Ill.foto: Pixabay
Vis barnehagelæreren tillit og gi autonomien tilbake
Debatt: De siste ti årene har barnehagelærerne blitt utsatt for et enormt press knyttet til pålegg om bruk av manualer, pakker og programmer.
New Public Management og de siste årenes politikk har inntatt barnehagefeltet. Vi observerer blant annet et økt instrumentelt produksjonsvokabular hvor private aktører med økonomiske interesser retter oppmerksomheten mot hva barnehagen skal og bør være. Dette mener vi er med på å svekke barnehagelæreres autonomi.
Ifølge forskrift for Rammeplan for barnehagelærerutdanning og de nasjonale retningslinjene for barnehagelærerutdanning står det at barnehagelærerutdanningen skal bygge på forskningsbasert kunnskap som et grunnlag for profesjonsutøvelse og kontinuerlig profesjonell utvikling og forståelse (Kunnskapsdepartementet 2012; 2018). Forskningsbasert undervisning og erfaringer i praksis skal danne grunnlag for kritisk refleksjon over egen profesjonsutøvelse knyttet til individ, relasjoner og system (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 11).
Vi forstår dette som at barnehagelæreren skal kunne kritisk vurdere, være autonom og selvstendig velge de pedagogiske metodene som passer best for sin barnegruppe. Ifølge Rammeplan for barnehagen er pedagogisk leder gitt ansvaret for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet i tråd med godt faglig skjønn. Den pedagogiske lederen skal veilede og sørge for at barnehageloven og Rammeplanen oppfylles gjennom det pedagogiske arbeidet (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 16).
Les også: Bokmelding: Programmenes inntog i barnehage og skole
Kunnskapsdepartementet har gitt barnehagelærerprofesjonen et mandat på vegne av samfunnet. Dette er en anerkjennelse av barnehagelærerprofesjonen som gir barnehagelæreren et særlig ansvar som er basert på kunnskap og en skjønnsmessig vurdering av hva som er til barnets beste. Målet for oss som underviser i barnehagelærerutdanningen er å utdanne autonome profesjonsutøvere. Å bli en autonom barnehagelærer krever erfaring og tid. Dette mener vi blir et stort dilemma når nyutdannede, så vel som erfarne barnehagelærere, møter et økende press av pålagte «manualer, pakker og programmer» i barnehagen. Barnehagelæreren havner i et spenningsfelt mellom autonomi og styring fordi det er andre aktører enn barnehagefeltet selv som tar til orde, definerer og er blitt premissleverandører for hvordan barnehagelæreren skal utføre sitt arbeid og hva som er til det beste for barna.
Det forventes en selvfølgelig ubetinget lojalitet mot barnehageeierens bestemmelser om å følge et bestemt utvalg av «manualer, pakker og programmer».
Barnehagene har de siste ti årene, slik vi ser det, blitt utsatt for et enormt press knyttet til pålegg om bruk av «manualer, pakker og programmer». Dette har ikke bare tatt mandatet fra barnehagelæreren, men også svekket barnehagelærerens kunnskaper om observasjon, vurdering, evaluering og nyskaping. Barnehagelæreren blir i stor grad kurset og instruert uten å selv bestemme om dette er til det beste for sin barnegruppe. Det forventes en selvfølgelig ubetinget lojalitet mot barnehageeierens bestemmelser om å følge et bestemt utvalg av «manualer, pakker og programmer». Med dette som bakteppe opplever vi at det gis lite rom for barnehagelærerens faglige og profesjonelle skjønn.
I kjølvannet av alle «manualer, pakker og programmer» som barnehagene har jobbet med i løpet av de siste ti årene har voksenperspektivet ensidig blitt fremhevet i den forstand at bare de voksne gjør som programmene og pakkene beskriver, så vil det komme barna til gode. Dette finner vi også igjen i forskningslitteraturen hvor det fremheves at kvalitet i barnehagen først og fremst handler om kompetente voksne. Vi mener at barneperspektivet er oversett og at synet på barn har endret seg i en uønsket retning. Barnesynet som flere av disse «manualene, pakkene og programmene» representerer, mener vi, ikke holder mål og ikke er i tråd med det synet på barn som kommer frem i lov og Rammeplan for barnehagen.
Mange av «manualene, pakkene og programmene» har fungert som kompetansehevende opplæringsprogrammer i norske barnehager, og har etter vår mening et behavioristisk syn på barn. Det kan virke som om en er mer opptatt av å produsere barn enn å danne dem inn i et samfunn preget av demokratiske grunnverdier. I Rammeplanen for barnehagen, som har status som en forskrift til loven, står det: «Barnehagen skal fremme demokrati og være et inkluderende fellesskap der alle får anledning til å ytre seg, bli hørt og delta» (2017, s. 8). Dette er i tråd med et sosiokulturelt syn på barn og læring som Rammeplanen for barnehagen bygger på. Vi reiser derfor spørsmål ved om Rammeplanen i for stor grad tilpasses «manualer, pakker og programmer» og ikke omvendt.
I vårt nyeste forskningsprosjekt ved Høgskulen på Vestlandet: «Fra student til profesjonsutøver» har vi sett på sammenhenger mellom studiet og profesjonsutøvelsen etter endt utdanning. Det viser seg at barnehagelærerne er blitt godt kjent med Rammeplanen for barnehagen gjennom sin studietid. De nyutdannede rapporterer om en aktiv bruk av styringsdokument i utdanningen, men opplever at styringsdokumentene i profesjonsutøvelsen er en ensom aktivitet. Vi er på bakgrunn av dette bekymret for at Rammeplanen kan stå i fare for å ha kommet i skyggen av alle «manualer, pakker og programmer» som barnehagene har implementert.
Vi stiller spørsmål ved om det ikke er barnehagelæreren som til syvende og sist bør være den som er premissleverandør og får ta til orde for og med barn i barnehagen. Det er de som er profesjonsutøvere og er sammen med barna hver dag. Vi mener at det på høy tid å vise barnehagelæreren tillit og gi dem autonomien tilbake, slik det står skrevet i styringsdokumentene. Samtidig øyner vi nå et lite håp når det gjelder barnehagelærerutdanningen og barnehagelærerens fremtid. Strategi for kompetanse og rekruttering 2018-2022 (Kunnskapsdepartementet 2017b) setter barnehagebasert kompetanseutvikling på dagsorden med mål om å jevne ut kvalitetsforskjeller i barnehagene for så å gi et mer likeverdig tilbud til alle barn.
Å gi et likeverdig tilbud må ikke forveksles med å gi et likt innhold til alle barn. Strategien retter oppmerksomheten mot barnehagens eget forbedringspotensial hvor alle ansatte blir inkludert i prosesser med å innhente og analysere data fra egen barnehage, lage og gjennomføre tiltak og evaluere dem. Aktørene bidrar selv i samskaping og gjensidig læring som kan endre praksis. Her blir ikke barnehagene tilbudt en ferdig «manual, pakke eller program». Vi ønsker ordningen regional KOMPetanseheving [REKOMP] velkommen, da vi tror den kan bidra og støtte implementeringen av Rammeplanen for barnehagen under ledelse av autonome barnehagelærere.
Litteratur
