«Pedagogikkfagets plass som et bærende danningsfag i lærerutdanningene er under press»

Pedagogikkfagets plass som et bærende danningsfag i lærerutdanningene er under press. I Barnehagelærerutdanningen ble faget fjernet som selvstendig fag i 2013. Nå foreslår regjeringen at faget i den nye grunnskolelærerutdanningen (GLU) på masternivå (fra 2017) skal hete profesjonsfag. Et underlig navnevalg, all den tid alle lærerutdanningsfag må sies å være profesjonsfag.

Videre har regjeringen bestemt at 15 av de 60 studiepoengene dette faget utgjør skal være en KRL-modul. Dette kommer som et resultat av noe som ikke kan kalles annet enn en politisk hestehandel med Kristelig Folkeparti. I praksis innebær-er endringene at størrelsesorden på pedagogikkfaget reduseres fra 25 til 15 prosent i nye GLU.

Kampen om studiepoengene

I den nye barnehagelærerutdanningen er det opp til det enkelte studiested å avgjøre fagets omfang. I rapport nr. 2 fra Følgegruppa for barnehagelærerutdanning (Bjerkestrand, 2015) vises det at pedagogikk ser ut til å mangle den legitimiteten som trengs, for at faget skal kunne fylle den rollen det legges opp til. Videre omtales det som kalles «kampen om studiepoengene».

Pedagogikken er ikke studiepoengfestet i den nye utdanningen, men skal være et gjennom-gående tema i alle kunnskapsområdene i utdanningen. Resultatet synes å bli at pedagogikk som vitenskapsfag og som dannings- og refleksjonsfag, er marginalisert. Igjen står et pedagogikkfag som har funksjonene organisering, alt og ingenting, profesjon og praksis og variasjoner over temaer/kjerneområder (Bjerkestrand, 2015, s. 109). 

Tradisjonsbrudd

Pedagogikkfaget har alltid hatt en sentral plass i barnehage- og grunnskolelærerutdanningen. Endringene vi nå ser, kan slik sett sies å representere et brudd med denne tradisjonen. Det er ikke rimelig å tro at politikere helt av seg selv skal få øye på hvorfor et slikt brudd med tradisjonen er uheldig.

Det er lærere og lærerutdannere, som må sette ord på hvorfor og hvordan et slikt brudd kan få konsekvenser for barna. Dersom vi ikke klarer å formulere dette, står vi i fare for at pedagogikkfaget som bærende profesjonsfag i lærerutdanningene, reduseres ytterligere.

Raidet mot pedagogikken

Lars Løvlie (2003) omtaler revideringen av rammeplan for lærerutdanningen i 1999 for raidet mot pedagogikkfaget. I artikkelen Det nye pedagogikkfaget viser han hvordan faget ble redusert i timeantall og innhold. Løvlie hevder at «pedagogikkfaget historisk sett har hatt vanskelig for å finne seg selv», fordi faget har kommet i skyggen av andre vitenskapsfag som sosiologi, psykologi og filosofi. Han mener også at mangelen på å bruke de tekstene som har konstituert pedagogikken på ulike tidspunkt i det historiske forløpet, bidrar til at pedagogikken synes uklar også sett utenfra. Han skriver:

Til forskjell fra en rekke andre fag har pedagogikken ingen kanon, altså en autorisert skriftsamling, å holde seg til. En norskstudent som ikke har lest Bjørnson, mangler skam i livet, en dramastudent som ikke har lest om det greske drama, har sovnet i kaffebaren, og en engelskstudent som ikke har lest sin angloamerikanske klassiker, blåses det straffe for.

Men hvor er studenten som har lest, i hvert fall deler av Rousseaus Émile, eller bare de ti første av Friedrich Schillers brever om den estetiske oppdragelse, eller bare én tekst av John Dewey eller av Wolfgang Klafki (…) ? Hun er knapt å finne, fordi pedagogikken ikke finnes som studiefag med «klassiske» tekster på samme måte som norsk, engelsk og drama.

Pedagogikk kan faktisk studeres uten at studenten har sett en eneste originaltekst fra den pedagogiske tradisjonen, den norske inkludert. Ikke rart at folk lurer på hva pedagogikk er (…). (Løvlie, 2003, s. 4-5).

Kritisk danningsfag

Kan hende er vi på vei mot et enda mindre tydelig pedagogikkfag enn det Løvlie så for seg i grunnskolelærerutdanningen av 1999, når den avgrensede plassen (45 studiepoeng) faget tidligere hadde i barnehagelærerutdanningen nå er borte. Løvlie hevder at pedagogikken tradisjonelt har vært et tydelig kulturfag som gjennom århundrer har forent pedagogikk og kulturkritikk. Han peker på at sentrale pedagoger gjennom historien har kjempet for barnet, skolen, barnehagen og et bedre samfunn å vokse opp i: «De var samfunnets kritiske samvittighet, sannhetsvitner for de undertrykte og motstandere av den etablerte opinionen» (Løvlie, 2003, s. 7).

Dersom pedagogene selv blir stående med hendene i lomma og se på at faget pulveriseres, risikerer vi at pedagogikken mister sin funksjon som et kritisk danningsfag. I ytterste konsekvens kan pedagogikken blir redusert til et oppskriftsfag, eller som Løvlie uttrykker det: «en tjenestepike for profesjonen». Dette i sin tur, vil gjøre lærerne til rene instruktører.

Erik Sigsgaard kaller dette manualpedagogikk. Hans Skjervheim kalte det pedagogikk som teknisk praksis. Felles for tjenestepiken, manualpedagogikken og pedagogikken som teknisk praksis, er at det profesjonelle skjønnet kommer i bakgrunnen for standardiseringer.

Må øve kritisk sans

Løvlie foreslo i 2003 å revitalisere pedagogikken som kultur- og danningsfag. Det kan se ut til at lærerstanden har et enda lenger stykke å gå i dag enn den gang, for å realisere en slik visjon. Et fag som danner til kritisk tenkning, og da kritikk som evnen til å bedømme.

Et grunnlag for å kunne skille mellom sant og falskt, rett og galt. Med tanke på de utallige valg og dilemmaer barnehagelærere står ovenfor i det daglige, er den kritiske sansen av betydning å øve opp. Evnen til å bedømme eller å reflektere kritisk er viktig i profesjonsyrker som gir den enkelte profesjonsutøver stor grad av autonomi.

I barnehagelæreryrket har profesjonskollektivet (enn så lenge) stor grad av autonomi til å avgjøre hvordan samfunnsmandatet best kan ivaretas. Evnen til kritisk refleksjon over eget arbeid og valg, er en motvekt til en mer instrumentell pedagogikk. Et pedagogikkfag som derimot gir studentene en oversikt over hvilke ideer som ligger bak ulike teorier og ulike syn på barn, lek og læring, vil gi et bedre grunnlag for faglig skjønn og dømmekraft.

Standardiserte sjablong

Barna våre fortjener lærere som nettopp er «samfunnets kritiske samvittighet, sannhetsvitner for de undertrykte og motstandere av den etablerte opinionen», for å sitere Løvlie igjen.

Thomas på fire, trenger en barnehagelærer som vurderer ham på bakgrunn av det som er rimelig å forvente av ham ut fra personlige egenskaper, kontekst, lokal kunnskap og generell kunnskap om barn. Det han ikke trenger, er en ren forvalter som sjekker at han passer inn i samfunnets standardiserte sjablong for fireåringer. Tjenestepiken må avlives – hun er ingen pedagog.

• Einar Juell og Morten Solheim er seniorrådgivere i Utdanningsforbundet.

Litteratur

Bjerkestrand, M., m. fl. (2015). Barnehagelærarutdanninga. Meir samanheng, betre heilskap, klarare profesjonsretting? Rapport frå Følgjegruppa for barnehagelærarutdanning til Kunnskapsdepartementet. Bergen: Høgskolen i Bergen.

Løvlie, L. (2003): Det nye pedagogikkfaget i Norsk pedagogisk Tidsskrift, Nr.1/2 – 2003.

Skjervheim, H. (2002). Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi. I Hellesnes, J. og Skirbekk, G. (red.): Hans Skjervheim: Mennesket. Oslo, Universitetsforlaget.