– Politikere som ønsker å styrke språkarbeidet i barnehagen bør legge vekk troen på testing og kartlegging av alle, skriver Hege Valås, nestleder i Utdanningsforbundet. Foto: Stig Weston / Utdanningsforbundet
– Språkkartlegging av alle barn er sløsing
Kartlegging av alle barn vil ta tid og oppmerksomhet bort fra det viktigste språkarbeidet.
* Hege Valås er nestleder i Utdanningsforbundet.
Høyre har atter en gang gjort vedtak om at alle barn skal språkkartlegges. Det skjedde på landsmøtet i mars. Vi regner med at Høyre mener at kartleggingen skal skje i barnehagene, ettersom det er der barna oppholder seg lenge nok til at det er mulig å vurdere kompetansen deres.
Høyrepolitikerne Saida Begum og Mathilde Tybring Gjedde vil ha en språkoffensiv i Oslo-barnehagene. De sier i Aftenposten at kartlegging er et av tiltakene som skal sikre at alle barn kan norsk før de begynner på skolen. Vi tror de tar feil i dette spørsmålet – og at en universell kartlegging vil ta tid og oppmerksomhet bort fra det arbeidet som er viktigst for å støtte barns språkutvikling.
Til liten nytte
De fleste politiske partier har lagt bort målet om universell kartlegging, og de har gode grunner. For det første: Vi har ingen kartleggingsverktøy som er egnet til å bruke på alle barn. De aller fleste er av usikker kvalitet, noe også fagmiljøene er enige om. For det andre: Det er svake koplinger mellom kartleggingsverktøyene, og eventuelle tiltak som kan hjelpe barn med språkproblemer. Altså er kartleggingen til liten hjelp i utformingen av pedagogiske tiltak og et godt språkmiljø. For det tredje: Det er tidkrevende å kartlegge språket til barn, og det oppleves som meningsløst å kartlegge språket til barn som åpenbart har et svært godt språk. På samme måte gir det lite mening å kartlegge det norske språket til barn som aldri har oppholdt seg i et norskspråklig miljø.
Hva er språkarbeid?
Barn lærer både gjennom å lytte til språk og gjennom å aktivt bruke språket. Det finnes ulike faglige innganger til språkutvikling. Litt grovt kan en si at noen er mest opptatt av de strukturelle sidene ved språket, som for eksempel ordforråd, uttale eller grammatikk. Andre er mer opptatt av språkfunksjonene, som å fortelle, gi uttrykk for følelser eller gi omsorg til andre. De fleste kartlegginger legger mest vekt på den strukturelle siden.
Språklæring skjer i alle slags hverdagssituasjoner i barnehagen, og gjennom mer tilrettelagte aktiviteter. Kunnskapssenter for utdanning laget i 2017 en kartlegging av forskning om godt språkarbeid i barnehager med flerspråklige barn. Rapporten peker på at slett ikke alle metoder er gode, og at noen passiviserer barna. Noen metoder inviterer til at barnehagelæreren er aktiv, mens barna blir passive tilhørere. Det å lytte til språk har også en verdi, men i rapporten er man opptatt av at godt språkarbeid setter det aktive barnet i sentrum. Barna bør snakke mer enn læreren, og det er viktig at barn oppmuntres til å bruke det språket de har, snarere enn å terpe på det de ikke kan.
Én standard for alle?
De to Høyre-politikerne peker også på gode tiltak i sitt ønske om en språkoffensiv. Språkveiledere og kompetanseheving kan være bra. I dag har dessverre barnehagene svært begrenset tid til å drive med utviklingsarbeid eller kompetanseutvikling, så vi skulle gjerne sett flere ressurser til dette. Som en start bør i alle fall ikke barnehagens tid sløses bort på dårlige tiltak, som universell kartlegging.
Det er verdt å minne om at forrige gang Høyre hadde hånd om utviklingen i Oslo, brukte kommunen nesten all kompetanseutvikling i barnehagene på opplæring i ett bestemt kartleggingsverktøy. I denne perioden forvitret flere gode miljøer som hadde alternative innganger til språk og språkopplæring. Oslo kommune har lenge vært preget av en standardisert oppfatning av hva god praksis er. Dette gjør rommet for nytenking og kunnskapsutvikling smalere.
Kartlegging kan være fruktbart i en del tilfeller, som en av flere tilnærminger, men politikere som ønsker å styrke språkarbeidet i barnehagen bør legge vekk troen på testing og kartlegging av alle. Det barn først og fremst trenger, er barnehagelærere som har tid til å snakke med dem, og tid til å planlegge og tilrettelegge gode språkmiljøer.
