Ulike forståelser på kollisjonskurs

I et innlegg på Utdanningsnytt 26.01.21 fremkommer det krass kritikk av boken «Når evidens møter praksis» av professor Monika Seland.

Kritikerne tar til orde for at programmet De Utrolige Årene (DUÅ) er et godt program til bruk i barnehagen. Her er ulike forståelser på kollisjonskurs. Jeg vil komme med mitt bidrag til debatten, basert på min masteroppgave Erfaringer med «De Utrolige Årene» (OsloMet 2020).

Les også: Vranglære og bakstreversk om evidensbaserte program

I oppgaven undersøker jeg noen barnehagelæreres og styreres tanker om ros, anerkjennelse og medvirkning i tilknytning til DUÅ, og i hvilken grad programmet støtter opp om samfunnsmandatet og verdigrunnlaget i barnehageloven og rammeplanen. Studien viser at programmet i liten grad støtter opp.

DUÅ bruker ros som en strategisk metode, samt teknikker for egenhåndtering av følelser, ignorering og coaching. DUÅ bygger på utviklingspsykologiske ideer om hva barn ikke har og er, men skal bli, og at det krever atferdsendringer hos barnet.

Et syn på barn som mangelfulle objekt som skal formes gjennom instrumentell betinging strider imot barnehagens samfunnsmandat og verdigrunnlag.

Barns muligheter til utfoldelse, lek og medvirkning i eget liv er svært begrenset i DUÅ. Programmet foreskriver strenge regler satt av voksne, konsekvenser for ethvert regelbrudd, ros som teknikk for atferdsendring, snevre valgmuligheter og ignorering. Lek, medvirkning og gjensidig samspill blir begrenset av ansattes coaching, ros, krav om egenregulering av følelser, samt belønningssystemer.

Barnehagers bruk av DUÅ kolliderer med barnehagepedagogikkens røtter og teorier, der anerkjennelse, medvirkning og demokratisk deltakelse er sentrale verdier.