– Dette er jo en idrettsbarnehage, men jeg klarer fortsatt å holde tritt. Tror jeg, sier hun og ler.
– Idrett betyr å være i bevegelse, og det trenger vi jo alle. Særlig vi eldre, sier hun. Og det er en av grunnene til at Lise ikke vil bli pensjonist.
– Jeg orker ikke sette meg i en stol og vente på å bli nitti, sier hun. Lise fyller 70 år i februar neste år. Da er det et halvt århundre siden hun fikk sin første jobb i barnehage. Tidlig på 1970-tallet utdannet hun seg til førskolelærer.
– Er alle ferdige? spør hun. Barna på grupperommet i Østersund idrettsbarnehage i Fetsund nikker stolt.
– Da kan dere finne en knapp dere synes er fin og stappe den i lomma. Den får dere med hjem, sier Lise og smiler. Små fingre løper over knappene, de plukker opp en og legger den ned igjen.
– Jeg vet ikke hvilken jeg skal ta, sier en gutt fortvilet. Lise bøyer seg ned, kikker på noen av de aktuelle knappene og sammen blir de enige. Fornøyd stapper gutten knappen i lomma.
Barnekjær
Lise Arnesen har opplevd at barnehagen har utvikla seg fra å være noe for de veldig få, til å bli en institusjon hvor nesten alle barn oppholder seg.
– På 70-tallet var det jo veldig få barn som gikk i barnehage. De fleste var hjemme, forteller Lise. Utover åttitallet kom stadig flere barn til barnehagen. Mens barnehagene ble fylt opp, ble også skolen og lærerne mer oppmerksomme på det som skjedde der.
– Jeg husker at en lærer på lokalskolen spurte meg om vi kunne lære barna å holde en blyant, sånn at de kunne det før de begynte på skolen. Det bestemte vi oss for å gjøre, så vi startet en egen gruppe for skolestarterne. De fikk øve både på å holde blyanter og andre ting som gjorde overgangen til skolen lettere, sier hun.
Skolen og lærerne var takknemlige for det som ble gjort, men Lise fikk også greie på at det nå var stor forskjell på barna som kom fra barnehagen og de som kom hjemmefra.
– Så da satte jeg meg i bilen og kjørte rundt til avsidesliggende gårder og hus og hentet seksåringene som ikke gikk i barnehagen. Så fikk de være med på skolestart– forberedelsene de også. Etterpå kjørte jeg dem hjem igjen, forteller Lise engasjert. Og engasjement for barn har hun alltid hatt.
– Når jeg våkner om morgenen, tenker jeg meg glede på alt jeg skal gjøre i løpet av dagen. Jeg tror man må kjenne den entusiasmen for å orke å stå i jobben så lenge som jeg har gjort, sier hun. Men når hun kommer hjem etter endt arbeidsdag, kjenner hun det også.
– Joda, det er godt å komme hjem og sette seg med beina høyt, sier hun.
Fantasi og frilek
I løpet av sitt lange arbeidsliv har hun opplevd store endringer. Arbeidsmetodene for eksempel.
– Det er mer på barnas premisser i dag. Før kalte vi frilek for beskjeftigelse, og den var det ikke så mye tid til, sier Lise. Formingsaktivitetene ble styrt:
– I dag blir barn oppfordret til å bruke fantasien og å være kreative. Sånn var det ikke før. Den gangen jeg begynte å jobbe i barnehage, stilte barna seg i en ring rundt formingsbordet mens en voksen demonstrerte dagens aktivitet, forteller hun: – Så viste vi hva de skulle lage og hvordan de skulle gjøre det, sier hun.
En ting som også har forandret seg, er arbeidstøyet. Men det har Lise holdt på.
– Jeg liker å ha arbeidstøy. Så jeg har sydd meg noen kitler i løpet av disse årene, sier hun og viser stolt fram den hjemmesydde overdelen. «Hjertrud» står det på et rødt hjerte.
I mange år var Lise styrer, men i dag jobber hun som pedagogisk leder. Noe er blitt bedre siden de første arbeidsårene.
– Nå har vi assistenter som er voksne og engasjert i arbeidet. Tidligere var det ofte jenter på 16 år som bare trengte noe å gjøre, sier hun. Men samtidig er det blitt færre voksne.
– Det liker jeg ikke. Det var færre barn per voksen tidligere, sier hun.
Offentlig bestemor
Lise har hatt barn både på jobb og privat.
– Jeg har oppdratt ni barn. Noen egenfødte og noen fosterbarn, sier hun stolt. I dag har hun mange barnebarn, og en av dem hun er mormor til, gikk i barnehagen hennes.
– Da kalte alle barna meg for mormor. Det synes jeg var koselig, sier hun. Lise føler hun har blitt bestemor for flere enn sine egne barnebarn.
– Mange barn bor langt borte fra besteforeldrene sine. Da kan det være godt for dem å ha en bestemor eller bestefar i barnehagen, sier hun og legger til: – Jeg leste nå at det utdannes for mange barnehagelærere, og at en av løsningene er at de eldre pensjonerer seg tidligere. Det tror jeg ikke er så lurt. Barna har godt av å møte både unge og eldre i barnehagen, sier hun.
Lise jobber tre dager i uka, og har fri to.
– Men stiller gjerne som vikar for meg selv de to dagene, dersom det er behov, sier hun. I februar blir hun 70, og da er det ordinære arbeidslivet over. Men hun håper å få fortsette likevel.
– Jeg håper jeg får jobbe på pensjonistlønn til jeg er 73 år. Men det er ikke sikkert jeg er klar til å forlate dette her da heller, sier hun og ser på barna som akkurat har fått servert formiddagsmat.
– Jeg har jo verdens beste jobb, vet du.
