Når innovasjon knebler kreativitet og utvikling og blir en tvangstrøye for profesjonen

Innovasjon betyr enkelt forklart å fornye eller skape noe nytt som bidrar til endring og forbedring. I barnehagesammenheng kan for eksempel målet være å utvikle et mer spennende lekemiljø for barna, bedre praksis og arbeidsmetoder, mer hensiktsmessig organisering av ressurser og bedre tjenester overfor foreldrene. Innovasjon kan være av både sosial og økonomisk verdi.

For at innovasjon og nyskapning skal kunne skje i barnehagen, må de ansatte få handlingsrom og tillit fra eier og ledelse. Det må være kultur for å kunne tenke fritt, stille kritiske spørsmål, reflektere over egen praksis og våge å prøve ut nye arbeidsmåter.

Selv om innovasjonsbegrepet er positivt ladet, ser vi allikevel at innovasjon i barnehage- og skolesammenheng har en mørkere bakside. Den handler om kommersielle interesser, penger og definisjonsmakt. Der profesjonsutøveren kan bli passivisert og umyndiggjort fordi de blir pålagt å bruke bestemte pedagogiske programmer, manualer eller kartleggingsverktøy som eksterne aktører har utviklet.

Dette skjer i både kommunal og privat regi. Dermed blir de ansatte hindret i å bedrive eget utviklingsarbeid mange steder. Paradoksalt nok vil vi i mange tilfeller ende opp med at innovasjon som har foregått utenfor barnehagen og skolen, hindrer innovasjonsprosesser der den helst burde foregå.

Programmer og verktøy som blir utviklet av kommersielle aktører og eiere, er eksempler på nyskapning og innovasjon. Men hvor positivt er det når alle barnehager i en kjede eller en kommune pålegges å kjøpe og bruke de samme programmene og delta på den samme opplæringen? I hvor stor grad ivaretas barnehagelærernes fagautonomi når de blir pålagt å bruke et bestemt program eller metode i arbeidet med alle barn?

I praksis kan innovative løsninger som verktøy og programmer fort bli ei tvangstrøye som hemmer utvikling, profesjonelt skjønn, spontanitet og kreativitet. Altså en svekkelse av profesjonen.

Barnehageleder: – Økt bemanning er viktigere enn å få nye kartleggingsverktøy

Jeg mener vi alltid må spørre oss selv hvorfor vi eventuelt ønsker å bruke pedagogiske verktøy eller programmer i arbeidet vårt, hvem det vil berøre og hvilke konsekvenser det kan eller vil gi? Det er også et poeng om verktøyet tas i bruk i arbeid med enkeltbarn som et hjelpetiltak eller for å kartlegge, eller om hele barnegruppa skal gjennom det samme opplegget.

Kan økt bruk av pedagogiske hjelpemidler og programmer føre til en barnehagehverdag med mer strukturert læring og skoleforberedelse? I økende grad velger vi å ta i bruk ferdiglagde programmer, og dermed bidrar vi kanskje ubevisst til å endre hva som ses på som «normalen» for hva barnehagen skal være og inneholde. Slik at myndighetene dermed ser på det som en invitasjon til å pålegge barnehagene enda flere oppgaver, med tanke på en mulig framtidig gevinst. Er vi selv med på å umyndiggjøre oss som fagpersoner, og dermed også frata oss selv muligheten til å bedrive utviklingsprosesser i egen barnehage?

Definisjonsmakt

Betegnelsen innovasjon blir ofte brukt når det snakkes om kvalitetsutvikling, men hvem er det som har definisjonsmakt og kunnskapen til å vite hva som er bra eller ei for barna? For det første er det vanskelig å bedømme hva som er god kvalitet, og for det andre vet vi at kvalitet først og fremst handler om de ansatte i barnehagen og skolen, ikke de pedagogiske programmene eller metodene som tas i bruk.

Du kan være direkte uegnet som ansatt i en barnehage, men allikevel klare å bruke et verktøy eller følge et program. Du kan også være en særdeles kompetent og egnet profesjonsutøver, men bli frarøvet muligheten til å være den beste utgaven av deg selv, fordi du blir styrt av programmer og metoder som du blir pålagt å bruke i arbeidet ditt. Konsekvensen av dette kan altså bli en standardisert praksis på et kvalitetsmessig middelmådig nivå.

Dette er stikk i strid med det enkelte ønsker å selge inn som en sannhet:

«De større private kjedene er viktige drivere for kvalitetsutvikling. De har ressurser til å utvikle nye metoder og pedagogikk, og evne til systematisk å spre de gode metodene til mange barnehager. Dette skjer blant annet ved veiledning og kompetanse heving av ansatte – i mange tilfeller i samarbeid med høyskoler. Gjennom dette arbeidet bidrar de også positivt overfor de kommunale barnehagene, slik at alle barn får et bedre tilbud. («Fra artikkelen «Historieløst forslag om profittfri barnehage»
- av Ingrid Somdal-Åmodt Vinje, leder for utdanning og forskning i Abelia.)

I virkeligheten skapes det et mer strømlinjeformet tilbud bestemt av eier (privat som kommunal), der konsekvensen er standardisering og økt målstyring, med mindre handlingsrom og mulighet til å utøve faglig skjønn. Det medfører en mer styrt hverdag for barna og fare for at leken taper terreng. Leken legger grunnlaget for å utvikle kreativitet og dermed også framtidig innovasjon.

Barnehagelærere som får redusert sin mulighet til å ta faglige begrunnede valg i arbeidet sitt, kan fort ende opp som mindre motiverte.

Jeg vil hevde at barnehager som får tilsendt ferdigskrevne årsplaner, verdier og satsningsområder, samt blir pålagt å ta i bruk pedagogiske programmer og delta på kurs bestemt fra eier, ender opp med ansatte som har langt mindre faglig handlingsrom enn i barnehager der barnehagelærerne selv kan ta valg og bedrive utviklingsarbeid.

Det er for eksempel stor forskjell mellom å legge til rette for kursing og kompetanseheving, eller tilby pedagogiske programmer og verktøy, sånn at hver enkelt barnehage kan ta selvstendige valg ut fra hvilket behov de har hos seg, og å pålegge alle barnehager i en kommune eller sammenslutning kurs, opplæring og bruk av modeller og programmer.

Rapporten «En barnehagesektor i endring – hvilken betydning har framveksten av barnehagekjedene?» av Trond Erik Lunder i Telemarksforskning konkluderer med at konsekvensen kan bli flere lovfestede målbare kvalitetskrav – altså mer målstyring og mindre lokalt handlingsrom i hele barnehagesektoren. Dersom det ikke tas grep. Årsaken er at stadig flere eiere har egeninteresse av å kontrollere innhold og utførelse av arbeidet.

Hva slags barnehage ønsker vi?

Kommersielle aktørers interesser og innflytelse kan med andre ord være en trussel mot innhold, autonomi og metodefrihet, da sentrale myndigheter igjen kan se seg nødt til å måtte overstyre utviklingen ved å innføre lovfestede og målbare krav for å ha kontroll over «kvaliteten» i barnehagene, i hele sektoren. Dette vil med andre ord kunne få konsekvenser for innhold og handlingsrom i alle barnehager.

Sånn jeg ser det, kan vi ikke ha det slik at kommersielle interesser og eieres samvittighet og motiver skal styre en hel sektor. Denne utviklingen fører til enda sterkere styring og krav fra sentralt hold. Da er vi på ville veier.

Jeg tenker det er helt legitimt å spørre om det er barnas lek, barndom og psykiske helse som står på spill. For profesjonsutøverens kompetanse og kunnskap blir tilsidesatt til fordel for måloppnåelse og økonomisk gevinst, kamuflert som innovasjon og tidlig innsats.

Faren er at metoder og programmer etter hvert kan bli styringsdokumenter, hvis politikere lar seg blende av at alle barn skal kunne lære det samme. Kunnskapen vi har om barn og utvikling blir erstattet av troen på pedagogiske verktøy og metoder, som blir stående som et hinder for barn-ansatt-relasjonen. Det legges et premiss om at barnehagelærere trenger et verktøy.

Det er akkurat som at det ikke finns en rammeplan, en barnehagelov og profesjonsutøvere som kan ta kloke og velbegrunnede valg. Hva gjør vi når pedagogikken blir utvannet til fordel for standardiserte programmer som alle skal presses inn i?

«Å se barnehagelærerne som en profesjon innebærer at de forventes å ha en betydelig faglig autonomi. Denne autonomien gis basert på en tillit til at viktige samfunnshensyn og faglige standarder ivaretas. Autonomien gjelder i en jurisdiksjon, det vil si et problemfelt som profesjonen krever og får ansvaret for.» (Fra sammendraget i rapporten «Barnehagelærerrollen i et profesjonsperspektiv».)

Autonomien er truet

I kapittel 2 i rammeplanen, under ansvar og roller, står dette om barnehageeier:

«Et kompetent pedagogisk personale er en forutsetning for et barnehagetilbud av god kvalitet. Det forutsettes derfor at barnehageeieren vektlegger de ansattes faglige og pedagogiske vurderinger i sin styring.»

Dessverre ser vi at det er stort tolkningsrom i begrepet «vektlegger», og det taler i mange tilfeller ikke til de ansattes og barnas fordel. For meg som fagperson i sektoren er noe av det skumleste med dagens utvikling at barnehagelærerens fagautonomi er truet. Når i tillegg pedagogikken er svekket i utdanningen på bekostning av fag- og kunnskapsområder, da mener jeg det er stor grunn til bekymring. For hvordan vil denne utviklingen påvirke lekens rolle i barnehagen?

Innovasjon som gjør seg gjeldende i form av skreddersydde pedagogiske programmer og bruk av standardiserte metoder og manualer, passer dårlig sammen med skjønn, autonomi og barnas muligheter til å lære seg sosialt samspill. En slik tankegang kan fungere på ting og varer, men ikke i arbeid med mennesker. Det er derfor viktig at barnehagelærere og lærere følger med, deltar, utfordrer og er i opposisjon når nye verktøy, programmer og modeller vurderes eller introduseres av eier og ledelse.

Til syvende og sist handler det om å skape et profesjonelt læringsfellesskap på arbeidsplassen, som kontinuerlig reflekterer over egen praksis, og som er i stand til å sette ned foten når de står overfor et etisk dilemma.

Jeg har i denne teksten forsøkt å vise hvor viktig det er at vi ikke lar oss presse eller blende til å bli diktert i arbeidet vårt. Da kan innovasjonsarbeidet som er lagt ned av utenforstående, bli en bremsekloss mot endringene og utviklingen som faktisk trengs i den enkelte barnehage. Og så er det viktig å presisere at noen verktøy og programmer kanskje kan være til hjelp i enkelte tilfeller. Vi må uansett ikke være så naive at vi har skylapper for at de som selger eller pålegger bruk av pedagogiske verktøy og modeller har egeninteresse av at barnehager og skoler kjøper og tar dem i bruk. De gjør det ikke utelukkende av godhet.

Alle ansatte må involveres

Varsellampene må begynne å blinke når du blir presentert for programmer og modeller som garanterer bedre «kvalitet» eller enkle løsninger på komplekse problemstillinger. Arbeid med mennesker kan være innviklet og uforutsigbart da ingen av oss er like eller har de samme behovene. Mennesker er ikke maskiner eller varer. Vi må ikke bare følge strømmen som hodeløse høns, uten at vi på forhånd setter oss grundig inn i det vi blir presentert for. I dette arbeidet har vi som er ledere et stort etisk ansvar; på vegne av barna, personalet og oss selv som profesjonsutøvere.

Som en avrunding vil jeg presisere at jeg på ingen måte mener at det er negativt å være innovativ, hvis noen skulle tro det. Tvert imot! Hvis det er noe som virkelig oppleves inspirerende og meningsfullt, er det å legge til rette for utviklingsarbeid i det vi foretar oss i barnehagen. Vi må sette av god tid til prosessarbeid i grupper og oppleve hvordan refleksjoner setter i gang nye tanker og ideer.

Målet vårt er hele tiden å strekke oss til å bli en bedre utgave av oss sjøl, som kollegiefellesskap og som enkeltindivider i arbeidet for å gi et best mulig tilbud til barna. Fordi vi velger å rette et kritisk blikk på alt vi foretar oss. Og i disse prosessene er det viktig at alle de ansatte involveres og er delaktige.

Dette handler om å skape tilhørighet og eierskap til arbeidsplassen, fordi alle involveres i innovasjonsarbeidet. Der hensynet til barnas alltid veier tyngst!