Om lag 400 til 500 barn i Norge utsetter skolestart hvert år. Da unge Petter skulle begynne på skolen, var oppstartsalderen 7 år, og han begynte den høsten han skulle i 1969. Men det skulle vise seg at skolen ikke var noe for ham ved første forsøk.
– Moren min sier at jeg ikke var skolemoden, jeg sier at jeg dumpet. Etter en tid sluttet jeg og begynte på nytt året etter, forteller Stordalen.
Denne reportasjen er en del av en større temasak i Utdanning nr.14/2014.
I ebladet som er åpent, kan du kan lese om hva forskere sier om betydningen av oppstartsalder ved skolestart.
Pantet flasker
Forretningsmannen Petter Stordalen har prøvd både det å være eldst og yngst i klassen. Han har bursdag sist i november og var dermed kun seks år ved skolestart. Etter et halvt år sluttet han for å prøve på nytt skoleåret etter.
– Juleferien ble ekstra lang, kan du si, forteller Petter Stordalen til Utdanning.
– Hvem bestemte det?
– Det ble bestemt av de to viktigste kvinnene i livet på det tidspunktet: mamma og lærerinnen min, fru Dullerud.
Moren til Petter, Kari Stordalen, husker godt da sønnen skulle begynne på skolen.
– Vi tenkte ikke på at han skulle vente. Det var ingen form for testing, men det viste seg at han ikke var moden for fem flate øre, sier Kari Stordalen.
Når vi spør sønnen om hvorfor han sluttet, er svaret kontant:
– Jeg var nok litt umoden. I den alderen var jeg mer interessert i å pante flasker enn å gå på skolen.
Moren forteller også at Petter var liten av vekst og at det var et godt råd lærerinnen kom med.
– Petter og lærerinnen ble gode venner. Hun var venstrehendt sånn som Petter, og han likte henne veldig godt. Han ble senere tvunget til å lære seg å skrive med høyre hånd, forteller Kari Stordalen.
Lærer Siri Dullerud heter i dag Siri Skaug og jobber fortsatt som lærer. Hun har blitt kontaktet, men ønsker på grunn av taushetsplikten ikke å uttale seg om tidligere elever.
Ny start
Året etter bar det tilbake til skolen, og Petter startet på nytt, da som klassens eldste.
– Hvordan var det å være eldst i klassen?
– Jeg var stort sett fornøyd, uavhengig av om jeg var blant de eldste eller de yngste.
– Var det noen som mobbet deg på grunn av at du måtte begynne om igjen?
– Nei, det var et godt miljø i klassen. Det var rett og slett ikke så viktig.
– Hvor viktig var det sosiale miljøet for trivsel og læring?
– Ekstremt viktig. Derfor er det også viktig å sjøl engasjere seg i læringsmiljøet om man har mulighet til det. Jeg var aktiv i elevrådet, jeg var russe-president og formann i studentstyret på Norges Markedshøyskole.
– Er det noen lærere du husker ekstra godt?
– Mange! Tysklærer Vinje, som ikke lærte meg så mye tysk, men til gjengjeld veldig mye annet. Jeg ble godt kjent med overlærer Lars Evensen og hans kontor. Dit havna jeg som regel på grunn av snøballkasting eller løping i gangen. Strengt forbudt!
Inn på teppet
Overlærer Evensen er i dag pensjonist, men han husker Petter A. Stordalen som elev ved Østsiden skole i Porsgrunn.
– Han pleide å sitte på første rad sammen med sønnen min. De var veloppdragne, men av og til boblet det litt over. Aldri noe gærent, men det var masse energi i de kroppene. Ble det for ille, kastet jeg sønnen min ut på gangen, forteller Lars Evensen, som også underviste ved siden av å være overlærer.
Basketak
Sønnen til overlærer Torstein Evensen husker godt at det av og til var han som fikk lide for Petters spillopper.
– Av og til kunne jeg bli mektig irritert. Petter fant på ting og eglet om ett eller annet, og så ble jeg kastet på gangen. Jeg fikk jo gjennomgå litt fordi jeg var sønnen til overlæreren, og de ga meg tilnavnet Mini-Evensen, forteller Torstein Evensen til Utdanning.
Evensen var klassekamerat med Stordalen gjennom hele skoleløpet, og da de kom til ungdomsskolen, hadde han bestemt seg for å sette Petter på plass. De hadde ofte barket sammen og slåss.
– Vi var ganske hardhendte med hverandre, kjærlig slåssing er vel et dekkende begrep. Etter sommerferien da vi skulle begynne på ungdomsskolen, hadde jeg tjent meg opp en betydelig slump penger som jeg hadde i lommeboka. I første basketak med Petter tok jeg den opp og slo til han med lommeboka så det sang. Han ble veldig overrasket, men da var det slutt på at han skulle ta meg, forteller Torstein.
Populær fyr
Han husker Petter som en populær fyr som gjerne ville være midtpunkt.
– Det at han var eldre enn oss var aldri et tema. Han var en aktiv fyr som brakk både armer og bein. Både han og faren var idrettsfolk og likte å konkurrer i alt, minnes Torstein.
Moren Kari kan ikke huske at det var noen som ertet ham for at han hadde begynt ett år seinere på skolen.
– Men vi hadde klippekort på sykehuset, han skadet seg stadig vekk. Han var nysgjerrig og med på alt. Han er den dag i dag leken og barnslig.
Mor Kari forteller om en sønn som var veldig engasjert på videregående.
– Han var russepresident og opptatt med litt av hvert, men han slang seg gjennom en artium med nød og neppe, røper Kari Stordalen.
– Gi talenter plass
Petter A. Stordalen er svært fornøyd med skoletiden.
– Jeg ser tilbake på en lykkelig og trygg oppvekst i norsk skole.
– Du har egne barn i skolen. Hvordan er din oppfatning av dagens skole?
– Jeg har stort sett hele veien blitt møtt av lærere som er superpositive, med gode verdier og sterkt engasjement. Mitt inntrykk er at dagens skole er et bra sted å være.
– Hva kunne skolen ha vært bedre til?
– Å legge forholdene til rette både for talenter og for dem som blir litt seinere modne. Ingen barn kan bli sett nok. Ingen barn kan få nok oppmerksomhet. Ingen barn kan få nok omsorg, sier Petter Stordalen.
Det var et spørsmål jeg ikke rakk å stille til Petter, så jeg stiller det til moren i stedet.
– Tror du sønnen din er skolemoden i dag?
Mamma Karis svar kommer kontant:
– Er du rusk, han er alt for leken til å sitte i ro i et klasserom, den dag i dag. Så jeg tviler på at han har blitt skolemoden, sier Kari Stordalen lattermildt.
