«Stamming og naturlig stotring kan være vanskelig å skille fra hverandre»

Nyere forskning viser at stamming forekommer oftere enn det som tidligere er antatt; omtrent 11 prosent av barnehagebarn stammer en periode før de begynner på skolen (Reilly et al., 2013). Dette betyr at stamming er relativt vanlig hos barnehagebarn. Forklaringen på dette kan være flere.

Flere grunner

En forklaring er at stamming går i perioder og kan forsvinne av seg selv før foreldre og barnehagepersonell blir klar over det. Det kan også være vanskelig å skille mellom den naturlige ikke-flyten (også kalt stotring av noen) som er til stede hos mange barnehagebarn, og stamming som forekommer hos litt færre barn.

Å skille mellom stamming og vanlig ikke-flyt er derfor viktig. For at barn som stammer skal få den hjelpen de trenger er det viktig at en logoped gjør denne vurderingen. Det er også viktig ikke å la barnet gå for lenge å stamme uten å gjøre noe med det. Det forekommer at behandling av stammingen har blitt satt i gang sent, i noen tilfeller for sent. For å oppdage barna som stammer er logopeder avhengig av gode, observante barnehagelærere som tar kontakt når et barn har brudd i talen sin.

Stamming eller normal ikke-flyt?

Stamming og normal ikke-flyt kan iblant være vanskelig å skille fra hverandre. Logopeder er avhengige av observante voksne i barnehagen og foreldre for at stamming skal oppdages og behandles.

Stamming defineres som en taleflytvanske, hvor talen preges av talebrudd i form av repetisjoner, forlengelser eller blokkeringer (Guitar, 2014). Repetisjoner kan forekomme på lyder (k-k-k-kommer du?), stavelser (BAM-BAM-bamse) og enstavelsesord (is-is-is-is er godt). Forlengelser innebærer at en lyd holdes lenger enn normalt, eksempelvis når barnet sier: «fffffår jeg en is? / kaaaaan jeg spille?». Blokkeringer innebærer at pust og stemme stopper opp. Det vil man observere ved at det blir en stans i barnets tale, for eksempel når barnet sier: «får jeg en ..…(stopp i talen, lepper presset sammen)…..bolle» eller «Julius er en …(stopp i talen, munnen er åpen, ordet sitter fast i halsen)…..apekatt».

Ulikt fra barn til barn

Stamming er veldig forskjellig fra barn til barn. Hos noen av barna ser man alle disse formene for talebrudd. Hos andre barn vil stammingen kun vises gjennom en type talebrudd (for eksempel bare repetisjoner).

Normal ikke-flyt preges ofte av andre former for talebrudd, ofte ved at barna gjør om på setninger, setter inn fyllord («ehm») og repeterer hele ord (mamma-mamma kommer og henter meg). Siden noen former for talebrudd kan forekomme både hos barn som stammer og barn med normal ikke-flyt, så er det viktig at en logoped møter barnet og innhenter informasjon om måten barnet snakker på fra foreldre og barnehage-personell når stamming kartlegges.

Tilleggsatferd

Mange barn som stammer vil etter hvert også vise tilleggsatferd når de stammer. Det kan for eksempel være at de blunker med øynene, rister på hodet eller tramper med føttene. Tilleggsatferd ser vi ikke hos barna med naturlig ikke-flyt (Guitar, 2014), så forekomst av tilleggsatferd er en tydelig indikator på at barnet stammer.

Noen av barna som stammer vil også bruke strategier for å unngå å stamme. Det kan for eksempel være å snakke på en annen måte enn man vanligvis gjør (endre dialekt, synge, snakke som en baby), eller ved å bytte ut ord som man ofte stammer på. Når barna forsøker å unngå stamming anses dette som en reaksjon på stammingen. Andre reaksjoner kan være følelser i etterkant av stammingen og tanker om egen måte å snakke på.

Negative tanker

Flere studier har undersøkt om barna som stammer sine tanker om måten de snakker på er forskjellige fra de tankene barna som ikke stammer har om sin egen måte å snakke på. Dette har blitt gjort ved å be barna om å svare ja eller nei på spørsmål om hva de tenker om måten de snakker på. Guttormsen, Kefalianos, and Næss (2015) samlet resultatene fra alle studiene som har undersøkt dette, og fant en tydelig tendens; barna som stammer vurderer sin egen måte å snakke på mer negativt, enn barna som ikke stammer vurderer sin måte å snakke på. Disse forskjellene var til stede hos de aller yngste barna (3-4 år), og forskjellene mellom barna som stammer og barna som ikke stammer ble større når de ble eldre.

Resultatene tyder på at barn som begynner å stamme i tidlig barnehagealder, kan vurdere sin måte å snakke på mer negativt enn barna som ikke stammer.

Bevisst stammingen

Det er store forskjeller mellom barna som stammer. Noen vil stamme over en lang periode og ikke være klar over at de stammer, mens andre vil bli klar over stammingen sin etter noen episoder med stamming, og vurdere måten de snakker på negativt etter de har stammet i en liten periode. Mange barn er klar over at de stammer, og stamming kan innebære mer enn talebruddene selv om barna er små. Boey et al. (2009) fant at rundt halvparten av de aller minste barna var klar over at de stammet, en andel som økte når de ble eldre.

Resultatene indikerer også at de barna som var bevisst stammingen sin hadde mer alvorlig grad av stamming enn barna som ikke var bevisst stammingen (Boey et al., 2009). Hvorvidt barnet har negative tanker, eller følelser knyttet til stammingen sin er noe som bør kartlegges før en vurderer om barnet skal få behandling med en gang. Hvis et barn reagerer på stammingen sin og påvirkes av dette på en negativ måte så anbefales det at behandling startes opp med en gang (Langevin, Packman, & Onslow, 2010).

Negative kommentarer

I Langevin et al. (2010) sin studie viser resultatene fra foreldrerapportering at 27 % av barnehagebarna som stammer hadde opplevd å få negative kommentarer fra andre barn. Observasjoner av reaksjoner barna som stammer får fra andre barn, viser at de andre barna kan reagere på stamming med forvirring, avbrytelser og erting. Jevnaldrende barn går vekk, ignorerer det barnet som stammer sier eller hermer etter stammingen (Langevin, Packman, & Onslow, 2009). Det er derfor veldig viktig at barnehagepersonell er oppmerksomme på reaksjoner fra andre barn og forebygger gjennom åpenhet og aksept.

For de barna som kun har stammet i en kort periode, og ikke viser tegn til å være klar over stammingen sin, eller reagere negativt på den kan man overvåke stammingen i begynnelsen før det blir satt i gang behandling. (Guitar, 2014). Grunnen er at stamming forsvinner naturlig for mange barnehagebarn. Denne overvåkingen må gjøres i samarbeid med logopeden, både for at foreldre skal få råd til hvordan de kan følge med på stammingen, og for at logopeden skal kunne gjøre en løpende vurdering. Foreldrene erfaring med utviklingen av barnets stamming vil gi viktig informasjon når ulike behandlingsmåter vurderes av logoped.

Ikke vente og se

Det er viktig at barn som stammer henvises til logoped. Man skal ikke «vente og se». Dette gjelder uansett grad av stamming. Forskning viser at barn med mild form for stamming ikke har større sannsynlighet for å bli kvitt stammingen, enn barna med mer alvorlig grad av stamming. Barnehagealderen er den alderen hvor det er størst sannsynlighet for at stamming forsvinner naturlig.

Det er også den alderen hvor behandling av stamming er mest effektivt, og hvor vi ser at stammingen kan forsvinne helt etter behandling. Det er derfor veldig viktig at barnehagepersonell har fokus på barns taleflyt, og har en jevnlig dialog med logoped, slik at vi sikrer at vi kan få gitt behandling til de barna som trenger det. Det er også veldig viktig å lytte til foreldres bekymring. Det viser seg at når foreldre er bekymret for stamming, er det som oftest stamming i talen til barnet og ikke normal ikke-flyt.

• Linn Stokke Guttormsen er logoped og stipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. 

LITTERATUR

Boey, R. A., Van de Heyning, P. H., Wuyts, F. L., Heylen, L., Stoop, R., & De Bodt, M.S. (2009). Awareness and reactions of young stuttering children aged 2–7 years old towards their speech disfluency. Journal of communication disorders, 42(5), 334–346. doi: 10.1016/j.jcomdis.2009.03.002

Guitar, B. (2014). Stuttering: An integrated approach to its nature and treatment: Lippincott Williams & Wilkins.

Guttormsen, L. S., Kefalianos, E., & Næss, K.-A. B. (2015). Communication attitudes in children who stutter: A meta-analytic review. Journal of Fluency Disorders.

Langevin, M., Packman, A., & Onslow, M. (2009). Peer responses to stuttering in the preschool setting. American Journal of Speech-Language Pathology, 18(3), 264–276. doi: 10.1044/1058-0360 (2009/07-0087)

Langevin, M., Packman, A., & Onslow, M. (2010). Parent perceptions of the impact of stuttering on their preschoolers and themselves. Journal of communication disorders, 43(5), 407–423.

Reilly, S., Onslow, M., Packman, A., Cini, E., Conway, L., Ukoumunne, O. C., ... Block, S. (2013). Natural history of stuttering to 4 years of age: A prospective community-based study. Pediatrics, 132(3), 460–467.