Når minoritet er majoritet i barnehagen

Hun er fire år. Ny i Norge. Ny i barnehagen. Ny i familiesituasjonen. Flukten fra det vonde og kampen for en bedre hverdag i Norge har tatt på og ført til at mamma og pappa har flyttet fra hverandre.

Vi får god relasjon. Hun ble trygg på meg. Heldigvis. Hun snakker arabisk til meg. Forteller mye, men med lite kroppsspråk. Jeg kan ikke arabisk. Bare norsk. Hun kan ikke norsk. Bare arabisk.

Hun holder hånden min – så ofte det er mulig. Hun er utslitt. Fullstendig utslitt og forvirret. Det er vondt å se. Plutselig løper hun. Hun vet ikke hvor hun skal løpe. Det topper seg for fireåringen. Det synes på hele henne. Både personlig og profesjonelt kjemper jeg imot en begynnende klump i halsen, og viten om at jeg må rette opp ryggen. Jeg må hjelpe henne.

Jeg får til slutt armene rundt henne. Hun kaster seg rundt halsen min og gråter, uten en lyd. Så sovnet hun. Etter to timer i barnehagen.

I barnehager der majoriteten har minoritetsbakgrunn og er flerspråklige, kan vi ikke dekke alle de viktige behovene et barn som dette har. Vi får ikke tid til å gjøre foreldrene kjente eller trygge nok. Det er ikke mulig for oss å strekke til. Det er ca. 17 barn til på avdelingen. Vi har lik bemanningsnorm som alle andre. Vi har lik bemanningsnorm som barnehager der alle er etnisk norske. Der ingen skal lære seg norsk.

Når barna snakker til meg på morsmålet sitt, blir jeg fort sliten. Jeg konsentrerer meg så mye for at barnet skal føle seg forstått. Men jeg forstår ikke ett ord.

Jeg er voksen. Jeg har forståelse for hva det er som skjer. Jeg vet at det vil bli bedre. Jeg har studert dette i fem år, jeg skriver masteroppgave om nettopp dette. Jeg har ansvaret for at barnet også snart vil forstå.

Det er en sammensatt oppgave med stort behov for riktige tilpasninger. Vi må ha kunnskap om flerspråklighet. Vi må vite hvor slitsomt det er å kun høre et språk man ikke forstår. Vi må være klar over at det er krevende å stå med ett ben i to kulturer. Vi må vite at det er utfordrende å stå med ett ben i to ulike barnesyn og oppdragelsesmåter. Vi må tilpasse de forskjeller barnet og foreldrene forvirres av, med å anerkjenne, respektere og skaffe oss kunnskap om deres verden. Det er en viktig del av den flerkulturelle pedagogikken. Det er dette som gjør barn og foreldre kjent med og trygge på den norske barnehagen.

Eksempler på god flerkulturell pedagogikk er der de ansatte i barnehagen drar på hjemmebesøk før barnet starter. Med dette oppnår de en tryggere tilvenningsperiode. De har vært hjemme hos barnet, blitt kjent og har noe «felles» når barnet starter. Foreldrene har utelukkende takket ja til besøk, og blitt tryggere på barnehagen og de som jobber der. Hvorfor? Økt forståelse for hverandre. Den aktuelle barnehagen har også foreldretreff med viktige temaer som hjelp til å søke redusert betaling. For å hjelpe familier med lav inntekt arrangerer barnehagen «bytte klær»-dager. Der samler de klær, sko etc. som er for små til sine barn og forsyner seg med det de trenger – gratis.

I barnehagen skal vi lære bort norsk via gode og tilrettelagte aktiviteter. Hvert enkelt barn som skal lære seg norsk, trenger tid med voksne som snakker norsk med dem, i mange ulike situasjoner. Ordet «eple» læres ved å smake, skjære og dele ut eple. Ordene «jakke», «lue», «sko» og «kle på» læres i garderoben – sammen med voksne som snakker norsk og får barnet til å ville prøve. På veien må de få nok tolkningsstøtte -helst via morsmål i tillegg til norsk. For mainstreaming og språkdrukning er ikke veien å gå for god utvikling -mainstreaming og språkdrukning er ikke inkludering og flerkulturell pedagogikk.

Med mulighet til å praktisere ovenstående praksis, vil vi oppnå at vi får nok kunnskap til den viktige relasjonen man er avhengig av for integrering og inkludering. Det handler om interaksjon og forståelse.

Dagens bemanningsnorm gjør at vi ikke oppnår den kvaliteten vi bør. Vi oppnår ikke målet om et inkluderende fellesskap.

Når vi på samfunnsnivå feiler i integrering og inkludering, står vi igjen med to motparter som har manglende kunnskap om hverandre, om mangfoldet. Tillit og forståelse uteblir og rykter og egne inntrykk rår hos begge parter. Vi kommer dit hvor vi tror at vi vet. På begge kanter. Dømmer vi ut fra det, er vi fordomsfulle. For vi dømmer uten kunnskap.

Barnehagen er det første møtet med det norske verdisynet. Et verdisyn som er forankret i flere lover. Det er i barnehagen vi deler en hverdag med ulike kulturer, mye tettere enn på skolen. Den første arenaen å lære fra, det er barnehagen. Hvor god og utviklende tiden i barnehagen blir, vil påvirke skolegang og fremtid.

Det vil redusere behov i skole og fremtid. Det vil øke deltakelse i samfunnet. Mangfold er en berikelse, sier vi. Det et sant. Å være kjent med, vant med og å kunne akseptere forskjeller er en berikelse. Det er utviklende. Men det vil ikke synes før vi lykkes i inkluderingsarbeidet som jo er en prosess og en ferskvare. For mangfold er forskjeller og oppleves som skummelt hvis man mangler kunnskap. En søker det kjente, det en kan og vet – som kan forenes med det vi er vant til.

Derfor må vi tenke tidlig innsats for å kvalifisere befolkningen innen ulike kulturer og kulturforskjeller. For å gjøre denne jobben må vi på inkluderings- og integreringsarenaer få mer ressurser – vi har en jobb å gjøre som vi ikke får gjort bra nok nå. Vi skuffer ut fra samfunnsmandatet, menneskerettigheter og enkeltindividers rettigheter i barnehagen de betaler for.

Vær så snill – rop heia for lokaltilpasset bemanningsnorm.