Barnehagene trenger en bredere forståelse av «De utrolige årene»

Debatten rundt De utrolige årene (DUÅ) er interessant og viktig. DUÅ er et program for forebygging av atferdsproblemer, som er finansiert av Helsedirektoratet og implementert i mange av landets barnehager. Debatten er interessant fordi den synliggjør ulike forståelser av det samme fenomenet. Og den er viktig fordi den viser frem betydningen av at forskere anvender ulike metoder og teoretiske perspektiver når de forsker på praksis.

DUÅ-miljøet i Norge, representert ved flere sertifiserte veiledere, skriver i et innlegg datert 22. juni: Grunnen til at vi viser stor motstand til kritikken, er at vi som praktiserer DUÅ ikke kan bruke den til noe konstruktivt, fordi kritikken ikke har tatt utgangspunkt i programmets faktiske innhold.

Det som her omtales som «kritikken», er min forskning på hvordan DUÅ blir forstått, praktisert og erfart av barn og ansatte i seks forskjellige barnehager rundt om i Norge. Forskningen presenteres i boka «Når evidens møter praksis».[i]

Bokas empiri består av intervjusitater og feltnotater fra observasjoner i disse barnehagene. Det er altså ansatte som har fått opplæring og praktisert DUÅ i flere år – og barn som er omfattet av dette programmet – som er primærkildene når det gjelder min kunnskap om programmets innhold og metoder. Disse kildene viser et stort spenn i hvordan programmet oppfattes og praktiseres.

Følg debatten om De utrolige årene

I tillegg var læreboka som er skrevet av grunnleggeren av programmet, Carolyn Webster-Stratton (2005[ii]) en viktig kilde når jeg skulle sette meg inn i programmets faktiske innhold. Denne boka hadde de ansatte fått under opplæringen i programmet, og flere av dem fortalte at de stadig slo opp i den når det var noe de var usikre på. I tillegg til disse kildene bygger jeg min forskning på tidligere nasjonal og internasjonal forskning, både på programmet og på bruk av atferdsregulerende metoder på barn som ikke er diagnostisert med atferdsproblemer. Ut fra dette vil jeg hevde at jeg har en svært god innsikt i og forståelse for programmets faktiske innhold og mulige virkninger av metodene som anvendes.

Men det er tydelig at DUÅ-veilederne mener at dette ikke nok for å få en forståelse av hva programmets «faktiske innhold» er. Veilederne skriver: For å få innsikt i programmets teorigrunnlag må en gå på opplæring med en utdannet gruppeleder. (…) Programmets innhold har ikke Seland tilgang til, og har dermed ikke hatt mulighet til å sette seg grundig inn i det. Dette er interessant. Er det virkelig slik at man må gå på kurs for å få kunnskap om programmets teorigrunnlag og innhold? At vi ikke kan stole på barnehageansatte og barns refleksjoner og erfaringer eller læreboka som grunnleggeren selv har skrevet?

Og hva med den offentlige tilgjengelige informasjonen som ligger på ungsinn.no og programmets hjemmesider, norsk og internasjonal forskning? Det er jo denne kunnskapen som er grunnlaget for Helsedirektoratets beslutning om finansiering. Så nei, man må ikke gå på kurs for å få en god innsikt i programmets innhold. Kunnskap om programmets teorigrunnlag, metoder, effekter og virkninger finnes i et bredt utvalg av kilder.

For min egen del er det mest interessante hva som skjer når programmet møter praksis, når barnehagelærere – som har fått opplæring av en utdannet gruppeleder – omsetter denne kunnskapen til praktisk pedagogikk i møte med barna. Dette har vi i dag altfor lite kunnskap om. Derfor overrasker det meg at DUÅ-veilederne skriver at de ikke kan bruke denne kunnskapen.

Jeg oppfordrer med dette alle som er interessert i DUÅ til å lese både den reviderte utgaven av læreboka «Utrolige lærere»[iii], forskningen min – og annen forskning om programmet, både den som støtter opp og den som er kritisk. Bare slik kan barnehagelærere – og ikke minst beslutningstakere - utvikle en bredere kunnskapsbasert forståelse av programmet og dets virkninger på barna og barnehagen.

[i] Seland, M. (2020). Når evidens møter praksis. En studie av programbasert arbeid med sosial kompetanse i barnehagen. Fagbokforlaget.

[ii] Webster-Stratton, C. (2005). Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn. Gyldendal akademisk.

[iii] Webster-Stratton, C. (2017). Utrolige lærere. Hvordan fremme barns sosiale, emosjonelle og faglige ferdigheter i skole og barnehage. Gyldendal.