Effektivisering og profitt i barnehagesektoren

Det snakkes ofte om at det er for store kvalitetsforskjeller i norske barnehager, allikevel tviholdes det på et finansieringssystem som skaper og opprettholder de store forskjellene. I kommuner der det effektiviseres, kommer dette til syne i form av dårligere bemanningstetthet, innskrenket bruk av vikar, styrere (virksomhetsledere) som får ansvar for flere enheter og at det gis mindre eller ingen midler til barn med særskilte behov.

Det lokalpolitiske handlingsrommet som kommunene har gjennom rammetilskudd, fungerer på ingen måte hvis et noenlunde rettferdig og likeverdig barnehagetilbud skal ligge til grunn.

• Les også: – Alt er rigget for at de store barnehageaktørene skal styre sektoren i den retningen lommeboka styrer

Gjennom rammetilskuddet er det kommunene selv som vedtar hvor mye de skal bruke på barnehager i kommunebudsjettet. Det er helt opplagt at kommuner med sprikende økonomiske forutsetninger vil prioritere barn og oppvekstsvilkår ulikt. Er det god kommuneøkonomi, så er det enklere å prioritere barn og oppvekst, et område som på kort sikt kun medfører utgifter, men som i et lengre perspektiv kan gi god avkastning for samfunnet dersom det satses. I motsatt tilfelle, i kommuner der økonomien er dårlig, så effektiviseres det gjerne i barnehagesektoren. Jo lavere utgifter kommunen klarer å ha i sine egne barnehager, jo mindre må det gis i tilskudd til de private barnehagene to år seinere. De private barnehagene får nemlig tilskudd basert på regnskapet i de kommunale to år etter.

Konsekvensen for de private barnehagene per i dag er at det skiller over kr. 100.000,- mellom høyeste og laveste tilskuddssats som gis fra en kommune til en annen for et barn under tre år. For to sammenliknbare barnehager som mottar det høyeste og laveste tilskudd, medføre det opptil flere millioner kroner i ulikt handlingsrom, alt etter hvor store barnehagene er. At det får ringvirkninger i positiv eller negativ forstand, er det ingen tvil om, uansett hva KS måtte finne på å uttale. KS mener nemlig at lokalpolitikerne i kommunene selv vet best hvordan pengene de mottar, skal benyttes. Noe vi med fasit i hånd vet er fullstendig feil. Det merkes nemlig veldig godt for barna og de ansatte når det er god eller dårlig bemanningstetthet, om det settes inn vikar eller er vikarstopp, eller om det er en stedlig leder i barnehagen eller ei. Dette er virkeligheten, og å hevde noe annet er direkte løgn.

Som om ikke dette var nok, så har vi også kommersielle aktører i sektoren som skal tjene penger på barnehagedrift.

• Les også: PBL ønsker en enkel finansieringsmodell

Det foreligger nå flere rapporter fra både BDO og Telemarksforskning som tydelig viser hvordan store kommersielle aktører bemanner barnehagene sine dårligere og sitter igjen med store overskudd. De nyeste tallene fra Statistisk sentralbyrå for 2017, viser at 7 av 10 private barnehager gikk med overskudd på til sammen 1,2 milliarder kroner. Av de 1,2 milliardene tok eierne ut over 130 millioner kroner i direkte utbytte. Men den virkelig store summen finner vi under «konsernbidrag». Hele 960 millioner har blitt flyttet opp i systemet til barnehagekonsernenes eiere. Hva som skjer med de pengene, er det ingen som har oversikt over. Hvor mye skattepenger som overføres til eiernes selskaper via innleie av tjenester, husleier og bonuser, er det ingen som vet. Kun 7,6 prosent av overskuddet ble overført til barnehagenes egenkapital.

Om vi skal få endret finansieringssystemet for barnehagesektoren, som slår så til de grader feil ut for barna, er det en forutsetning at de som har størst innflytelse og makt i sektoren erkjenner at troverdighet er nøkkelen for å bli lyttet til. Når private barnehager i kommuner som gir tilskudd på over kr. 210.000 står fram og er bekymret for driften sin, så kan en jo bare forestille seg hvordan det oppleves i andre kommuner. For hva med de barnehagene som mottar 10.000, 20.000 eller 30.000 kroner mindre per barn enn dette igjen?

Gjennom medieoppslag leser vi om barnehager som begrenser handlingsfriheten i forhold til ansettelser. Vi vet også om barnehager som tar inn flere barn for å få høyere inntekter. I tillegg vurderes det kostnadskutt i ganske mange budsjettposter, som kan gi mindre til vikarer ved sykdom, lavere investeringer i bygg, uteområder, kompetanseheving som blir satt på vent og mindre penger til leker, materiell og utstyr.

Som om det ikke var nok at man tviholder på retten til å tjene penger på barnehagedriften, så kan vi i rapporten «Barnehagelærerrollen i et profesjonsperspektiv» lese at store barnehageeiere både har stor makt over barnehagelærerens utførelse av arbeidet, fagautonomien, og at de kan være så mektige og robuste at de er i stand til å overkjøre kommuner. Det er en trist og skremmende utvikling, og en trussel mot metodefriheten, som kjennetegner det å være profesjonsutøver.

Effektivisering for å spare eller tjene penger straffer barn og ansatte i alle barnehager, uansett driftsform. I tillegg står enkeltstående barnehager i kommuner som ikke satser på barn og oppvekst i fare for å måtte selge eller legge ned. Salg fører til vekst hos de store kommersielle selskapene. Og de eneste som vinner på dagens system er nettopp de store kjedene som har mulighet til å kryssfinansiere eller fordele tilskudd på tvers av kommunegrenser. Fra de som får gode tilskudd til de som får lave tilskudd. Ikke det at de nødvendigvis gjør det så ofte, men de har muligheten for å unngå konkurs.

For oss er det innlysende at alle barnehager burde stille med samme forutsetninger, sånn at samtlige barn i utgangspunktet er sikret et tilnærmet like godt tilbud hvor enn de vokser opp. Våre barn trenger en norm for finansiering som ikke oppfordrer til kutt i tilbudet og hvor det er forutsigbart å drive barnehager i Alta, Sandefjord, Rygge, Kristiansand, Narvik og alle andre kommuner. Barna våre trenger en bedre lov om bemanning som sørger for god bemanning hele dagen og gjennom hele barnehageåret, uten rom for feiltolkninger og utnyttelse. Ansvarlige politikere er nødt til å ta grep som sørger for at eiere i barnehagesektoren har barneperspektivet som motiv for å drive barnehager, ikke effektiviserings- og profittmotiver som går på bekostning av barn og ansatte.

Ressursgruppa for Ideelle Barnehager