Minister til besvær for det vi gjør her?

Fattigdomsbildet i Norge har utviklet seg, noe drastisk, særlig siden 2011. For eksempel utgjør barn med innvandrerbakgrunn 40 prosent av lavinntektsgruppen i 2006 –i 2019 nærmere 60 prosent.

Innvandrere er derimot ikke enestående i denne vanskelige situasjonen. Å flytte fattigdomsbilde dit, uten andre adresser, gir ikke riktig bilde. Dette gjelder mange flere enn én gruppe mennesker. Det er mange, og spesielt barnefamilier, som har lav inntekt – uavhengig av etnisitet.

Jeg har tatt i mot mange bekymrede henvendelser fra familier som ønsker barnet sitt i barnehagen for å få venner, lære norsk, lære sosiale rammer, komme i dialog med andre enn mamma og pappa før den viktige skoletiden –men de har ikke råd.

En barnehageplass for ett barn koster 3230 kroner per måned, uten mat.

For å få redusert betaling av opphold i barnehagene må familien tjene mindre enn 583650 kroner i året. Er inntekten det eller mer, må familiene betale full pris.

Men å søke om redusert betaling krever tilgang til internett, datamaskin og norskferdigheter til å forstå dialog med myndigheter og prosessen man står i. Alle har ikke det. Har man ikke disse ferdighetene, blir tiden som pingpong-ball i systemet og byråkratiet en stor og håpløs belastning for de menneskene som ønsker å inkludere barnet sitt i samfunnet før skolestart. Saksbehandlingen tar uker og krever mye dokumentasjon som ikke alle vet hvor de finner. Dette får meg til å se på noen av Oslos bydeler som har færre og færre barn i barnehagene.

Etter en lang pandemi, der unge og ansatte har stått i stormen, trenger vi ikke å se politikere og ministere som sniker seg unna det vi kaster våre brukere ut i. Vi kan ikke akseptere dette.

Barne –og familieminister Ropstad sender ut negative signaler til befolkningen, og spesielt hardt treffer det barnefamilier. Befolkningen forventer ikke diskriminering fra barne- og familieministeren - ei heller vi som arbeider med disse menneskene.

Direktører i barn og oppvekst, Oslo, gikk opp i lønn under en beskyttet tid på hjemmekontor -der vi ansatte tapte kampen om rettferdig lønn etter lang tid i risiko.

Nå bør Ropstad, eller helst en ny barne– og familieminister, komme i en dialog med respekt, om hvordan de retter inntrykket ovenfor oss som gjør jobben for fremtiden. De trenger å ha respekt for oss som ser -for at deres forslag blir satt ut i praksis. Jeg håper mange forstår at vi mangler det nå som barne- og familieministeren setter Norge i et dårlig lys, sett opp mot hva brukere strever med -og ministere slipper unna med.