Skolens uteområder utgjør en helsetrussel

Mangel på krav til uteområder i norske skolegårder og barnehager bør ses på som en like stor helsetrussel mot barn, som dårlig inneklima var i sin tid. Det er stor grunn til bekymring.

De dårlige uteområdene står i sterk kontrast til bygningene. For det bygges mange fantastiske skoler og barnehager i Norge. Vi ser innovative løsninger med stor vekt på bærekraft og et godt innemiljø. Ute ser vi lite innovasjon. Satt på spissen, de dårlige uteområdene kan sammenlignes med fortidens dårlige inneklima. Det er behov for å reise en debatt i Norge.

Mangel på krav

Miljøpartiet De Grønne har fremmet et representantforslag om å bedre barns utemiljøer, som snart skal behandles i Stortinget. Vi mener flere partier må stå opp for barn og unges utemiljø, spesielt i skoler og barnehager. Det må settes av nok plass og det må settes kvalitetskrav til plassen.

En oppsummering av nasjonal og internasjonal forskning på feltet ble nylig gjennomført ved NMBU og presentert i rapporten «Uteområder i barnehager og skoler. Hvordan sikre kvalitet i utformingen». Her fremkommer tydelige anbefalinger: 30 kvadratmeter med uteområde per barn i grunnskolen og 25 kvadratmeter per barn i barnehager.

Innendørs er ikke dette et problem. I kommunale skole- og barnehagebehovsplaner kan man iblant se at selv bøttekott og doer er oppgitt med arealbehov når byggene skal dimensjoneres. Det er oppsiktsvekkende at det ikke finnes tilsvarende dimensjoneringskriterier ute. Er vi heldige får vi vite at det skal legges vekt på høy kvalitet. Men hva innebærer det i praksis?

Grunn til bekymring

Uteområdene er ofte en salderingspost når nye skoler og barnehager skal bygges. Kvaliteten på innholdet kan diskuteres og arealet krymper. Dette fremkommer i en landsdekkende studie av barnehager fra 2011 og i en doktorgrad fra 2014, hvor alle barnehager i Oslo ble undersøkt. For skoler har vi ikke tilsvarende tall, men en fersk svensk studie av skoler viste at uteområdene der ble redusert med 3,7 kvadratmeter per elev bare på tre år, fra 2014 til 2017.

I nye uteområder er trær og grøntområder ofte mangelvare, og harde flater dominerer trass i alt vi vet i dag om barn og unges økte aktivitet på naturtomter. Opptil 60 prosent av barnehagene har gummiunderlag i uteområdene. Det til tross for at en undersøkelse har vist at disse inneholder stoffer som kan bidra til både hormonforstyrrelser, redusert reproduktivitet og være kreftfremkallende.

På dette havet av gummiasfalt leker barna våre, sammen med tidvis tilfeldig plasserte lekeapparater. Den overdrevne bruken av gummiasfalt er noe vi bekymrer oss for.

Utviklingen går feil vei

Å nedprioritere områder som har så stor betydning for barns helse og trivsel får konsekvenser. En fersk undersøkelse fra Folkehelseinstituttet viser at utviklingen i Norge ikke går i riktig retning. Vi når ikke målene som Verdens helseorganisasjon har satt om å redusere andelen inaktive barn og unge med 10 prosent i perioden 2010 til 2025.

Folkehelseinstituttet understreker at det er lite som skal til for å bedre resultatene. Skolenes og barnehagenes uteområder er blant de arenaene der vi kan bedre situasjonen. Barna bruker store deler av hverdagen her og vi når så å si alle barn. Tiltak kan dessuten bidra til å utjevne sosialt betinget ulikhet i helse. Et annet viktig poeng er Norges forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon, som vi har vedtatt og ratifisert. Der heter det at barn har rett til lek, hvile og fritid. Noe av svaret på dette kan ligge i utformingen av uteområdene.

Suksessfaktorene

Spørsmålet er hva som skal til for at uteområdene kan bidra til fysisk aktivitet, motorisk utvikling og ikke minst lek, hvile og fritid. Rapporten fra NMBU viser at natur og variert terreng er av særlig betydning. Slike områder fremmer variert bruk og egenorganisert lek, og selv på våre breddegrader beskytter vegetasjonen mot uønsket UV-stråling. I naturen blir barna mer aktive og får bedre motorisk utvikling. God tilgang på ulike ting å leke med er også viktig, og det innebærer ikke nødvendigvis lekeapparater.

Forskningen avdekket også betydningen av god overordnet organisering av uteområdene. Mye kan gjøres for å få til et økt aktivitetsnivå, og sikre at områdene appellerer til alle, uavhengig av kjønn. Viktige grep er å skape variasjon med mange og små nisjer, framfor noen få store arealer, slik som fotballbaner, og redusere bruken av funksjonsbestemt utstyr, samt å sørge for innslag av natur.

Endring må skje nå!

Det er særlig fire anbefalinger som er viktige for å sikre bedre uteområder i skoler og barnehager:

1. Minimumskrav til størrelse, kvalitet og innhold
2. Gjennomføre gode pilotprosjekter som viser hva som fungerer for barnas helse og trivsel
3. Etablere nasjonale tilskuddsordninger som stimulerer til bedre og mer helhetlig utvikling
4. Få på plass nasjonal statistikk for uteområder

Så gjenstår det å se om flere partier på Stortinget står opp for barn og unges uteområder i skoler og barnehager. For nå haster det.