Veiledere i barnehagen må kunne føre en faglig diskusjon

For et år siden anmeldte jeg i Utdanningsnytt boka «Fra evidens til praksis» av Monica Seland. Boka bygger på forskning i seks barnehager som har jobbet med programmet «De utrolige årene (DUÅ)». Min konklusjon var at denne boka er viktig, fordi den viser fram mange faglige dilemmaer som barnehagelærere opplever i sitt arbeid med å velge, eller velge bort metodiske opplegg.

En gruppe med fagfolk som til daglig veileder barnehageansatte i bruken av DUÅ, har etter dette skrevet to anmeldelser av «Fra evidens til praksis». Og jeg må spørre meg: Har vi lest samme bok?

I sin omtale av det faglige innholdet i boka bruker forfatterne av de to anmeldelsene begreper som vranglære, motarbeidelse og misforståelser. Det disse betegnelsene har til felles, er at de ikke anerkjenner faglig uenighet. Vranglære antyder at man mener å besitte en «rett lære», altså en forståelse som er udiskutabel. Dette er et dårlig utgangspunkt for kunnskapsutvikling. Det er ganske alvorlig at fagfolk som er ansatt for å arbeide med utvikling og veiledning i barnehagen, beskriver saklig og faglig kritikk som motarbeidelse eller misforståelser.

Les også: Evidensbaserte programmer og lærernes metodeansvar

Da jeg leste boken, registrerte jeg at Seland hadde bestrebet seg på å velge ut kilder som belyste ulike posisjoner. Noen fortalte om fordelene med å arbeide med DUÅ, mens andre belyste konflikter som oppstår i bruken. Noen hadde valgt å ikke bruke programmet, eller deler av programmet. Etter lesingen satt jeg igjen med mer kunnskap om både de som bruker programmet, og de som har valgt å la være.

Boken viser også hvordan barnehagelærere bidrar til å justere og moderere metoder på en måte som kompenserer for uheldige sider ved metodikken. Praktikere setter sitt eget preg på programmet. For meg framstår drøftingen av møtet mellom program og praksis som veldig interessant.

Les også: Vranglære og bakstreversk om evidensbaserte program

Summen av kilder i Selands bok viser at barnehagelærere som bruker DUÅ har evne og vilje til å reflektere over egen praksis. Jeg er ikke lenger så sikker på om dette kjennetegner veilederne. Når de slår fast at det må være pinlig og smertefullt for informantene å lese boka, og at Seland krenker sine kilder, da blir jeg svært betenkt. Mener de at forskere bare skal gjengi utsagn og praksis som framstår som uangripelig? Er dette mulig, og hvis det var mulig – ville det føre til utvikling?

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på utsagn fra informanter som virker lite reflekterte i Selands bok. Og kanskje er det noen av disse som legger grunnlag for de beste refleksjonene over praksis og program. Alle som har arbeidet i en barnehage, vet at man daglig gjør og sier ting som ikke nødvendigvis er uttrykk for god praksis.

Som veileder for barnehagelærere og barnehagelærerstudenter har jeg imidlertid opplevd at det er viktig å etablere en forståelse av at dette ikke gjør deg til en dårlig barnehagelærer. Men når du stenger tvilen ute, og nekter å diskutere din egen praksis, da er du på tynn is.

Jeg syns at veilederne i sin omtale av Selands bok befinner seg på litt tynn is. Og jeg undres på om det virkelig er informantenes opplevelser de er mest opptatt av. Det framstår i deres tekster som om de selv føler seg krenket. Men også gode veiledere må være åpne for kritikk.