Vranglære og bakstreversk om evidensbaserte program

Monica Selands bok «Når evidens møter praksis: En studie av programbasert arbeid med sosial kompetanse i barnehagene» (Bergen: Fagbokforlaget, 2020) framsto som løfterik angående innsikt i hva som skjer når barnehager tar i bruk evidensbaserte program.

For en skuffelse når vi opplever at boka er brukt som et angrep på et av de evidensbaserte programmene som mange barnehager har tatt i bruk med svært gode resultat; skole- og barnehageprogrammet til De utrolige årene (DUÅ).

Manualisert program

Vi som har jobbet som gruppeledere i mange år med å levere programmet til personalet i barnehagene, kjenner oss ikke igjen. Dette gjelder for eksempel i beskrivelser som manualisert, sein-behavioristisk, bruk av retoriske knep som f.eks. straff og belønning, virus, konsekvensetikk versus relasjonsetikk med mer. Hennes forforståelse av hvordan barnehagene tar imot og bruker det verktøyet de har tilegnet seg gjennom opplæringen i programmet, er under enhver kritikk.

Hun møter dyktige pedagoger og fagarbeidere i barnehagene som med begeistring forteller hvordan programmet har hjulpet de til en bedre pedagogisk hverdag med særlig fokus på hvordan man bygger gode relasjoner til barn gjennom en positiv og anerkjennende måte å møte de på. Og som i boka nærmest blir framstilt som idioter som uten selvkritikk tar i bruk et manualisert program som Monica Seland til de grader trekker ned som ubrukelig i arbeid med barn.

Anmeldelse av Monica Selands bok: Evidensbaserte programmer og lærernes metodeansvar

DUÅ er ikke, selv om Seland hevder det motsatte, et program hvor personalet jobber etter en manual og målet er å trene barn til å bli lydige objekter. Fokus i programmet er hvordan personalet i barnehage eller skole på en systematisk måte kan arbeide for å bygge gode relasjoner, være i forkant av ting som kan skje ved å ha gode planer og strategier, hvordan de på en positiv måte kan tilrettelegge for barns hverdag i barnehagen, hvordan de kan støtte barn i utvikling av emosjonell og sosial kompetanse og å gi de ferdigheter de trenger for å kunne samspille med andre barn og voksne på en god måte.

Insisterer på å bruke manualbegrepet

Den såkalte manualen, som Monica Seland bruker mye tid på å fortelle ikke er i bruk av personalet i barnehagene hun har gjennomført intervjuene sine i, er kun til bruk for gruppeledere som gir personalet opplæring i programmet. Manualen som de bruker, sier noe om hvilket innhold de seks ulike samlingene skal ha, hvilket materiale som skal presenteres og hvordan personalet gjennom systematisk planlegging og tenking kan gjøre innholdet til et nyttig verktøy i sin barnehage.

Gjennom systematisk veiledning gjennom 2 år etter endt opplæring, møter vi som gruppeledere barnehager som har implementert verktøyene i DUÅ på mange ulike måter. Poenget for DUÅ er ikke at alt skal gjøres likt over alt, men det gir personalet et bredere grunnlag til å reflektere pedagogisk, etisk og kritisk rundt hvordan de kan tilrettelegge tilbudet for enkeltbarnet og barnegruppa. Vi har derfor stor tiltro til at personalet bruker det de har lært på en fornuftig og klok måte i forhold til barna. Som alle er unike og skal ha unik oppfølging. Derfor er det interessant at Monica Seland insisterer på å bruke manualbegrepet så sterkt som hun gjør, når grunnleggeren av programmet ikke gjør det.

Gjennom mange år har det vært også vært interessant å se at høgskolene, som utdanner det pedagogiske personalet til barnehager og skoler, i stor grad tar avstand fra program som inneholder ord som f.eks. atferd, belønning og konsekvens. Vi som både har og har hatt arbeidsplassen vår i barnehage og skole, vet at man ikke kan drive opplæring og gode dannelsesprosesser uten at disse ordene fylles med innhold og forståelse.

Ett av målene med DUÅ er å gi personalet i disse institusjonene gode verktøy som sier noe om mulige måter å møte barn på. Både de som tilsynelatende tilpasser seg systemene, de stille og tilbaketrukne barna, og de som utfordrer oss, foreldre og medarbeidere. Resultat av evalueringer fra kommuner som bruker programmet viser at personalet i barnehage og skole får bedre relasjonskompetanse, de skaper mestring og positiv utvikling hos enkeltbarnet og de er blitt bedre i å håndtere utfordrende atferd.

Ikke rot i virkeligheten

I Rapport 2020 fra Folkehelseinstituttet (FHI) om hvordan forhindre at barn og unge kommer inn i eller fortsetter med en kriminell løpebane, oppsummeres blant annet følgende med hensyn til hva som er virksomme tiltak, behandling og organisering:

Tiltak med best dokumentasjon på effekt i å forebygge at barn med store atferdsproblemer begynner med kriminalitet (selektert nivå) er implementert i Norge i dag. Dette er Parent Management Training Oregon (PMTO), De utrolige årene (DUÅ) og Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR). Det anbefales økt satsing på disse tiltakene, inkludert å gjøre dem tilgjengelig for flere.

Både tidligere Sosial- og helsedepartementet og FHI har sagt at satsing på evidensbaserte program vil være svært nyttige både som forebyggende tiltak og som tiltak mot barn og unge i risiko. Igjen forunderlig at høgskolesektoren ikke vil diskutere med barnehagepersonalet, gruppeledere og implementeringsledelse i DUÅ om hvilke fordeler og evt. hvilke utfordringer programmet har i norske barnehager. Og videre forunderlig og tidvis arrogant å avvise DUÅ som et effektivt forebyggende program som så tydelig har fokus på relasjonsbygging og grunnleggende positive verdier for barn.

Boka til Monica Seland, hennes forforståelse og motstand mot bruk av DUÅ har ikke rot i virkeligheten. Hun har ikke satt seg inn i hva programmet faktisk inneholder, og hennes gjengivelser av DUÅ er direkte vranglære. Boka hennes motarbeider tanken til DUÅ om at barn skal få mulighet til å få et best mulig tilrettelagt tilbud i barnehagen. Vi mener at dette er så alvorlig at det strider mot grunntanken i FNs barnekonvensjon om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.