I den skolepolitiske debatten ble de norske
elevprestasjonene i PISA-, PIRLS- og TIMMS-kartleggingene på 2000-tallet
fremstilt som middelmådige (Kaldahl, 2020b), og et svar på disse antatt svake
resultatene var Kunnskapsløftet, der man innførte fem grunnleggende ferdigheter
som skulle vektlegges i alle fag. I tillegg til å være et nødvendig svar på de
utfordringene som norsk demokrati og næringsliv stod overfor, mente man at det
å legge vekt på de grunnleggende ferdighetene ville bidra til å utjevne sosiale
forskjeller (Berge, 2007, s. 228–229).
Kjell Lars Berge (2022) hevder at satsingen på
muntlighet som en av de grunnleggende ferdighetene har vært mislykket, fordi
den har vært svakt faglig og forskningsmessig forankret. Muntlighet er lite
synlig i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet (NKVS). Det har heller ikke
blitt opprettet et nasjonalt forskningssenter for muntlighet, slik det er gjort
for de øvrige grunnleggende ferdighetene. I stedet er det lærerne som har blitt
sittende med ansvaret for å utvikle muntlighet og muntlig vurdering.
Denne
mangelen på faglig og forskningsbasert forankring av muntlighet, både når det
gjelder undervisning og vurdering, utgjør en demokratisk utfordring. Det blir
en for stor forskjell mellom de politiske intensjonene og det som i praksis
skjer i klasserommet. Når satsingen på muntlige ferdigheter ikke skjer
systematisk, kan det ende med at det norske utdanningssystemet, i stedet for å
utjevne sosiale forskjeller, reproduserer forskjellene (Kaldahl, 2020b).
Når elever og lærere styres i retning av
fastsatte mål, vil det si at læreplanene oppfyller intensjonene i praksis.
Lærerne sliter med muntlighetsundervisningen og -vurderingen, de mangler
utdanning i praktisk retorikk og har lite å støtte seg til (Kaldahl, 2020b;
2022).
Verken læreplanen eller andre styringsdokumenter kommenterer det poenget
at retorikk ble innlemmet allerede i LK06, som et metaspråk og en metateori for
muntlighet. Jeg vil derfor i denne artikkelen vise hvordan retorikk som
disiplin kan brukes i en pedagogisk gjennomtenkt undervisning i det å ytre seg
muntlig, og hvordan en slik undervisning kan gi elevene et verktøy de kan bruke
når de skal ytre seg i et demokratisk samfunn. Dermed skaper retorikken en bro
mellom muntlighet og det den reviderte læreplanen kaller «demokratisk
medborgerskap» (Holmes-Henderson et al., 2022, s. 1).
Samtidig vil jeg
presentere forskning på hva lærere og elever i tiende klasse mener er
muntlighet, og hva som kjennetegner muntlighet med høy kvalitet. Mange lærere
har imidlertid utviklet praksisbasert taus kunnskap om muntlighet. I artikkelen
vil jeg vise hvilke konsekvenser dette har for muntlighet i norsk skole og for
videre arbeid med muntlighet og retorikk.
Å ytre seg med egen stemme
I skolen er muntlighet ofte forstått som tale- og lytteferdigheter
(Wilkinson, 1965) samt kroppsspråk (Kaldahl, 2022). Muntlighet er en betingelse
for læring og underbygger lesing og skriving. Den muntlige kompetansen utvikler
seg naturlig, samtidig som den kan utvikles gjennom opplæring i skolen. Denne
tosidigheten kan være grunnen til at muntlighet blir mindre forsket på, og
derfor tatt for gitt (Kaldahl, et al., 2019).
Muntlighet har som funksjon å
artikulere ideer, utvide forståelse og engasjere gjennom tale, mens retorikken
representerer en bredere disiplin som fletter sammen tale-, lese- og
skriveferdigheter som uadskillelige. Dette er innrammet i begrepet dannelse (Holmes-Henderson et al., 2022, s. 2).
Skolens mandat er derfor å gjøre elevene kompetente til å snakke overbevisende
med ulikt faginnhold tilpasset fag og kontekst, slik at de senere kan hevde seg
i yrkeslivet og være retorisk dannede medborgere i demokratiet (Berge, 2007;
Kaldahl, 2020b). «Retorisk kompetanse gir elevene ferdigheter til å tenke
kritisk, lytte aktivt og snakke strategisk» (Holmes-Henderson et al., 2022, s.
1).
Noe av utfordringen med å jobbe i skolen er å være med på å utdanne unge
til en ukjent fremtid og forme «gagns mennesker» med evne til å påvirke og
skape fremtiden med ordene og egen stemme. Gjennom bruk av retorikk kan elevene
lære seg å konstruere gode argumenter og samtidig dekonstruere argumentasjon
for å forstå påvirkning og gjenkjenne for eksempel falske nyheter gjennom
kritisk og etisk tenkning (Kaldahl, 2020b). Slik blir elevene aktører i eget
liv.
Retorisk kunnskap, som inkluderer avsenderens og
mottakerens perspektiv, er tverrfaglig i den forstand at
argumentasjonsstrukturene kan fylles med ulikt faginnhold. Dermed lærer elevene
å bruke fagbegreper i de ulike fagene, og samtidig forstå de ulike fagenes
argumentasjon innenfor samme tema.
Retorikken muliggjør en helhetlig forståelse
som for eksempel kan bidra til utjevning av forskjellene mellom økonomifaglige
og naturfaglige perspektiv i klimadebatten. Å evne både faglige og tverrfaglige
perspektiv vil kunne være essensielt i å løse sammensatte fremtidsutfordringer.
Slik oppøves elevenes kreativitet og problemløsnings-evner.
Retorikken rommer
både kritisk selvrefleksjon og refleksjon over andres ytringer. I livet
generelt er evnen til å ytre seg viktig for å ivareta kommunikasjon i
relasjoner eller evne å ta opp vanskelige problemstillinger for å lette på det
indre trykket. «Retorisk bevissthet omfatter kunnskap om hvordan språk og makt
er sammenkoblet, og hvordan ulike ‘typer’ språk gir makt til noen, mens makten
blir tatt fra andre» (Kaldahl, 2020b, s. 94).
Skolens oppgave blir derfor å
sørge for at retorikken brukes etisk til å utvikle elevenes evne til å kommunisere,
og dermed forsterke stemmen til elever fra ulike lag av befolkningen. Det å
utvikle unge menneskers muntlighet og retorikk kan forstås som bakenforliggende
for tverrgående temaer i LK20, som demokratisk medborgerskap, dannelse, kritisk
tenkning, helse og livsmestring (Kaldahl 2020b).
Hva mener lærere og elever er god muntlighet?
Denne fagartikkelen er basert på flere vitenskapelige artikler i
et doktorgradsarbeid (Kaldahl, 2019; 2020a; 2020b; 2022). Disse presenterer
undersøkelser av hva som er god muntlighet i et elev- og lærerperspektiv, på
tvers av fag i tiende klasse.
Resultatene viser at vurderinger av muntlighet er
basert på et helhetlig inntrykk og skjønn, noe som gir elevene en uklar
forståelse av hva de kan forvente.
Lærerne synes det er vanskelig å vurdere
kvaliteten på elevenes muntlighet, siden kvalitet for eksempel også omfatter
kroppsspråk. Det som er gjenstand for vurdering, kalles i vurderingsteorien for
et konstrukt (Kane, 2006). Mangelen på et definert muntlighetskonstrukt
i skolen fører til stor variasjon i lærernes vurderingspraksis.
Muntlig eksamen arrangeres fremdeles lokalt, og
hver enkelt lærer er ansvarlig for å avvikle muntlig eksamen i sitt fag, men
med vage nasjonale og lokale vurderingskriterier å forholde seg til, og uten særlige
spesifikasjoner for hva som er typisk for det muntlige (Kaldahl, 2020b; Berge
2022). Vurderingen av muntlighet i fagene og karakterene som blir gitt på disse
muntlige eksamenene, har konsekvenser for elevenes fremtid og opptak til
videregående skole og universitet.
Undervisningen i muntlighet er usystematisk
og mangler et metaspråk, noe som gjør at elevene bruker sin allmennkunnskap når
de legger faglig materiale frem muntlig (Kaldahl, 2020a). Mange elever sliter
når arbeid med muntligepresentasjoner blir gitt som hjemmelekse. En elev
uttrykte dette slik: «Mine foreldre snakker ikke norsk, derfor får jeg ikke så
mye hjelp fra dem med lekser. Jeg må som regel øve for meg selv eller foran
noen av klassekameratene mine» (Kaldahl, 2020a, s. 202).
Læreren har lite å støtte seg på når det gjelder
arbeidet med og vurderingen av muntlighet, selv om det er blitt arrangert
muntlige eksamener her i landet siden 1883 (Aksnes, 2016). I min forskning har
jeg derfor gått ut fra at muntlighetskonstruktet er del av lærernes og elevenes
virkelighet (<), og at dette dermed kan forskes frem. Doxa kan
forstås som det som skaper mening og kommunikasjon i skolekulturen eller i et
fag (Rosengren, 2002, s. 68).
Ulike kulturer, også fagkulturer i skolen, har
forskjellige normer for hva som er både verbalt og nonverbalt akseptabelt.
Ordene og kroppsspråket må tilpasses normene i situasjonen. Doxaen i de ulike
gruppene former derfor hvordan vi oppfatter og tolker verden, og refererer til
evnen til å snakke på en måte som er tilpasset konteksten (Bourdieu, 1990,
1993).
Når oppfatningen av hva som ligger i muntlighet aldri blir eksplisitt
uttrykt, så kan skolen bidra til sosial reproduksjon. Elever som har foreldre
med høy utdanning, har oftere lagt til rette for et oppvekstmiljø som gir barna
akademisk kultur og kompetanse. Dette bidrar til at disse elevene lettere vil
oppdage implisitte forventninger, og lettere tilegne seg de ulike kontekstene
og muntlige sjangerne i skolen (Bourdieu, 1977, 1990).
I vurderingen av muntlige
elevpresentasjoner legges det vekt på faglig engasjement, relevante faglige
poenger, fagbegreper og gyldig argumentasjon. Elevenes evne til å holde seg til
saken og ha en rød tråd gjennom presentasjonen blir verdsatt. Samtidig vurderes
den helhetlige balansen i elevens uttrykk, mellom et passende kroppsspråk og
blikkontakt med publikum og elevens evne til å snakke fritt uten å være bundet
til manus. Lærere legger også vekt på at eleven snakker klart og tydelig i et
passende tempo og toneleie, og at eleven tilpasser det som sies, til
situasjonen og publikum (Kaldahl, 2019).
Lærere i ulike fag er usikre på om den muntlige
kompetansen skal vurderes ut fra innholdskunnskapen i faget, eller om man også
skal legge vekt på kroppsspråk, stemmebruk og blikkontakt. Dette skaper
utfordringer for lærere og elever siden verbal og nonverbal framstilling er
individuelt, og knyttet opp mot elevens personlighet og identitetsutvikling
(Jers, 2015; Kaldahl, 2020a). Både lærere og elever mener at innadvendte elever
får lavere muntligkarakterer. Noen lærere har opplevd at foreldre har beskyldt
dem for å «straffe» innadvendte elever (Kaldahl, 2022).
Resultatene av forskningen
viser at ytringen må tilpasses konteksten og ha en funksjon tilpasset den
muntlige sjangeren – altså et funksjonelt syn på muntlighet (Jørgensen, 2009).
Det faglige innholdet er viktigst, men den språklige utførelsen er også
vektlagt i alle fag (Kaldahl, 2019). Derfor vil de kulturelle betingelsene
kunne virke inn og dermed kunne redusere mestringsfølelsen hos noen av elevene.
Slik kan vurdering av muntlighet være koblet opp mot vurdering av elevenes
sosiale ferdigheter og evne til å tilpasse seg konteksten. Disse evnene er også
lært og kulturelt betinget.
Å rekke opp hånda blir regnet som en form for
muntlig aktivitet, og aktiviteten blir benyttet til å vekte karakteren. Ved
stor grad av muntlig aktivitet vippes eleven gjerne opp, som en belønning for
engasjement for faget. Spørsmålet om det er «lov» å premiere for innsats, blir
aktualisert i undersøkelsen.
Noen lærere bruker også såkalte
«skriftlig-muntlige» prøver for å kunne dokumentere «bedre» en muntlig
karakter. Lærerne uttrykker at de føler seg sikrere på skriftlige vurderinger.
Ved «skriftlig-muntlige» prøver vil derfor en del av det sjangerspesifikke ved
muntlighet falle ut, for eksempel kroppsspråk. Spesielt for språklærene er at de
kan vurdere elevenes evne til høytlesning når de skal sette muntlig karakter.
Når læreren vurderer
elevens skriftlige arbeider, blir oppmerksomheten først og fremst rettet mot
teksten og ikke mot personen som har utarbeidet den. Slik er det ikke ved
vurderingen av den flyktige muntlige teksten, der rommet, avsenderen og
mottakeren fremstår som sammenvevd. Funnene fra min forskning viser således at
det blir umulig å vurdere en muntlig presentasjon uten å ta elevens etos med i
betraktning. En lærer uttrykte dette slik: «Klart kroppsspråk teller − vi er jo
bare mennesker» (Kaldahl, 2022).
Det er utfordrende for
lærerne å uttrykke vurderingskriteriene eksplisitt slik at elevene vet hva som
er forventet av dem. En elev sa at det er litt som om «å finne ut av det på
egen hånd» (Kaldahl, 2020a, s. 192). Elevene vil gjerne oppnå gode resultater
og blir derfor strategiske: «For å få en god karakter er det viktig å vite hva
læreren er interessert i. Hvis hun er interessert i politikk er det lurt å
snakke om det i presentasjonen …» (Kaldahl, 2020a, s. 207).
Samtidig synes
elevene det er viktig å jobbe med muntlighet. Dette begrunner de blant annet
med at det gir dem mulighet til å gjøre gode jobbpresentasjoner og
jobbintervju.
Én elev tenker at det også kan være nyttig å lære seg å snakke
godt slik at han en dag kan sitte i kommunestyret. Når elevene blir spurt om
hvor de har lært om muntlighet, sier de at de har lært det meste hjemme. Når
det gjelder engelsk muntlig, har de lært mye fra internett eller «gaming». En
av elevene hevdet også at «[h]vis du er fra en familie hvor gode muntlige
samtaler er i fokus, vet du å uttrykke deg bedre også i andre kontekster»
(Kaldahl, 2020a, s. 203).
Veien videre
Hertzberg (1999; 2012) fant ut at norske lærere syntes det var
utfordrende å vurdere muntlighet, og at det var den muntlige eksamen som
motiverte lærerne til å undervise i muntlighet. Jeg finner det samme i 2022
(Kaldahl, 2022).
Siden den muntlige kompetansen er grunnleggende,
og retorikken kan forstås som et fundament for de tverrgående temaene i
læreplanen, mener jeg det vil være viktig å beholde den forberedte
presentasjonen som en del av muntlig eksamen. Denne delen bør være tellende,
fordi den legger føringer for vanskegraden på oppfølgingsspørsmålene, noe som
igjen påvirker karaktersettingen (Kaldahl, 2022).
Forberedelsesarbeidet bør
legges til skolen. Ved å beholde den forberedte presentasjonen vil lærere og
elever styres i retning av utdanningsmålene i læreplanen. Elevene vil i alle
fag også få vist og trent på sin retoriske kompetanse, og ikke bare bli målt i
en spontan og kulturelt betinget muntlighet.
Vurderingsarbeidet har både en seleksjonsfunksjon
for samfunnet samt en pedagogisk funksjon. Lærerne blir her satt i et
krysspress mellom tid og tilrettelegging for hver enkelt elev og et økende krav
til dokumentasjon (Kaldahl, 2020b).
Internasjonal og nasjonal forskning viser
at muntlig vurdering er både utfordrende og tidkrevende (Mercer et al., 2017),
spesielt gjelder det tilrettelegging for elever som er nervøse for å ta ordet,
og som krever fremføring alene for læreren (Kaldahl, 2022). Å våge å snakke
foran andre er å øve seg i medborgerskap og livsmestring. Derfor utøver lærerne
et mildt press på elevene for at de skal presentere foran andre. I denne
prosessen kan det være hensiktsmessig å la elevene øve seg i mindre grupper.
For å redusere en reproduksjon av de sosiale
forskjellene i utdanning, er det nødvendig å bevisstgjøre og systematisere
arbeidet med muntlighet og retorikk i skolen.
Muntlighet må ses på som en kompetanse
som skal læres på lik linje med lesing og skriving. Det er nødvendig å utvikle
et eksplisitt rammeverk for muntlighet og retorikk etter spiralprinsippet i
hele utdanningsløpet samt i lærerutdanningen, og det blir viktig å forske frem
hvilke normer som eksisterer blant lærerne på de ulike trinnene. Slik kan vi få
en progresjon knyttet opp mot elevenes utviklingsnivå og kulturelle
betingelser, samtidig som det avklares hvordan rammeverket for muntlighet skal
se ut i praksis med tilhørende didaktikk og retorikk.
For å sikre en slik
progresjon er det nødvendig at et senter for muntlighet og muntlighet i
lærerutdanningene bygges ut for å tilrettelegge for skolens, lærernes og
elevenes behov og krav på utdanning i muntlighet og retorikk. Lærerne i alle fag
bør få tilstrekkelig utdanning i retorikk slik at de kan være bedre rustet til
å vurdere, lære bort og hegne om muntlig kompetanse som en viktig
læringsressurs.
En satsing på retorikk må legges i lærerutdanningen. Dermed vil
vi få en mer helhetlig innlemmelse av retorikken i skolen, og intensjonene i
læreplanen vil kunne oppfylles. Læreplanene legger vekt på å bruke retorikken
til å analysere (Hogarth et al., 2022), i fremtidige læreplaner bør man legge
like stor vekt på den praktiske retorikken.
Litteratur
Aksnes, L.M. (2016). Om muntlighet som fagfelt. I:
K. Kverndokken (red.), 101 Måter å fremme muntlige
ferdigheter på – om muntlig kompetanse og muntlighetsdidaktikk (s.
15–34). Bergen: Fagbokforlaget.
Berge, K.L. (2007). Grunnleggende om de grunnleggende
ferdighetene. I: H. Hølleland (red.), På vei mot
kunnskapsløftet: Begrunnelser, løsninger og utfordringer (s. 228–250).
Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Berge, K.L. (2022). Grunnleggende muntlige ferdigheter i
norsk skole. Kritiske perspektiver på den utdanningspolitiske og faglige
forankringen. I: R. Solheim, H. Otnes & M.O. Riis-Johansen (red.). Samtale, samskrive, samhandle. Nye perspektiv på muntlighet
og skriftlighet i samspill. (s. 211–228). Oslo: Universitetsforlaget.
Bourdieu,
P. (1977). The
economics of linguistic exchanges. Social science
information, 16(6), 645–668.
Bourdieu,
P. (1990).
Social space and symbolic power. I: In Other Words,
Polity Press.
Bourdieu,
P. (1993). Sociology in question (Vol. 18). Sage.
Hertzberg, F. (1999). Vurdering av muntlig − det går
an. I: F. Hertzberg & A. Roe (red.), Muntlig norsk
(s. 189–198). Oslo: Tano Aschehoug.
Hertzberg, F. (2012). Grunnleggende ferdigheter –
hva vet vi om skolenes praksis? I: G. Melby & S. Matre (red.), Å skrive seg inn i læreryrket (s. 33–47). Trondheim: Akademika.
Hogarth,
C., Matthiesen, C. & Bakken, J. (2022). Advancing citizenship through language
arts education: conceptions of rhetoric in Scandinavian national curricula. Journal of curriculum studies, 54(4), 559–575.
Holmes-Henderson,
A., Zmavc, J. & Kaldahl, A-G. (2022). Rhetoric, oracy and citizenship
education: a comparison of Scotland, Slovenia and Norway. Literacy, 56(3),
UKLA, United Kingdom Literacy Association, (s. 253−263). https://doi.org/10.1111/lit.12299
Jørgensen, C. (red.). (2009). Retorik: teori og praksis. Samfundslitteratur.
Kaldahl,
A.-G. (2022).
Teachers’ voices on the unspoken oracy construct: «Oracy – the
taken-for-granted competence.» Acta Didactica Norden,
16(1), 1–28. https://doi.org/10.5617/adno.8143
Kaldahl, A.-G. (2020a). Chapter nine. Students’ voices on the
unspoken oracy construct: «Find out how to do it on your own!» Language Assessment Literacy: From Theory to Practice,
192–213.
Kaldahl,
A.-G. (2020b). The educational challenge of oracy-a rhetorical approach:
Exploring and articulating the oracy construct in Norwegian schools.
(Doktorgrads avhandling). Oslo: OsloMet – Storbyuniversitetet.
Kaldahl,
A.-G. (2019).
Assessing oracy: Chasing the teachers’ unspoken oracy construct across disciplines
in the landscape between policy and freedom. Contribution
to a special issue on Assessing Oracy, Kaldahl, A-G, Bachinger, A., &
Rijlaarsdam, G. (red.). L1-Educational Studies in
Language and Literature, 19, 1–24. doi:10.17239/L1ESLL-2019.19.03.02
Kaldahl,
A.-G, Bachinger, A. & Rijlaarsdam, G. (red.) (2019). Oracy matters: Introduction to a
special issue on oracy. [Special Issue on Assessing Oracy]. L1-Educational Studies in Language and Literature, 19,
1–9. doi:10.17239/L1ESLL-2019.19.03.02
Mercer,
N., Warwick, P. & Ahmed, A. (2017). An oracy assessment toolkit: Linking research and development
in the assessment of students’ spoken language skills at age 11–12. Learning and Instruction, 48(1), 51–60.
doi:10.1016/j.learninstruc.2016.10.005
Olsson J.C. (2015). Respons på
forskningskommunikation: forskarstuderandes tvärvetenskapliga möten. Rhetorica Scandinavica, 69,
46–68.
Rosengren, M. (2002). Doxologi:
en essä om kunnskap. Åstorp, Sverige: Rhetor.
Vygotsky, L.S. (1978). Mind in society: The development
of higher psychological processes. London: Harvard University
Press.
Wilkinson, A.
(1965). Spoken English. United Kingdom: University of Birmingham.
Om forfatteren
Anne-Grete
Kaldahl er førsteamanuensis I ved OsloMet og første-manuensis II ved
Universitetet i Bergen. Hun har 13 års erfaring som lærer i grunnskolen og
forsker nå på hva som er muntlighet av god kvalitet i skolen, og hvordan
muntlighet vurderes, undervises og forstås fra et elev- og lærerperspektiv. Hun
har også vært forsker på prosjektet Derekrit (UiB) og har vært
koordinator for den nasjonale talekonkurransen Ta ordet!