Barnehagens fremtid uroer mange

Barnehagelærernes protester kommer til uttrykk på sosiale medier. Disse meningene må ut i det offentlige rom. Denne motmakten gjelder flere sider ved barnehagepolitikken. En politikk som har konsekvenser for barnehagens pedagogikk og barna.

Les også: Berit Bae: –Det er en manglende respekt for barns liv i barnehagen

Styres ovenfra

Barnehagesektoren er under press gjennom strukturelle endringer, økonomi og eierskap, rammevilkår, bemanning, åpningstider og kontroll- og testregimer. Mange og ulike interesser vil ha og får faktisk innflytelse i barnehagens pedagogiske arbeid. Det kan sette barnehagelærernes faglighet og pedagogikk i skyggen.

Mitt møte med barnehagens pedagogikk har vært en spennende reise i mer enn 20 år. I økende grad har mitt faglige hjerte banket for barnehagelærerne og barna. Jeg har lært at barnet er barnehagepedagogikkens omdreiningspunkt, forskjellig fra skolens, der fagene har vært mer sentrale. Barnehagelærere har utviklet barnehagene nedenfra med stor faglig autonomi. Nå styres de ovenfra, lokalt og nasjonalt. Autonomien innskrenkes gjennom styringsstrukturer og pålagte oppgaver og programmer. Det uroer mange.

Urimelige krav

Barnehagen er en svært kompleks virksomhet. Utenforstående stiller ofte urimelige krav, men de glemmer å stille de viktigste spørsmålene: Hva er sentralt i barnehagen? Hva er pedagogikk? Derfor mener jeg barnehagelærere bør bruke sin kunnskap om barnehagens egenart og tenkning til å være en maktfaktor mot de urimelige kravene. Det er også viktig at utdanningen styrker den pedagogiske grunntenkningen når barnehagelærerutdanningen nå skal revideres.

- Vi kan med rette frykte at det legene ser av stress i skolen, skal ramme barnehagebarna

Som nittenårig lærerskoleelev ga vår pedagogikklærer oss en basis for læreryrket som har hatt slitestyrke i mer enn femti år. Vi fikk en innføring i pedagogisk filosofi og en grunnleggende forståelse av hva læreryrkene dreier seg om. Han skrev Jeg – Du på tavlen. Ingen svamp har kunnet viske det ut. Yrket er relasjonelt. Det er asymmetrisk når det gjelder makt og ansvar. Barnet er et subjekt som krever respekt. Den voksne er den som har ansvar for relasjonen og innholdet i barnehagen. En av nestorene i barnehage- historie og -didaktikk, professor emeritus Jan-Erik Johansson, leder oss til røttene i sin siste bok. Er det nødvendig, da? Skal vi gå baklengs inn i framtiden? Nei. Å ha innsikt i barnehagens grunnleggende ideer og sammensatte utfordringer kan bidra til å bygge innsikt, faglig trygghet og stolthet som gjør at barnehagelærere profesjonelt kan møte, utvikle og argumentere, både innad i barnehagen og utad, hvordan de tolker og utfører sitt samfunnsmandat.

Faglig trygghet

De siste årene har en rekke personer argumentert for viktige sider med barnehagepedagogikken. Studien Gode barnehager for barn i Norge (Goban) har funnet ut at de minste barna ikke har det så bra i barnehagen som de burde. Professor Anne Greve skriver om vennskapets betydning, og professor Maria Øksnes insisterer på lekens viktighet i barnehagen. Jan-Erik Johansson viser at barnehagens pedagogikk er en sammensmelting av to tradisjoner, den filantropiske, som betyr å yte omsorg for barn som trenger det når foreldre jobber, og en pedagogisk tradisjon inspirert av Fröbel. Ideene fra barnehagepedagogikkens pionerer om hva barn trenger i sitt møte med verden, gir faglig trygghet i møte med dagens ideer om hva barnehagen skal fylles med.

Unni Bleken:– Vi har nok kunnskap om kvalitet i barnehagen, men vi må bruke den

Bør forsvare sitt fag

Den nordiske barnehagetradisjonen kan trygt videreføres. Det er allerede 25 år siden tradisjonen ble nedtegnet i rammeplanen fra 1995. Den ga en solid basis for barnehagens pedagogiske byggverk. Fordi den var for omfattende som forskrift, ble den revidert fra 2006. Skolens fag ble til fagområder, og leken ble svekket og læringsperspektivet styrket i tråd med internasjonale trender. Barnehagen kom under sterk styring fra Kunnskapsdepartementet.

Barnehagelærere har en dobbel lojalitet, både overfor oppdragsgiver og barna, men også overfor fag og profesjon. De har ingen grunn til å bøye av for krefter utenfra som vil dominere sektoren. Det er nettopp derfor jeg utfordrer barnehagelærere til å forsvare sin faglige tradisjon i den offentlige debatten.