Det finnes barn som er populære, men dårlig likt

Hva betyr utsagnet i overskriften? Hva er popularitet? Og ikke minst, kan vi snakke med barn om popularitet og hvem de liker og hvem det eventuelt er vanskelig å være sammen med?

Ordet popularitet kommer ifølge Det Norske Akademis Ordbok fra latin «popularis» som er avledet fra «populis», som rett og slett betyr «folk». En videre definisjon av populær er noen som er «avholdt av mange», eller «folkelig».

Tilbake til overskriften. «… populær, men dårlig likt». Det stemmer vel ikke helt med definisjonen? Avholdt av mange, men dårlig likt?

I det minste trenger den å utdypes litt. Å være vel ansett eller populær gir påvirkningskraft og makt. Makt må utøves med varsomhet. I barnehage, på skolen og på arbeidsplassen. Makt kan være farlig hvis den ikke forvaltes riktig, og menneskets historie har nok av eksempler på tilfeller hvor dette har gått riktig galt avsted.

Når man snakker med barn om popularitet, hierarki og roller, får man fort innsikt at dette er noe barn og unge vet mye om. De vet alt om rollene i sine omgivelser. Til og med de som alltid svarer «vet'sje» («vet ikke») på våre spørsmål om hvordan dagen har vært, vet dette. Hvem som bestemmer mest, hvem de stoler på, hvem de syns det er vanskelig å leke med og hvem som er de mest populære. Kanskje er det litt sånn som de voksne har det, i nabolaget, i slekta og på arbeidsplassen?

Dersom man antar at de som har påvirkningskraft eller makt, kan anvende denne til fellesskapets beste, har man et scenario som er helt optimalt.

En videre tankerekke her kan være: Finnes det tilfeller der de som sitter med makt, ikke benytter den til det beste for alle? Kanskje bare for et fåtall, kanskje bare for egen del? Kanskje kan påvirkningskraften man har brukes til å krenke andre? Holde andre nede? Fortelle noen at de er verdiløse? Vise hvem som er sjef?

Barn som er populære, men dårlig likt, kan fremstå som attraktive å bli assosiert med på grunn av materielle goder, praktiske eller sosiale ferdigheter. Dette betyr at de leder an i aktivitet og lek. La oss eksemplifisere med to konkrete eksempler fra hverdagen i barnehagen.

Bursdagen

Nora fyller snart fem år, og alle er opptatt av dette. De gleder seg til bursdagen, slik barn skal. Og Nora sin bursdag er spesiell, hun er en leder.

Nora liker ikke Nicklas. Når Nicklas har den leken som alle vil ha, sier Nora: «Hvis ikke jeg får den leken, får du ikke komme i bursdagen min». Nicklas gir fra seg leken. Nora er en leder. Dette er én episode, men voksne skal være oppmerksomme på om slike hendelser gjentar seg, om det er et mønster. Nora forvalter makt, selv om hun bare er fem år, snart.

Rollelek

En kjent situasjon i barnehagen er rollelek. Barn som for eksempel leker familie, mor, far og barn. Erik er sjefen i leken og er alltid den som fordeler roller. Mari får alltid den samme rollen. Hun får være hund. Da skal du ta imot ordre. Når Erik blir sur på Mari, må hun være flaggstang. Da skal det godt gjøres å føle seg som en del av leken. Eller ivaretatt av lederen.

Nora og Erik er populære, men de kan også være dårlig likt. Barn i denne rollen er som voksne i denne rollen. Det koster å få være «inne» hos noen av dem som bestemmer. Betydelig mer enn det er verdt.

I arbeidet mot mobbing i barnehagen, skole, på fritidsarenaer og i kirkens aktiviteter har vi sett gjentatte og tragiske eksempler på nettopp dette. Blant annet med bakgrunn i dette har vi igangsatt et prosjekt vi har kalt «Trygg I Fjell» Prosjektet har følgende målsetning:

«Målsettinga for Trygg i Fjell er å førebygge og å redusere omfanget av mobbing generelt i Fjell kommune – og å sikre at mobbing blir avdekka og handtert godt av alle som er i relasjon til barn og unge.»

Vi har sittet sammen med både barn og voksne oppløst i gråt fordi noen bestemte at de, eller deres barn ble gjort ensomme av andre.

Enda oftere har telefonen ringt. Mennesker som beklager at de ringer så sent, eller i en helg, men de lurer på om de få lov til å fortelle sin historie. For oss handler Trygg I Fjell om å være trygg i fellesskap.

I forbindelse med saken om Odin, gutten som tok sitt eget liv på grunn av mobbing, skrev Fridtjof Jakobsen (VG nett 08.11.14) følgende, som ikke er en formell definisjon på mobbing, men som vi kjenner så inderlig godt igjen fra disse samtalene vi har hatt:

«Mobbing er konkret. Mobbing kan ikke prates vekk eller bortforklares. Den som blir mobbet er ikke i tvil om hva som skjer. Mobbing handler om å bli gjort ensom av andre. Om at noen tar den tryggheten du trenger for å fungere. Om at noen tvinger andre inn i et liv der krefter og tanker som skulle vært brukt på å leve, i stedet blir brukt på å overleve».

Vi har opplevd å bli oppringt av borettslag, idrettslag, barnehager og skoler og listen er nok enda lengre om vi tar med dem fra andre deler av landet som har tatt kontakt.

Og et av fellestrekkene er nettopp perspektivet om makt. At noen mister tryggheten sin, fordi noen gjennom sin makt skaper avmakt hos andre. At noen bruker kreftene sine på å overleve, fordi noen utøver makt for egen vinnings skyld.

Dette er dypt tragisk og svært alvorlig. Og det kreves systematisk arbeid til enhver tid for å komme problematikken til livs. Et helt essensielt verktøy for å komme nærmere målet om null mobbing i skole og barnehage er samtalene vi skal ha med barn og unge.

I Barnekonvensjonens artikkel 12 kan vi lese følgende: «Alle barn har rett til å seie meininga si, og deira meining skal bli tatt på alvor.»

Det er nettopp dette som må til. Å ta barnets rett til å fortelle om sin opplevelse av et trygt og godt barnehage- og skolemiljø på alvor. Vi tror på kompetanse. Kompetanse hos voksne til å observere samspill mellom barn og kompetanse hos voksne til å samtale med barn om hvordan de har det, på godt og på vondt. Og sist men ikke minst trenger vi voksne med kapasitet til å håndtere dette.

Så til spørsmålet om vi kan snakke med barn om deres psykososiale miljø, hvem de liker og hvem de synes det er vanskelig å være sammen med. Ikke bare kan vi snakke med dem, vi må gjøre det. Hensynet til barnets beste krever det. Fordi barna vet hvilke mekanismer og roller de møter i omgivelsene sine. De vet mer enn vi voksne, og denne kunnskapen de har vil gjøre oss voksne i stand til å hjelpe.

«Det finnes kun en ro, og den beror på å være tro mot det du tror på», skrev Piet Hein. Da må vi tro på at vi er minst like viktige for barna som de er for oss.

Når noen blir utsatt for mobbing og/eller krenkelser, finnes det flere roller – den utsatte, utøvere og tilskuere. Vi tror på kompetanse slik at de voksne ikke blir en del av tilskuerne. Vi tror på kompetanse og voksne som kan, vil og våger å stoppe mobbing. For barn er ikke alltid like, og leken er ikke alltid god. Da er det vi voksne som må ta ansvar. Ansvar for at leken blir bedre, at alle er inkludert og at alle føler seg betydningsfulle. Dette klarer ikke barn alene. Vi må være der, voksne i skole og barnehager, foreldre og ledere på fritiden. Og vi skal hjelpe alle barn, også de som krenker, selvfølgelig.

Dette er en viktig holdning i Trygg I Fjell, men holdninger og handlinger er ikke alltid noe som går hånd i hånd. Det er utfordrende å holde fast på et fokus og å besørge tilstrekkelig kompetanse til enhver tid. Derfor vil det i vårt system og andres kunne forekomme negativ atferd. Vi kan ikke, noen av oss, garantere at uheldige ting ikke vil skje. Garantien ligger i at vi tar på oss ansvaret for å hjelpe de involverte dersom noe skulle skje. Det betyr ikke at det er en enkel oppgave. Utfordringene står i kø og vi voksne må vokte oss for at følelsene ikke tar overhånd. Når det skjer blir handlingene deretter, og det kan være vanskelig å snakke om. Det må vi gjøre, for barnas skyld.

For oss handler Trygg I Fjell om å være trygg i fellesskap.

Dette var slik når vi var unge, og barn har det slik nå også. De er jo tross alt små voksne. Og de gjør som vi gjør, ikke som vi sier.