Barn, ungdom og smittevern
Pandemien som har rammet en hel verden og tiltakene for å begrense skadene av den, griper inn i livene våre på måter som innebærer redusert livskvalitet for mange. Lærerprofesjonens etiske råd anerkjenner det nasjonale smittevernarbeidet og lærernes og rektorenes innsats for å etterleve smittevernreglene.
Parallelt med tiltakenes positive konsekvenser, ser vi at det ikke er mulig å skåne barn og unge fra negative konsekvenser av smitteverntiltakene. Lærerprofesjonens etiske råd vil uttrykke bekymring over om omkostningene for barn og unge er for store. Med denne uttalelsen peker vi på noen av de negative konsekvensene av smitteverntiltakene og ber ansvarlige myndigheter kontinuerlig vurdere om de negative konsekvensene står i forhold til gevinsten av tiltakene. Rådet etterspør vurderinger av tiltakenes forholdsmessigheter opp mot psykologiske, sosiale og medisinske virkninger. 13.11 kom Udirs ekspertgruppe med en rapport som viser at tiltakene i barnehage og skole har alvorlige konsekvenser.
Frykt over tid
Per i dag vet vi at barn svært sjelden blir alvorlig syke av covid-19. Likevel uttrykker elever at de er utrygge og redde. Noen bekymrer seg for familiemedlemmers helse og andre for egen helse. Sykdomsforløpet hos barn med covid-19 kan tyde på at denne frykten for de aller fleste er ubegrunnet når det gjelder eget liv og helse. Alle mennesker opplever øyeblikk av frykt og uro, men å leve med selv moderat frykt og uro over tid kan være skadelig for barn i alle aldersgrupper. Frykt kan også føre til mistenksomhet, aggresjon og isolasjon.
Smittepoliti og uthenging
Flere steder har elever opplevd å måtte vaske hendene opptil 20 ganger daglig. Medelever og voksne opptrer som «smittepoliti» og et forsterket fokus på smittevernrutiner medfører skyldfølelse ved forglemmelse. Noen skoler og barnehager har funnet mer hensiktsmessige måter å ivareta håndhygiene på. Små barn skal ikke ha ansvar for egen eller andres helse eller for å hindre smitte.
Inndeling i kohorter
Erfaringer fra barnehagene har vist at organiseringen i små, stabile grupper (kohorter) har mange positive sier, blant annet fordi det gjør det mulig å se og følge opp det enkelte barnet. Bli-kjent-periode og hente-bringe-situasjoner, derimot, kjennetegnes av liten kontakt mellom ansatte og foreldre. Profesjonens vektlegging av trygge overganger har til hensikt å sikre barnets trivsel. Når tiltakene reduserer muligheten til å sikre at barns trivsel blir tilstrekkelig ivaretatt, er det viktig å vurdere flere sider av tiltaket.
Elever i barneskolen opplever kohortinndelingen mer inngripende i hverdagslivet. Etter endt sommerferie ble venner splittet i grupper både i klasse og SFO. Kohortene
fikk konsekvenser også for fritiden, da mange barn ble nektet å være sammen med andre enn medelever fra kohorten. Vennegrupper, bursdager, klassearrangement og andre sosiale tiltak uteble og følelsen av å høre til ble direkte påvirket. Særlig sårbare er barn fra mellomtrinn og oppover. Følelsen av å høre til og identifisere seg med sin gruppe er vesentlig for sekundærsosialiseringen som skjer disse årene. Mobbing og utenforskap kan øke, og her er ansvarlige og tilstedeværende voksne av avgjørende betydning. Når i tillegg fritidsaktivitetene er avlyst, redusert eller mindre lystbetonte, har mange barn i skolealder mistet viktig tilhørighet. Psykologer og helsepersonell registrerer at angst, tvang, selvskading og vegring har økt hos spesielt utsatte barn i denne alderen og generelt ser de at følelsen av ikke å høre til, er et økende problem.
Sosial distansering
Barn under skolealder kan fordeles i to kritiske kategorier: (i) at større isolasjon av kjernefamilien med mindre avlastning fra familiemedlemmer, gjør psykologisk utsatte foreldre mer utsatte og (ii) at med-forelder ikke har fått være med ved fødsel og barsel kan ha økt risikoen for utrygghet i fødselssituasjon, fødselsdepresjon, ensomhet hos forelder hjemme i permisjon og dermed lavere omsorgsevner hos enkelte.
Flere elever har opplevd seg stigmatisert som smittekilde som resultat av medias fokus på høye smitteutbrudd knyttet til arbeidsinnvandrere eller andre etniske grupper.
Førsteårsstudenter på videregående og universitet er gjerne gruppen som i størst grad er negativt påvirket. En ny vei skal stakes ut, nye vennskap skal bygges og verdien av et godt psykososialt miljø er viktig for at de skal lykkes sosialt og faglig. Nødvendige arenaer for å finne nye venner, ny bekreftelse og nye interesser har forvitret. 15-16-åringer går gjerne inn i en periode med dikotomisk forståelse av rett og galt, og ekstreme tanker og følelser utvikler seg raskere i denne alderen. Skolene opplever at elever frykter for å opptre i strid med smittevernreglene og konfliktnivået mellom aktører i skolen øker som følge av ulik forståelse og aksept av smittevernregler. Smittede ungdommer har opplevd å få skylden for smitteutbrudd, og mediene har bidratt til ryktespredning rundt den smittedes bevegelsesmønster. Enkeltelever har måttet rykke ut i avisen og avkrefte rykter. Dette påvirker deres opplevelse av trygghet og tilhørighet i samfunnet.
Elever på yrkesfaglige studieretninger mister viktig praksiserfaring. Sykehjem, barnehager, skoler og bedrifter vegrer seg for å ta imot elever, lærlinger og studenter som trenger praksis, og kvaliteten på utdanningen forringes. Flere frykter for fremtid og utdannelse. Deltidsjobben er forsvunnet og utvekslingsavtaler opphører. Omfanget av den sosiale nedstengingen kan tenkes å forklare økningen i psykiske plager hos unge voksne.
Karantener
I tillegg til problemstillinger rundt isolering i karantene, vet vi også fra undersøkelser at vellykket undervisning i hjemmet stiller store krav til foreldrenes oppfølging og kunnskap. Det ser vi også når hjemmeundervisning gjøres i skolenes regi. Barnets læringsmiljø i hjemmet avhenger av tilgjengelige ressurser hjemme. Utstrakt bruk av karantene og dermed hjemmeundervisning påvirker dermed barnas mulighet til å få likeverdig undervisning. Når situasjonen nå ser ut til å dra seg opp mot 1,5 år, utgjør det stor inngripen i elevens rett til opplæring i et godt psykososialt læringsmiljø.
Bruk av munnbind
Myndighetenes anbefalinger om bruk av munnbind, gjør av vi på mange arenaer møter møte mennesker med tildekket ansikt. Det er viktig å være oppmerksom på at dersom bruk av munnbind blir utbredt, kan det ha uheldige konsekvenser for barn.
Det finnes en rekke studier som viser negative effekter når barn møter et ikke-speilende ansikt. Særlig er de minste barna avhengige av full tilgang til et ansikt for å se, forstå og delta i samspill med sine trygge voksne. Barn i barnehagealder og de yngste i skolealder er avhengige av mimikk og kroppsspråk for å oppfatte innhold i det som blir formidlet. Omfattende bruk av munnbind kan hindre forståelse og deltakelse i kommunikasjon. Når ansiktet er tildekket, kan det påvirke læring, kommunikasjon, sosial inntoning og evnen til å forstå andres følelser. Et munnbind markerer også avstand i seg selv ved å minne om smittefare mellom mennesker. En skole eller barnehage som hindrer læring og mellommenneskelig omgang kan vanskelig sies å fylle sitt mandat.
Frankrike har nylig innført munnbind ned til 6-årsalder og flere har stilt spørsmål ved denne praksisen. Dersom dette blir en diskusjon i Norge, er det en rekke uheldige konsekvenser som må tas i betraktning. Særlig yngre barn kan ha utfordringer med å bruke munnbindet riktig. I ytterste konsekvens kan det medføre en falsk trygghet fordi en glemmer å opprettholde sosial avstand. Det er videre uavklart hva munnbind innebærer for luftkvaliteten i det som da blir barnets luftrom. Rådet ber om at slike konsekvenser må utredes, i likhet med andre negative fysiologiske konsekvenser, om bruk av munnbind blir en diskusjon i norske skole.
Barns sårbarhet
Smitteverntiltak som griper inn i barn og unges liv, rammer de sårbare barna mest. Vi vil samtidig understreke at barn og unge generelt er sårbare og mer utsatte enn voksne, både fordi de er under utvikling og fordi de i større grad er prisgitt andre. Vi har et udiskutabelt ansvar for å påse at tiltakene er til enhver tid er forholdsmessige, nødvendige og at de negative konsekvensene kompenseres for.
Dette notatet er utarbeidet av lærerprofesjonenes etiske råd i nært samarbeid med psykolog Hedvig Montgomery og i samråd med psykolog Magne Raundalen.
Med hilsen Ingunn Folgerø på vegne av Lærerprofesjonens etiske råd.
