Gråsonebarn i gråsonekrise
Debatt: Nå må barnehager enes om lik praksis og ivaretakelse av barna.
Publisert
Vi står i en nasjonal krise som har krevd tiltak vi alle rystes av. En situasjon ingen av oss har opplevd – en situasjon vi ikke har forutsetninger til å håndtere på strak arm. De faktiske forhold er ikke tema i vår utdanning eller opplæring. Vi er utdannet til å gi omsorg i barns utvikling i et samfunn som er langt bedre enn situasjonen vi står i nå.
I 2018 var det 55.623 barnevernstiltak i Norge (SSB). Vi vet alle at det er flere barn som har det vanskelig enn de som har fått et tiltak. Det er dessverre fakta at det er vanskelig for barn å si ifra om faktiske utfordringer i hjemmet. Jo mindre barna er, jo vanskeligere er det å uttale seg for å få hjelp til en tryggere og bedre hverdag. I tillegg er det et stort antall barn som har spesialpedagogiske vedtak, og igjen; kapasiteten hos Pedagogisk Fagsenter og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) forteller at det er mange barn som har behov for ekstra støtte og hjelp, som ikke får dette.
Hva med barna i disse gråsonene nå? Det gis barnehagetilbud til barn som har foresatte med samfunnskritiske yrker. Det er gitt tilbud til de barna med vedtatt behov for ekstra omsorg, men resten skal være hjemme. De barna som ikke har snakket selv eller som ikke er fanget opp av barnehage eller skole, det er kanskje de barna som har det verst nå. De har ikke fått hjelp til å bedre sin eventuelle vanskelige situasjon. Men nå står de i den, uten den fortjente pausen som barnehage og skole kanskje kan være.
Tiltak og føringer er forståelig. Å hindre ytterligere smitte er et viktig mål i denne pandemien. Valg og muligheter vokser ikke på trær for de som tar de vanskelige beslutningene for en hel nasjon. Det er vanskelig nok å være voksen i det som skjer og føringer, info og praksis samsvarer foreløpig ikke. Situasjonen er ikke klar og tydelig for noen.
Likevel er det mange som slipper til med meninger og synsing i ett hav av vurderinger. I barnehagesektoren har det handlet om debatter som belyser hvorvidt man synes at de ansatte skal jobbe hjemme eller i barnehagen og på arbeidsplassen. Svært mange på sosiale medier mener at man i disse dager bør jobbe hjemme for å oppfylle tiltak og føringer, med mindre barnehagene har barn som oppfyller krav til plass i de stengte barnehagene. Likevel er det mange som sender ansatte på jobb for å gjøre praktiske oppgaver man ellers ikke har tid til. Det spriker fra redsel for å bli smittet til ønske om å få noe ut av denne tiden.
Selve debatten om covid-19 er i gråsonen for de fleste. En nyhet sier at de fleste som blir smittet nå, er smittet i Norge. Det neste man hører er om legevakt som fortsatt sier at det ikke er fare for korona-virus hvis du ikke har vært ute og reist. Karantene tolkes ulikt og aksepteres i ulik grad. Noen holder karantenen, andre har ikke helt trua. Noen har reist på hytta og noen har reist hjem, alt ettersom hva de føler.
Gråsoneinfo fra ulike instanser og gjennom ulike medier, skaper ytterligere problemer for alle. Spesielt vanskelig er det i de yrker der vi jobber med mennesker og skal ta vurderinger ut fra et lass med informasjon de aller fleste får med seg. Handlingsrommet er så selvfølgelig her i nord, og vi utfordres når det strammes inn akutt og i en gråsone.
Men vi er voksne og i lønnet arbeid i barnehage og skole. Vi bør tilpasse oss myndigheter og arbeidsgivers beskjeder. Men – hva med de barna som jeg nevner, hva med barna i gråsonSene? De får også handlingsrommet innsnevret i krisesituasjonen som er nasjonalt. En krisesituasjon som kan føre til vanskelige dager hjemme, kanskje med økt rus hos når familie. Kanskje med økt angst hos voksne hjemme og kanskje med økt utfordrende dialog i hjemmet.
Noen skoler har etablert en «hjertetelefon» for elever som har behov. Barnevern har ekstra fokus på barn med tiltak og vedtak. Jeg synes barnehagene skal sette telefonrøret til hjertet sitt – og opprettholde kommunikasjon med hjemmene. Vi er i beredskap og har ikke «fri». Vi må sørge for at virus er den eneste årsaken til krisen vi står i og ikke la skylapper skape nye kriser som begrunnes med at «situasjonen var så uklar at vi så ikke dette komme». Nå må barnehager enes om lik praksis og ivaretakelse av barna. Vi kan ikke la det være så store forskjeller som praktiseres i dag, på kryss og tvers av kommunale og private. Vi skal hindre smitte og ta vare på personalet også, men noen må også holde inkluderingsprosessen i gang.
Disse barna skal tilbake til barnehagene, og de skal ha sin trygge favn intakt.
