Bemanningsnormen som ble vedtatt i fjor er på langt nær god nok, og i tillegg ikke reell

Fra august 2018 har vi hatt en lovbestemt bemanningsnorm i barnehagene. Både i forkant av lovbestemmelsen, og i etterkant, har det blitt påpekt fra faglig hold at dette ikke er godt nok. Blant annet fordi normen kan føres tilbake til 1975, hvor det var dramatisk mindre krav til hva barnehagene skulle yte.

Barnehagens mandat og oppgaver er mangefasetterte og overveldende: De skal utjevne sosiale forskjeller og bidra til god integrering. De skal redusere samfunnets utgifter til behandling av ulike psykiske og emosjonelle skader eller skjevutviklinger som fører til manglende utdannings- og arbeidsevne samt manglende evne til å bidra positivt tilbake til samfunnet i voksen alder.

Dette krever tid og ressurser. Språkstimulering krever tid til å lese bøker, synge og prate sammen en-til-en eller i små grupper. Å oppdage tegn til omsorgssvikt, eller andre forhold som potensielt kan sette et barns fremtid i fare, krever at barnet har tillit nok til å begynne å fortelle, noe som tar tid. Å gi barna mulighet til å medvirke i dagens innhold, krever mange nok ansatte på jobb så man kan dele opp i grupper. Det er alt for ofte personalet må avvise barns ønsker og behov fordi det er for få på jobb, og dagene blir ofte samlebåndspreget. Lek blir avbrutt, vennskap får ikke tid til å utvikle seg, barns usynlige sår blir ikke oppdaget før det har gått så lang tid at skaden påvirker resten av livet.

Barnehagene har lange åpningstider som gjør at de ansatte må fordeles utover i vakter. Med fire vakter på en avdeling hvor siste vakt starter klokken 10 og første vakt slutter klokken 14 er man fullt bemannet bare fire timer. Med fratrukket 30 min pause ganger fire, gjenstår to timer per dag med full bemanning. Og det er hvis ingen er syke, på kurs, møte eller har ferie/avspasering.

I tillegg kommer praksisen med at bemanningen regnes ut på barnehagenivå, og ikke på avdelingsnivå. Det vil si at hvis en avdeling har en syk ansatt, mens en annen har litt færre barn en dag, settes det ikke inn vikar, fordi det forventes at de ansatte hjelper hverandre. Dette fungerer egentlig ikke tilfredsstillende for noen av gruppene.

Det er veldig individuelt hvordan barn reagerer på at det kommer voksne til gruppa som de ikke kjenner like godt som sine egne, og man opplever ofte at det bare blir mer sårbart og stressende å skulle få hjelp. For den hjelpende gruppa er konsekvensen at når de en sjelden gang har en litt mindre gruppe og dermed større mulighet til å gi hvert enkelt barn det de trenger, får de likevel ikke den muligheten. Det som kunne vært små lommer av ro og innhentingsmulighet og pusterom forsvinner, og faren for stress hos barna og overarbeid hos de ansatte øker.

Bemanningsnormen som ble vedtatt i fjor er altså på langt nær god nok, og i tillegg ikke reell. Derfor har vi i Oslo MDG vedtatt i vårt program for 2019-2023 at bemanningsnormen må gjelde i hele barnehagens åpningstid, vi vil opprette vikarpooler for bydelene og vi vil at hver barnehage skal ha egen stedlig styrer.

I Gamle Oslo har vi gått mer detaljert til verks, og valgt et program med følgende punkter:

• Vi krever at bydelen alltid skal dokumentere at hensynet til barnets beste er utredet i alle avgjørelser som angår bemanning og gruppestørrelser i barnehagen. I følge barnekomiteen, organet som overvåker barnekonvensjonen, skal barnets beste alltid utredes og dokumenteres i avgjørelser som angår barn. Vi vil at dette prinsippet skal håndheves lokalt.
• Vi vil sikre full bemanning i barnehagen gjennom hele dagen.
• Bemanningen skal regnes ut på avdelingsnivå, ikke barnehagenivå
• Det skal ikke gis dispensasjon fra bemanningskravet, men det kan i nødstilfelle gis korte dispensasjoner fra pedagogkravet.
• Det skal settes en maksgrense på gruppestørrelser på 18 barn på storbarnsavdeling og 9 barn på småbarnsavdeling.
• Minimumsbemanning øker sjansen for hyppig underbemanning. Derfor skal det alltid være faste ansatte utover det absolutte minimum.
• Vikarbudsjettet i barnehagene må økes. Det skal romme alle punktene over i tillegg til vikar også ved kurs og avspasering/ferie.

Vi bruker i Norge årlig rundt 185 milliarder kroner på behandling av psykiske lidelser. Mange av disse lidelsene har oppstått som en følge av omsorgssvikt, vold, seksuelle overgrep eller andre forhold som med bedre bemanning kunne blitt oppdaget og forhindret på et tidligere tidspunkt.

Å forbedre bemanningsnormen er beregnet å koste 14 milliarder. Hvis vi er villig til å bruke disse pengene kan vi spare de inn og mer til på mindre behov for psykiatrisk behandling senere i livet. Det vil også være i tråd med MDGs ambisjon om å sette tidlig innsats høyt og satse på forebygging over reparasjon.