Bokmelding: Programmenes inntog i barnehage og skole

Dette må være årets viktigste bok i pedagogiske miljøer. 16 forskere på barnehage, skole og barnevern har levert 14 artikler til antologien «Problembarna». Den kan leses som en invitasjon til samtale om pedagogikk, politikk og etikk, men den er også et varsko – især til foreldre – om aktiviteter i offentlige institusjoner.

BOKMELDING

Problembarna

Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern

Av Marit Pettersvold og Solveig Østrem (red.)

Cappelen Damm Akademisk 2019

308 sider

Det dreier seg om en utstrakt bruk av kontekstuavhengige programmer, metoder og manualer for å forebygge og løse problemer, der fokus blir barna og de unge. Programmene er importert, «tilpasset», utviklet og lansert av enkelte fagmiljøer og personer, og støttet og omfavnet av sentrale og lokale skole- og helsemyndigheter. Derved legitimerer og bidrar de til skole og barnehage som et betydelig marked i og med at barnehagen omfatter nesten alle barn fra ettårsalderen, og grunnskolen er obligatorisk for alle.

Utdanningspolitiske stikkord er «kvalitet» og «tidlig innsats». Programmene er spredt ikke bare i Norge, men i Danmark og Sverige. Dermed har antologien bidrag fra hele Skandinavia.

Som forfatterne viser, henger programinvasjonen (redaktørenes uttrykk) sammen med internasjonal påvirkning og trender i tidens styringsideologi (New Public Management) og ved at barn i opplæringen ses som en investering i samfunnets konkurransefortrinn. Men som boka viser, nedvurderes barnet i programmene ved at barnet blir gjort til objekter for intervensjon. Mens opplæringen er et dannende demokratiprosjekt med oppdragelse og undervisning, der barnet er subjekt. Pedagogikkens egenart er relasjonen, med sensitivitet for situasjonen i konteksten, hvor pedagogens faglige skjønn er kjernen i profesjonsutøvelsen. Artiklene insisterer på dette og viser hvordan standardiserte, universelle programmer nettopp ser bort fra det.

Politikerne etterspør effektivitet og hva det er som virker. Evidensbasert forskning, som kommer fra medisinens fagfelt, er blitt viktig for myndighetene som basis for politiske tiltak også innen opplæring og barnevern. Det er dette forfatterne avdekker når de tar for seg ulike programmer som er kjent både for lærere og foreldre, med virkemidler som «løvelov», «bra-kort», smilefjes og time-out osv.

Programmene inngår også i en tidstypisk bølge der psykologisk førstehjelp «brukes både i arbeidet med psykisk helse hos barn og unge og også som allmenn forebygging av psykisk uhelse». I kapitlet «Selvhjelpsverktøyet, psykologisk førstehjelp. Når kognitiv terapi blir individuell forebygging» viser Ida Holth og Ole Jacob Madsen hvordan atferdsterapeutiske teknikker flyttes ut av terapirommet og inn i barns hverdagsliv. Forfatterne drøfter de implisitte ideene og verdiene, hva dette innebærer for barn og unge og deres tanker og følelser, og metodene som foreskrives for å håndtere tanker og følelser.

Et annet overgripende anliggende i boka løftes fram i kapitlet «Evidens, pædagogik og politik – en småbørnspædagogisk vending» av Christian Aabro. Språkopplæringen har lenge stått sentralt i myndighetens interesse for småbarnspedagogikk. Kartleggingsinstrumenter er hyppig anvendt, men også omdiskutert, her som i Danmark. Lars Holm går grundig inn på TRAS, som både teoretisk og kunnskapsmessig har spesialpedagogiske røtter, og som han derfor ser som en normalitetskontroll av barnehagebarn.

Agderprosjektet har solid økonomisk backing fra myndighetene. Det har tidligere fått et faglig-kritisk søkelys på seg av bokas redaktører. Agderprosjektet mål er «å utvikle og teste ut et førskoleopplegg hvor hensikten er å bidra til at barn har likere og bedre læringsgrunnlag ved skolestart», s. 209. I denne boka er det foreldreansvarets vilkår i prosjektet som analyseres. Barnehageloven påbyr at virksomheten skal skje «i samarbeid og forståelse» med hjemmet. Det undersøker Mona-Lisa Angell ved å analysere tekster i håndboka, som «er i ferd med å bli et arbeidsredskap og /eller styringsredskap i norske og svenske barnehager», og som kan endre barnehagens pedagogikk. Foreldrenes rolle systematiseres. Hun konkluderer med at foreldrene involveres minimalt. De informeres, men har liten innflytelse på planene og er kun unntaksvis kilde til kunnskap om barna. I barnehager der program brukes bør foreldrenes innflytelse undersøkes nærmere, ifølge Angell.

Veiledning av foreldre som fosterforeldre er Solveig Botnen Eides fokus. I artikkelen «Traumebevisst omsorg i fosterhjem – behandling i omsorgens forkledning», (TBO), avdekker hun at omsorgsforståelsen snarere knyttes til behandling enn hverdagsliv, og dermed veiledes fosterforeldre til en redusert omsorgsforståelse, som er utviklet med tanke på et terapeutisk sikte. Foreldre er imidlertid ikke terapeuter.

Artiklene bevisstgjør ikke minst om konsekvensene for barna, som først og fremst blir objekter, men også for yrkene som avprofesjonaliseres, idet det faglige skjønn devalueres. Men også pedagogikken forenkles når situasjonen, konteksten avsvekkes og relasjonen instrumentaliseres. Manualene og metodene som forfatterne tar for seg, kapittel for kapittel, rettes mot barna som problemer, ikke mot utdanningsinstitusjonene, samfunnsmessige tendenser eller politiske forhold. Dette kan «bidra til en avsporing og avpolitisering av vilkårene i institusjonene», sier redaktørene, (s. 19). De viser hvordan dette er belyst i eksisterende forskning og i diskusjoner om programmene, som griper inn barns hverdagsliv, i familiene og faktisk endrer vilkårene for profesjonsutøvelse.

Nestor i pedagogikkfaget Lars Løvlie leverer til slutt i boka i «Farvel til verktøyskolen» et solid og tankevekkende forsvar for pedagogikkens egenart, og for opplæringens og lærerens oppgaver og etos, men også en sviende kritikk av verktøyenes inntog i barnehage og skole, og konsekvensene for både barn og lærere. Han kritiserer ikke bare PALS og Atferdssenteret, som lever av programmet, men også Kunnskapsdepartementet som har støttet denne. Boka er egnet til debatt. Den vil visselig komme. Det er nok kommersielle interesser i prosjektene til det.