Gi barnehagen den anerkjennelsen den fortjener

* Linda Bollum Lien er barnehagelærer og pedagogisk leder.

Strikken tøyes stadig lenger, hvor langt kan den tøyes før den ryker med et smell? Jeg kjenner at det ikke er så mye lenger, for strikken det er meg og alle andre barnehagelærere rundt om i vårt langstrakte land.

Jeg elsker å jobbe med barna, men føler ofte at det er for mange av dem og for få av oss.

Barn trenger å bli møtt som de unike individene de er, hver med sin egenart og sin personlighet. Jeg ønsker å se hvert barn inn i øynene hver dag og gi dem følelsen av å bli sett, anerkjent og forstått. Slik at deres selvfølelse kan vokse i takt med kroppen og bli et sosialt, empatisk og nysgjerrig barn som er sugne på å lære, å oppdage alt rundt seg. Jeg ønsker å legge til rette for at hvert barn skal få utfolde seg med aktiviteter som det liker om det er tegning, klipping og liming, snekring, baking, skriving på PC, spilling av spill sammen i små grupper, eller om de foretrekker å sitte høyt oppi et tre og fundere over livet mens de hører på fuglene som synger.

Barna oppholder seg i barnehagen mellom åtte og ti timer hver dag, omtrent i hele sin våkne tid. Derfor er det helt nødvendig at de har det bra der, og at de får gode muligheter for lek, læring og utvikling. Jeg vet at de aller fleste som jobber i barnehage, det være seg fagarbeidere eller pedagoger, gjør sitt aller beste for at alle barna skal ha en så god hverdag som overhodet mulig, men vi er bare mennesker vi også, mennesker med gode og mindre gode dager. Det har skjedd mye på barnehagefronten de siste tjue årene, mye positivt, men også mye som har ført til et økt arbeidspress, uten at det har fulgt ekstra midler med. Vi har fått ettåringene inn i barnehagen, en gruppe som det var veldig få av for tjue år siden. Vi har fått først en rammeplan, deretter en ny rammeplan med høye krav til både det pedagogiske arbeidet samt dokumentasjonsarbeid og vurderingsarbeid. Ulike prosjekter daler ned fra «oven», og selvsagt er det viktig å jobbe med både arbeidsmiljø, forebygging av mobbing, utviklingsarbeid og ulike kartlegginger, men det går på bekostning av noe, nemlig de barna som egentlig skal nyte godt av det hele.

De barna som kanskje ikke blir sett og som dermed finner sin måte å bli sett på, de barna som kjeder seg allerede før de har startet på skolen, eller de stille barna som trenger at vi bruker tid på dem og bygger gode relasjoner for at de kan få blomstre akkurat som de er.  Alle disse barna som vi i en hverdag med knapp bemanning er helt avhengige av at føyer seg inn i systemet. Et system som belønner de «flinke» barna, de som er sosialt velfungerende, som er nysgjerrige og som klarer å vente på tur. Hvor lenge skal de vente? Hvor lenge skal vi vente før barnehagen blir anerkjent som den viktige utdannings- og danningsarenaen som den er? Det kalles tidlig innsats og er noe politikere liker å snakke om, men nå MÅ det skje noe, for strikken ryker snart!