Samtalens mulighetsrom − fra tomgangssnakk til læring i profesjonelle fellesskap
FAGARTIKKEL: Profesjonelt læringsfellesskap kan lett bli et tomt begrep dersom vi ikke utvikler kunnskap om hvordan fellesskap i skolen kan bli lærende. Måten samtaler gjennomføres på, spiller en avgjørende rolle for resultatet.
I stortingsmeldingen om kvalitet i skolen står det
at de faktorene som har størst betydning for elevenes læring og utvikling, er
de som staten i minst grad kan styre (Meld. St. 21 (2016–2017), s. 11). Dette
styringsparadokset innebærer at det er lærerne selv
som må endre undervisningen på grunnleggende måter hvis elevene skal lære mer.
Den samme stortingsmeldingen peker på at utvikling av kvalitet i undervisningen
skjer best gjennom et profesjonelt samarbeid (s. 25−29), betegnet som et profesjonelt læringsfellesskap (s. 87). [se note 1]
Annonse
Også forskere (DuFour mfl., 2010; Stoll & Louis, 2007)
trekker fram profesjonelle læringsfellesskap som et egnet forum for
lærersamarbeid og læring, med et overordnet mål om å fremme elevenes læring. De
peker på betydningen av læring som er koblet til faglige fellesskap med nærhet
til undervisningen (Desimone, 2009; Timperley mfl., 2007; Webster-Wright,
2009).
Hva så? Da er det vel bare å samarbeide i team, så kommer
læringen? Det viser seg at dette ikke er så enkelt. Selv om lærere samarbeider,
så fører ikke dette nødvendigvis til profesjonslæring (Hargreaves &
O’Connor, 2018; Vangrieken mfl., 2015, Wood, 2017). Det er krevende å få
et profesjonsfellesskap til å bli lærende og
bidra til utvikling av lærernes undervisning (Dahl et al, 2016; DuFour, 2004;
Stoll mfl., 2006).
Hvordan samtalene i de ulike læringsfellesskapene på skolen
foregår, har stor betydning for hvorvidt samtalene gir muligheter for felles
læring og utvikling av praksis. Det er dette min forskning handler om, å
undersøke hvilke forhold som kan spille inn på læringsprosesser i
lærersamtaler. Før jeg går nærmere inn på funnene i min avhandling (Karlsen,
2022), vil jeg trekke fram et utvalg av tidligere forskning om mønster og
samtalepraksiser i lærersamtaler.
Læreres samtaler
Vi vet fra tidligere forskning at lærersamarbeid og
lærersamtaler ikke nødvendigvis er læringsfremmende, men tvert imot kan virke konserverende og lite
utviklende for praksis. Her vil jeg komme med noen eksempler på dette.
Et dansk doktorgradsarbeid fant at samarbeidskulturen i
lærerteam i danske folkeskoler var preget av to ulike kulturlogikker, familiekultur og
funksjonalitetskultur (Nielsen, 2013). «Familiekulturen» utgjorde en
fellesskapskultur der en var opptatt av å ha det hyggelig. Det var lite rom for
innbyrdes faglig kritikk og utvikling, med en fare for at samarbeidet bikket
over til kos. «Funksjonalitetskulturen» innebar at en var opptatt av konkret
gjennomføring av oppgaver (hvem gjør hva og når). Som regel var det ikke
overskudd til å sette den konkrete problemløsningen inn i en større sammenheng
med tanke på læringsmål. Funksjonalitetskulturen kan relateres til praktisk koordinering, et dominerende trekk ved
læreres samtaler som ikke bidrar til å styrke profesjonell utvikling, men som
derimot kan hindre lærerne i å oppleve personlig utvikling (Kvam, 2014; Munthe,
2003).
«Narrativ» og «evaluerende diskurser» er identifisert som to typiske trekk ved lærernes snakk om
klasseromsepisoder (Nemirovsky mfl., 2005). Narrativ innbefatter læreres
fortellinger fra klasserommet (hva, hvem og når), som deling av erfaringer i
fortid, i form av personlige fortellinger. I den evaluerende diskursen
uttrykkes læreres meninger rundt verdier, dyder og opplevd forpliktelse. Begge
disse diskursene kan anses som viktige for lærerens personlige engasjement, men
er ikke spesielt fortolkende, og kan antas å bevare snarere enn å utvikle
undervisning.
«Normalisering» av praksisproblemer beskrives som ett av
flere typiske trekk ved lærersamtaler (Little & Horn, 2007). Når et problem
blir «normalisert» eller ufarliggjort, kan det gi trygghet, støtte eller trøst
og skape solidaritet i lærergruppen. Men en «normalisering» kan stoppe videre
refleksjoner, ved at familiære forklaringer på problemet eller råd fra de andre
lærerne tar plass som kunne vært brukt til nærmere analyser av problemet.
2Læreres «normalisering av problemer» beskriver trekk ved læresamtalene som
Junge (2012) studerte. Hun fant at samtalene var lite analytiske, utforskende
og kunnskapsutviklende. Lærerne utfordret sjelden hverandres ideer, men kom i
stedet med støttende kommentarer og råd som bidro til å bekrefte opplevelser og
normalisere eksisterende tilstand. Slike samtaler kan knyttes til Nelson mfl.
(2010) sine beskrivelser av lærernes «trivelige samtaler» med overflatisk
deling av klasseromspraksis, en type samtale med mindre potensial for læring
enn «kollegiale dialoger» der spesifikke, konkrete sider ved undervisning og
læring blir løftet fram og diskutert.
Nå har jeg vist til forskning som har identifisert
samtalemønster som ikke er læringsutviklende, men som kan virke motsatt ved at
praksis ikke blir utviklet, men konservert. En overvekt av praktisk
koordinering i lærersamtaler viser at det er en spenning mellom presset på
lærerne om å løse umiddelbare oppgaver og deres muligheter for utforskning av
praksis (Little, 2003). Dette er beskrevet som en «aktivitetsfelle» (Little,
2012; Earl & Timperley, 2008) som man bør styre unna, da lærersamtaler som
hovedsakelig handler om hvordan-spørsmål, synes å bidra
til status quo mer enn til endring og forbedring (Kelchtermans, 2006).
Det må understrekes at en trenger mange typer samtaler i en
komplisert skolehverdag. Noen ganger trenger vi samtaler som er praktiske,
koordinerende, støttende osv. Faren er at slike typer samtale tar all plass,
ettersom vi også trenger samtaler som gir læring og utvikling. Og da er
utfordringen: Hvordan kan lærersamtaler bidra til å fremme felles
læringsprosesser? Og hva må til for at lærersamtaler blir kunnskapsutviklende
og får betydning for praksis? Med denne artikkelen ønsker jeg å sette i gang
en diskusjon om dette, med utgangspunkt i funnene fra et avhandlingsarbeid
(Karlsen, 2022) der læreres samtaler ble studert.
I denne sammenhengen bruker jeg termen mulighetsrom (Afdal, 2012, s. 182) for å illustrere
at det finnes rom for læring i lærersamtaler, og at mulighetene for læring
henger sammen med ulike forhold ved samtalen. Eksemplene er hentet fra
avhandlingen min som har undersøkt lærersamtaler i to ulike lærergrupper i en
Lesson Study-kontekst. [se note 2] I denne teksten viser jeg
hvordan funnene kan si noe om lærersamtaler generelt.
Læreres samtaler som mulighetsrom for læring
Mulighetsrommet i lærersamtaler (Karlsen, 2022) er
ikke et statisk rom, men må ses på som et dynamisk rom som kan utvides eller
innsnevres. Sirklene som omkranser mulighetsrommet (figur 1), representerer
forhold som kan bidra til å åpne opp eller stenge for muligheter for læring.
Disse forholdene vil jeg utdype her.
Hva som bringes inn i samtalen
I studiene av lærersamtaler fant jeg at det er
viktig at det bringes inn noe nytt og relevant i samtalen. I samtalene jeg
analyserte, brakte lærerne inn detaljerte, spesifikke klasseromsobservasjoner
av elever og elevgrupper med fokus på elevenes deltakelse i undervisningstimen.
Observasjonene var nøye planlagt av lærerne (hvem observerer
hva/hvem/hvordan/når), og ble delt med de andre i lærergruppen etter timen. De
delte observasjonene ble en del av gruppens felles kunnskapsressurser
(Littleton & Mercer, 2013, s. 112).
Andre kunnskapsressurser som ble brakt
inn, var relevant teori og forskning som bidro både til planleggingen av timen
og til å belyse observasjonene. En av lærergruppene fikk tilgang til elevenes
perspektiv på egen læring og undervisningen, ved at de gjennomførte
gruppeintervju med utvalgte elever etter timen og innhentet spørreskjema fra
alle elevene i klassen. Samlet sett var de felles kunnskapsressursene et
fundament for læringsprosessene i lærersamtalene.
Poenget med å bringe inn
noe nytt og relevant er å unngå det jeg har kalt «tomgangssnakk» (Karlsen,
2022, s. 95), det vil si samtaler der en deler løst og fast, for eksempel
deler historier, snakker om «de samme gamle ting» (deLillos, 1993), men ikke
kommer videre. Slike samtaler kan være positive relasjonelt sett eller for å få
hjulene til å gå rundt, men for å utvikle skolen videre trenger en
læringsfremmende samtaler. Å trekke inn ulike former for kunnskapsressurser kan
bidra til å gi et solid fundament for samtalen.
Flere eksempler på hva som kan
bringes inn for analyser og diskusjon i lærersamtalen, er ulike former for
elevarbeid (skriftlige tekster, oppgaver), elevresultat fra prøver eller
tester, videoopptak fra utvalgte deler eller hele timen og respons fra elever.
En relevant forskningsartikkel eller teoretiske perspektiv kan eventuelt
bringes inn for å kaste lys over en problemstilling.
En utforskende tilnærming til det som bringes inn
Et av kjennetegnene på et profesjonelt
læringsfellesskap er nettopp en utforskende tilnærming. Dette betyr at det
ikke er tilstrekkelig å bringe inn noe nytt og relevant. Hvordan deltakerne
stiller seg til det som bringes inn, er også av betydning. En utforskende
tilnærming kan fremme læringsprosesser og utvikling av praksis. For eksempel
fant Dudley (2013) at det var det «utforskende snakket» (exploratory talk), forstått som ytringer der lærerne
foreslår, begrunner, utvikler en idé, utfordrer, fremmer hypoteser, reflekterer
eller undrer seg (s. 111), som bidro til læreres felles læring i samtalene.
Min studie viser at en utforskende, undersøkende tilnærming
til elevdata (observasjoner og elevutsagn fra intervju og spørreundersøkelser)
var avgjørende for at innsamlede data fikk en betydning. En utforskende
tilnærming innebar at en prøvde å forstå elevdata gjennom diskusjoner i
lærergruppen, og i flere tilfeller brukte elevdata som et utgangspunkt for
endring av undervisningen.
Elevdata som ble lite vektlagt eller «snakket bort»,
fikk liten betydning for videre praksis. I de tilfellene der observasjoner i
klasserommet ikke ble gjennomført som planlagt, eller der elevdata ikke ble
systematisk delt og tolket, gikk lærerne over til «synsing». Timperley (2011)
bekrefter at læreres undersøkende tilnærming, der data tas på alvor, utforskes
og diskuteres, er nødvendig for at praksis kan
endres på en slik måte at det gir utvikling for elevene (s. 2). En slik
utforskende innstilling er avhengig av at interaksjonene i lærergruppen åpner
opp for deltakernes felles utforskning og meningsskaping.
Interaksjoner som åpner opp
Interaksjonene deltakerne imellom spiller en viktig rolle
for mulighetene til læring. Ulike «samtalepraksiser» (conversational
routines) kan bidra til både å åpne opp og lukke samtaler om problemer i
praksis (Horn & Little, 2010). Jeg fant at interaksjonene mellom deltakerne
i lærersamtalene kunne virke både fremmende og hemmende for muligheter for profesjonslæring,
avhengig av om de åpnet opp eller stengte for de andres deltakelse, utforskning
og meningsskaping.
Noen samtalemønstre hindret dypere analyser av elevenes
læring, for eksempel at det foregikk flere diskusjoner i gruppen samtidig,
eller at deltakerne hoppet raskt fra tema til tema. Når samtalene dreide seg om
at «timen gikk veldig bra», stengte dette for læreres oppmerksomhet rettet mot
elevdata. Cajkler mfl. (2014) peker på at «feiring av suksess» kan virke
oppløftende for lærerne, men gir lite informasjon og kan hindre en kritisk
evaluering (s. 21). Når utfordringer ved læring og undervisning ble løftet
fram, for så å bli ufarliggjort og «normalisert» (Little & Horn, 2007) av
andre i gruppen, hindret dette videre analyser og muligheter for
profesjonslæring.
Jeg fant at kjennetegn på samtalepraksiser som bidro til å
åpne opp samtalene og utvide læringsrommet, var at man i disse tok det andre
delte, på alvor ved aktivt å lytte og stille spørsmål. Når deltakerne utfordret
hverandre, brakte dette diskusjonen videre, noe som flere ganger munnet ut i
endring av praksis. Samtalepraksiser som utvider mulighetsrommet for læring,
kan støttes ved hjelp av samtalens struktur.
Struktur
Måten samtalene er organisert på, har betydning for
i hvilken grad det skjer kunnskapsdeling og læring i samtalene. I samtalene som
jeg studerte (i en Lesson Study-kontekst), var samtalene organisert i to deler,
først en delefase og deretter en evaluerings- eller planleggingsfase. Delefasen
var organisert som en rekkefremføring, slik at en sikret at alle kom til orde
og fikk dele observasjoner fra timen, innspill fra elevintervju eller
resultater fra spørreskjema. Denne måten å organisere samtalen på signaliserte
at man skulle være åpne og ha respekt for hverandres bidrag, og slik styrket
man også muligheten for at alle kunne delta i den videre samtalen.
Felles mål og engasjement
Det kan fremme gruppens kollektive læring i
lærersamtalen at gruppen har et felles mål og engasjement rundt det å løse et
problem eller oppdrag. I samtalene jeg studerte, kom «gruppefølelsen» (Campbell
& Ryder, 1989, s. 22) til uttrykk gjennom pronomenet «vi», og viste seg
også gjennom deltakernes aktive deltakelse i diskusjonene. Jeg fant at det å
oppleve et felles eierskap til det som ble diskutert i samtalen, så ut til å
virke som en drivkraft i lærergruppens arbeid med å utvikle undervisningen. Manglende
identifikasjon med gruppens prosjekt og et lavt engasjement for å løse gruppens
oppdrag så ut til å virke hemmende for læreres felles oppmerksomhet og evnen
til å analysere spesifikke elevepisoder.
Å utvide samtalenes mulighetsrom for læring
Målet med denne artikkelen er å sette i gang en
diskusjon om hvilke forhold som kan bidra til å utvide mulighetsrommet for
læring i lærersamtaler. Utfordringen er at lærersamtaler ikke nødvendigvis
fremmer læring og utvikling, noe som kan skyldes tradisjonelle mønstre og
samtalepraksiser.
Her har jeg trukket fram flere forhold som kan virke
læringsfremmende, basert på funnene fra avhandlingen min (Karlsen, 2022). Hva
deltakerne bringer inn i samtalen, som elevdata (f.eks. elevobservasjoner,
elevarbeid), er selve fundamentet for læring, gjerne sammen med andre
kunnskapsressurser. Dernest er det viktig at deltakerne har en utforskende
tilnærming til det som er delt i gruppen, og at interaksjonene mellom
deltakende åpner opp for alles deltakelse og meningsskaping. Jeg har også pekt
på betydningen av samtalenes struktur og at deltakerne har et felles mål og
engasjement.
Et forhold som ikke gjenspeiles i modellen, er psykologisk
trygghet i gruppen, da dette ikke ble studert i denne undersøkelsen. Jeg vil
likevel trekke fram at flere forskere har påpekt at når deltakerne ikke er
trygge på hverandre, så blir det vanskelig å oppnå god læring. Trygghet,
åpenhet og tillit trekkes fram som en forutsetning for en profesjonell,
kollegial læring der tidligere antakelser utforskes (Clement &
Vanderberghe, 2000). Kohlmeier og Saye (2017) fant at å lære sammen i en gruppe
krevde av lærerne at de var villige til å ta en risiko ved å åpne opp og
avprivatisere sin praksis (s. 32).
De forholdene jeg har pekt på, handler om det en kan kalle
«det indre livet» i samtalene, det som skjer i selve lærersamtalen, mellom
deltakerne. Det betyr ikke at eksterne rammer underkjennes, som skoleledernes
tilrettelegging og skolekontekst. Flere forskere peker på at dette tvert imot
kan ha en betydning. For eksempel diskuterer Jenssen (2020) hvorvidt
variasjonene i læreres arbeid i profesjonelle læringsfellesskap kan forklares
av faktorer ved skolene, og peker på en sterk sammenheng mellom skolens pedagogiske
ledelse og læreres opplevelse av profesjonelle læringsfellesskap.
Igjen vil jeg understreke at en trenger mange typer samtaler
i en komplisert skolehverdag. Noen ganger må samtalene være praktiske,
koordinerende, støttende osv. Faren er at slike typer samtale tar all plass.
For å lære sammen og utvikle praksis, trenger vi å etablere og utvide
mulighetsrommet for læring i samtalene våre.
Modellen «mulighetsrommet» (fig. 1) representerer på ingen
måte en sannhet, men gir kunnskap som kan bidra til en videre diskusjon.
Modellen er «levende», det vil si at den kan justeres, utvides og modnes. Det
er spennende hvis noen vil bruke modellen som et utgangspunkt og tilpasse den
til eget arbeid, for eksempel knyttet til utviklingsarbeid.
Noter
1 I LK20, overordnet
del, brukes begrepet profesjonsfaglig fellesskap (se Kunnskapsdepartementet,
2019, s. 20).
2 Lesson
Study er en opprinnelig japansk læringsform for lærere som har fått stor
utbredelse over hele verden, og beskrives godt i en tidligere artikkel i Bedre
skole (Munthe mfl., 2013).
Litteratur
Afdal, G. (2013). Religion som bevegelse: læring,
kunnskap og mediering. Oslo:
Universitetsforlaget.
Cajkler,
W., Wood, P., Norton, J. & Pedder, D.
(2014). Lesson study as a vehicle for collaborative teacher learning in a
secondary school. Professional Development in Education, 40(4),
511–529. https://doi.org/10.1080/19415257.2013.866975
Campbell,
L. & Ryder, J. (1989). Groupsense:
When Work in Groups Does Not Add Up To ‘Groupwork’. Pastoral
Care in Education, 7(1),
22–30. https://doi.org/10.1080/02643948909470650
Clement,
M. & Vandenberghe, R. (2000). Teachers’
professional development: a solitary or collegial (ad)venture? Teaching
and Teacher Education, 16(1),
81–101. https://doi.org/10.1016/S0742-051X(99)00051-7
deLillos (1993). Neste sommer [Sang]. På Neste sommer (album), spor 9.
Rodeløkka Studio, Oslo juni–august 1993. Mikset i Decibel Studio i Stockholm
september 1993.
Desimone,
L.M. (2009). Improving Impact Studies of Teachers’
Professional Development: Toward Better Conceptualizations and Measures. Educational
Researcher, 38(3), 181–199.
https://doi.org/10.3102/0013189X08331140
DuFour,
R. (2004). What is a «professional learning community»? Educational
Leadership, 61(8),
6–11.
DuFour,
R., DuFour, R., Eaker, R. & Karhanek, G.
(2010). Raising the bar and closing the gap. Whatever it
takes. Bloomington, IN: Solution Tree Press.
Dudley,
P. (2013). Teacher learning in Lesson Study: What
interaction-level discourse analysis revealed about how teachers utilised
imagination, tacit knowledge of teaching and fresh evidence of pupils learning,
to develop practice knowledge and so enhance their pupils' learning. Teaching
and teacher education, 34, 107–121.
https://doi.org/10.1016/j.tate.2013.04.006
Earl,
L.M. & Timperley, H. (2008).
Understanding How Evidence and Learning Conversations Work. I: L.M. Earl &
H. Timperley (red.), Professional Learning
Conversations: Challenges in Using Evidence for Improvement
(s. 1–12). New York: Springer. https://doi.org/10.1007/978-1-4020-6917-8_1
Hargreaves,
A. & O’Connor, M.T. (2018).
Collaborative Professionalism: When Teaching Together Means Learning for All.
Thousand Oaks, CA: Corwin Press.
Horn,
I.S. & Little, J.W. (2010). Attending to
Problems of Practice: Routines and Resources for Professional Learning in
Teachers’ Workplace Interactions. American Educational
Research Journal, 47(1),
181–217. https://doi.org/10.3102/0002831209345158
Jenssen,
M.M.F. (2020). Profesjonelle læringsfellesskap og pedagogisk
skoleledelse. I: K. Smith (red.). Validity and value of
teacher education research: NAFOL 2019,
131–154. Bergen:
Fagbokforlaget.
Junge, J. (2012). Kjennetegn ved læreres
kollegasamtaler, og betydningen av disse for læringspotensialet i samtalene. Norsk pedagogisk tidsskrift, 96(5), 373–386.
https://doi.org/10.18261/ISSN1504-2987-2012-05-05
Karlsen, A.M.F. (2022). Læreres samtaler som mulighetsrom for læring.
En kvalitativ studie av lærersamtaler i Lesson Study
[Doktorgradsavhandling]. Universitetet i Stavanger.
Kelchtermans,
G. (2006). Teacher collaboration and collegiality as
workplace conditions. A review. Zeitschrift für
Pädagogik, 52(2),
220–237.
Kvam, E.K. (2014). Pedagogiske samtaler: en kvalitativ studie av
lærersamarbeid i norsk grunnskole [doktorgradsavhandling]. Universitetet
i Oslo.
Little,
J.W. (2003). Inside Teacher Community: Representations of
Classroom Practice. Teachers College Record,
105(6), 913–945.
TCRecord: Article
Little,
J.W. (2012). Understanding Data Use Practice among
Teachers: The Contribution of Micro-Process Studies. American
Journal of Education, 118(2),
143–166. https://doi.org/10.1086/663271
Little,
J.W. & Horn, I.S. (2007). Normalizing
problems of practice: Converting routine conversation into a resource for
learning in professional communities. I: L. Stoll & L.K. (red.), Professional
Learning Communities: Divergence, Depth and Dilemmas (s.
79–92). New York, USA: Open
University Press.
Munthe,
E., Baugstø, T. & Haldorsen, A.-K.
(2013). Japanske
takter i Bømlo kommune. Bedre skole, 1,
11–15.
Nelson, T.H., Deuel, A., Slavit, D. &
Kennedy, A.
(2010). Leading Deep Conversations in Collaborative Inquiry
Groups. The Clearing House:
A Journal of Educational Strategies, Issues and Ideas,
83(5), 175–179.
https://doi.org/10.1080/00098650903505498
Nemirovsky,
R., DiMattia, C., Ribeiro, B. & Lara-Meloy, T.
(2005). Talking About Teaching Episodes. Journal of
Mathematics Teacher Education, 8(5),
363–392. https://doi.org/10.1007/s10857-005-3848-3
Nielsen, L.T. (2013). Teamsamarbejdets dynamiske stabilitet – en
kulturhistorisk analyse af læreres læring i team. København:
Forlaget UCC
Stoll,
L. & Louis, K.S. (2007). Professional
Learning Communities: Elaborating New Approaches. I: Professional
Learning Communities: Divergence, Depth and Dilemmas
(s. 1–13). Open University Press.
Stoll,
L., Bolam, R., McMahon, A., Wallace, M. & Thomas, S.
(2006). Professional Learning Communities: A Review of the Literature. Journal
of Educational Change, 7(4),
221–258. https://doi.org/10.1007/s10833-006-0001-8
Timperley,
H. (2011). Using student
assessment for professional learning: focusing on students' outcomes to
identify teachers' needs (Dokument nr. 21,
mai 2011). Department of Education and Early Childhood Development.
https://www.education.vic.gov.au/Documents/about/research/timperleyassessment.pdf
Vangrieken, K., Dochy, F., Raes, E. &
Kyndt, E.
(2015). Teacher collaboration: A systematic review. Educational
Research Review, 15,
17–40. https://doi.org/10.1016/j.edurev.2015.04.002
Webster-Wright,
A. (2009). Reframing Professional Development Through
Understanding Authentic Professional Learning. Review of Educational Research, 79(2), 702–739.
https://doi.org/10.3102/0034654308330970
Wood, K. (2017). Is there
really any difference between lesson and learning study? [Editorial review].
Both focus on neriage. International Journal for Lesson
and Learning Studies, 6(2),
118–123. https://doi.org/10.1108/IJLLS-02-2017-0008
Annonse
Om forfatteren
Anne Mette Færøyvik Karlsen er førsteamanuensis ved Høgskulen på
Vestlandet (HVL), der hun er emneansvarlig for flere moduler innenfor
utdanningsledelse. I sin doktorgrad har hun analysert læreres samtaler. Hennes
forskningsinteresser er læreres profesjonslæring, skoleledelse, elevens stemme
og Lesson Study.