Oslo kommune bryter loven daglig

Barnehagen er det første leddet i et langt utdanningsløp for barn i Norge. En viktig og sentral del av barnehagens oppdrag er tidlig innsats og ivaretakelse via tilpasninger, uavhengig av barnets forutsetninger og bakgrunn. Dette kommer frem i barnehagelovens paragraf 31; Rett til spesialpedagogisk hjelp.

I levekårsutsatte områder i Oslo er behovet for spesialpedagogisk hjelp større enn andre steder. Disse områdene har over tid hatt et stort merforbruk innen spesialpedagogisk tilbud fra Pedagogisk Fagsenter til barnehagene.

Resultatet av de siste års enorme pågang og manglende satsing fra myndighetene, gir kutt i tjenestene på neste års budsjett i flere bydeler. Dette medfører flere lovbrudd i form av at barn ikke får de timene og den hjelpen de har krav på. Det er snakk om flere hundre vedtakstimer som uteblir ukentlig per dags dato, før kuttet i budsjettet gjennomføres for 2022.

For sårbare barn vil manglende tilpasninger oppleves som en stressor. En stressor er opplevelser eller hendelser som fremkaller uro hos et barn. Slike miljøstressorer bidrar til at barn blir ekstra sårbare, i en allerede sårbar situasjon. Dette er det motsatte av hva vi ønsker å oppnå. Barnehagen skal sørge for oppvekstvillkår som fremmer ønskelig utvikling og motarbeider risikofaktorer.

Med neste års budsjett og kutt innen spesialpedagogisk arbeid i barnehagene, vil vi dessverre fremme risikofaktorer i enda større grad. Det antall timer som ikke blir gitt i dag vil øke, og mulighet til veiledning av støttepersonell og foresatte blir redusert.

Jeg stiller meg undrende til at dette skjer uten at oppmerksomheten rettes mot faktiske forhold og fremtidige konsekvenser og kostnader. Det er kjent at de samme områdene har det største frafallet i videregående skole. Jeg savner myndighetenes forståelse av tidlig innsats og hva tidlig innsats skal forebygge. Hvis det første møtet med en utdanningsinstitusjon skaper mistillit og utfordrende hverdag, er det sannsynlig at barnet lettere faller ut av utdanningsløpet senere.

Les også: Øker bemanningen i barnehager i fem Oslo-bydeler

Kunnskapsdepartementet må se på dagens praksis og sørge for at vi får midler nok til å levere rettighetene de sårbare barna har. Spesialpedagogikken i Norge trenger en gjennomgang. Det er mye som ikke henger sammen – og veien til hjelp er tung og tidkrevende.

Når vedtak endelig er fattet og barnet skal få hjelp, blir denne hjelpen gitt av både ufaglærte vikarer fra vikarbyrå, barne -og ungdomsarbeidere og barnehagelærere som benevnes som støttepedagoger. Mange familier tror at støttepersonellet er høyt utdannet innen spesialpedagogikk.

Det er ikke tvil om at disse menneskene gir god omsorg i hverdagen. Det er likevel viktig med kompetanse innen spesialpedagogikk for å aktivt vurdere utbyttet barnet har av vedtaket det har fått. Det samme gjelder veiledning av foresatte.

Manglende kompetanse innen spesialpedagogikk, flerspråklighet og kulturbalansering kan medføre unødvendige henvisninger og pågang til spesialtjenester som Pedagogisk

Fagsenter og PPT. Det bidrar til merforbruk som gir kutt og ytterligere lovbrudd i form av redusert tilbud, slik vi ser i dag.

For å kalle seg spesialpedagog må man ha masterutdanning i spesialpedagogikk eller master innen pedagogikk og tilpasninger med fordypning i spesialpedagogikk. Har man bachelor og videreutdanning innen spesialpedagogikk på minst 60 STP, kalles man, på skolen, spesiallærer. Ingen av titlene er derimot lovbeskyttet. Tittelen «støttepedagog» kommer fra spesiallærerens rolle som støttende funksjon til lærer (Rapport fra «Ekspertgruppe for spesialpedagogikk», Regjeringen.no).

Med dagens organisering er det i hovedsak PPT, eventuelt veiledere på Pedagogisk Fagsenter, som er utdannet spesialpedagoger.

Les også: Byrådet plusser på 72 millioner kroner til Oslo grunnskoler neste år

Det er på tide at myndighetene ser på dagens situasjon samt de langvarige og kostbare konsekvensene. Enkelte levekårsutsatte områder har høy ungdomskriminalitet i tillegg til store utfordringer på skoler og frafall i den videregående skolen. Nå må Kunnskapsdepartementet se konsekvensen av manglende tidlig innsats. De må evne å se hele bildet.

Kommuner og bydeler står i en fortvilet situasjon og utfordres med et alt for lavt budsjett som ikke gjenspeiler behov. Dette er svært alvorlig for fremtiden og for inkludering, tilhørighet, integrering og nyttig aktiv samfunnsdeltagelse.

Jeg utfordrer vår nye kunnskapsminister til å gjøre en forskjell med økt fokus samt økte ressurser til kommune og bydeler. Vi kan ikke fortsette å bryte loven daglig.