ønsket det annerledes. Disse ville ha en formålsparagraf som tydeliggjorde førskolens verdiforankring og sammenheng med grunnskolen. Ønsket var et formål i harmoni med skolens, der verdimessig forankring i kristne grunnprinsipper var fremtredende.

En barnehage med avstand til skolen

I januar 1975 la FAD frem sin lovproposisjon. I denne var det store endringer fra forslaget Daginstitusjonsutvalget la frem i 1972. Først og fremst gikk departementet mot betegnelsen førskoler, fordi dette rettet oppmerksomheten for mye mot skolen. I stedet skulle institusjonene kalles barnehager. Samtidig ønsket FAD, som mindretallet i Daginstitusjonsutvalget, at barnehagen skulle ha en egen formålsparagraf. Men i motsetning til ideen om et kristent formål i harmoni med skolens, ville departementet markere avstand til skolen gjennom sitt forslag. FAD foreslo det enkle formålet «å sikre barn i førskolealder gode utvik-lings- og aktivitetsmuligheter i nær sammenheng med barnas hjem».

FAD brukte mye plass i sin lovproposisjon på å understreke at barnehagen måtte ses som et tilbud i sin egen rett, som ikke måtte innskrenkes til å formidle kunnskaper eller trene opp rent intellektuelle ferdigheter. Barnehagen skulle kjennetegnes ved frie aktivitetsformer, fordi disse imøtekom barnas trang til selvutfoldelse. Sosialkomiteen, som behandlet lovproposisjonen før den gikk til Odelstinget, delte dette synet og understreket at barnehagens hovedoppgave ville være å gi tilbud om lek og sosialt samvær, og ikke undervisning eller kunnskapsformidling.

Kampen om barnehagens formål

Odelstingets behandling av forslaget til barnehagelov ble en spennende affære med steile fronter i formålsparagrafspørsmålet. Enigheten var stor når det gjaldt betegnelsen barnehage, men ved voteringen over formålsparagrafens ordlyd, ble sosialkomiteens innstilling bifalt med knappest mulig margin, 53 mot 51 stemmer. Dermed ble Barnehage-loven vedtatt, med en formålsparagraf uten kristen verdiforankring. I lovens forskrifter ble «gode utviklings- og aktivitetsmuligheter» utdypet som «et godt miljø med vekt på lek og samvær med andre barn og voksne». Målet skulle være å utvikle barnas personlighet, evne til toleranse og til å ha omsorg for andre.

Når det gjaldt barn med særskilte behov, var det kun de funksjonshemmede som ble trukket frem i barnehageloven ved en egen paragraf om prioritet ved opptak. Det ble understreket at det for disse barna var «nødvendig å etablere et nært samarbeid mellom barnehage, helsestasjon og pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste», men verken her eller noe annet sted i barnehageloven ble samarbeid med skolen omtalt. Barne-hagens orientering var rettet mot hjemmet og ikke skolen.

Omkamp om formålet

Det var Arbeiderpartiet som satt i regjering da barnehageloven ble vedtatt, men ved stortingsvalget i 1981 vant Høyre og dannet regjering. Våren 1982 foreslo de å innføre et kristent formål i barnehage-loven. Den påfølgende odelstingsdebatten ble ikke mindre spennende enn den i 1975. Etter fem timers diskusjon, inkludert et opptrinn der demonstranter ble vist vekk fra galleriet etter å ha sunget «Nei til kristen formålsparagraf», var det endelig duket for votering. Resultatet ble like jevnt som i 1975, men med motsatt fortegn. Det kristne formålet ble vedtatt med 39 mot 37 stemmer.

Formålets første ledd ble stående som i 1975, men fikk det nye andreleddet: «Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier». Det er her viktig å bemerke at endringen av formålet tydeliggjorde en forankring i kristne grunnverdier mer enn en orientering mot skolen. Det var fortsatt forholdet til familien som var det primære, og formålsparagrafen av 1983 skulle vise seg å bli stående, med minimale justeringer, i nesten 30 år.

• Jon Kaurel, stipendiat ved Institutt for pedagogikk, Universitete i Oslo