Lærerutdanning på nye veier

Tenk hvis lærerutdanninga hadde vært et likeverdig samarbeid mellom student, praksislærer og veileder. Tenk hvis vi hadde hatt en åpen kanal mellom universitetet og skolene. Tenk hvis lærerstudenten gjennom masterstudiet hadde fått utvikle seg til trygge lærere som står støtt i egen profesjon med et forskerblikk på det som skjer i klasserommet. Sånn kan det faktisk være, og det er PRANO-modellen et godt eksempel på.

PRANO står for praksisforankrede norskfaglige masteroppgaver. Det er et prosjektsamarbeid mellom lærerutdanningen på NTNU og to universitetsskoler i Trondheim, 2021−2023.

Klasserommet som forskningsarena

Som lærere, lærerutdannere og deltakere i prosjektet PRANO, har vi gjort oss noen tanker om lærerutdanningen og hvilke kompetanser framtidens lærere må ha. Tanken bak prosjektet er at lærerstudentene i norsk skal bruke klasserommet som forskningsarena for masteroppgaven sin. Det krever at læreren stiller klasserommet sitt til disposisjon for masterstudenter og veiledere fra NTNU. Det gjør vi veldig gjerne.

I løpet av de to årene prosjektet har pågått, har vi utformet en modell for gjennomføringen av siste års praksis. Først møtes studenter, praksislærere og veiledere til en dialog om studentenes interesser innenfor norskfaget. Så har studentene to ukers praksis der de blir kjent med elevene og klassekulturen og prøver ut ulike undervisningsopplegg. 

Dette er knyttet opp mot studentenes interessefelt, og i etterkant av disse to ukene arbeider de med utforming av problemstillingen for masteroppgaven. Her er også veileder og praksislærer med i prosessen. I den siste praksisuken samler studentene inn empiri med bakgrunn i undervisningen de prøver ut. De systematiserer funnene sine og presenterer dette for veileder og praksislærer i et analyseseminar. Etter at masteroppgaven er levert, kommer de tilbake til praksisskolen for å presentere arbeidet for sine kolleger på skolen.

Hvordan er det så å være praksislærer i en annerledes praksis? Hvordan er det å samarbeide så tett med lærerutdanninga? Hvordan er det å ta på forskerbrillene og være sparringpartner for en masterstudent? Svarene vi får er entydige: Det er stor stas, og i det følgende skal vi forklare hvorfor.

En opplevelse av likeverdighet

Det å være praksislærer i en annerledes praksis, er faktisk ikke så veldig annerledes når det kommer til veilederrollen. Rammene er de samme. Det tar ikke mer tid, men innholdet er litt annerledes. Det som går på klasseledelse, planlegging og gjennomføring av timer, forventes i stor grad å være på plass når studentene har kommet så langt ut i løpet. Det studentene trenger nå, er mer faglighet, mer forskning og mer delaktighet.

En av de store gevinstene for oss praksislærere er nettopp det tette samarbeidet med lærerutdanningen. Det er ikke bare i studentens praksisperiode at vi har møtepunkt og dialog. Treffpunktene før, under og etter praksis er vel så viktige. Denne vedvarende dialogen gjør at vi blir godt kjent, vi lærer utrolig mye av hverandre, og dette gagner alle parter. Studenter, praksislærere og veiledere har et gjensidig positivt læringsutbytte. Vi opplever veldig sterkt en likeverdighet mellom oss som praksislærere og veilederne fra lærerutdanningen. Dette har vi ikke opplevd i samme grad tidligere.

Faktum er at lærerutdanningen foregår på to arenaer. Teorien presenteres på universitetet, og praksisen gjennomføres i klasserommet. Ekspertisen fra universitetet legger til rette for teorien, og praksislæreren legger til rette for gjennomføringen i praksis. Gjennom PRANO-metoden ser studentene i mye større grad enn ellers sammenhengen mellom disse to arenaene. Også vi som lærere har stort utbytte av å ha kjennskap til det som foregår på universitetet, i form av å bli presenter for nyere teori og arbeidsmetoder. Veilederne på universitetet opplever også stor verdi i det å få et blikk inn i klasseromsverdenen.

Tryggere studenter

Det å ta på forskerbrillene i eget klasserom og være sparringpartnere for studentene er kanskje det som er aller mest spennende. Vi former lærere. Som lærere forsker vi hele tiden i samme klasserom, og med denne praksismodellen får vi studentene til å forske sammen med oss. Vi blir bedre av å dra veksler på hverandre. I dette samarbeidet vokser de nye og uventede ideene fram. Vi høster nye erfaringer sammen. Gjennom studentene får vi nye blikk på elevene våre, og dermed står vi også tryggere i klasserommet og lærerprofesjonen vår. Det er ikke rart vi synes det er stas.

Det er interessant for oss praksislærere å følge utviklingen til studentene gjennom masteråret. De får en større faglig integritet gjennom hele tiden å ha et metablikk og et forskerblikk på faget. Studentene føler seg trygge og ivaretatt. De får boltre seg, de får forske, og de får reflektere. Det får tilgang til et rom der de kan prøve ut og evaluere, og dette gjør studentene trygge, og det gjør at praksislæreren også blir trygg. Jo mer du får utforsket, jo tryggere står du i både rollen og i faget. Dette er en trygghet som framtidas lærere trenger, dersom de skal våge å se forbi rammeverk, læreplanmål og forskrifter og skape og gi elevene den undervisningen de vet at elevene husker og lærer av.

En praksislærer er først og fremst en lærer

På papiret ser det kanskje omfattende ut, og ja, som praksislærer blir du involvert i studentens arbeid på masternivå. Men det er viktig at du som praksislærer ikke tar universitetslærernes rolle. 

Du skal ikke veilede på teoribruk, struktur og kildehenvisninger. Du skal være engasjert i faget ditt, støtte opp rundt studenten og gi tilbakemeldinger. Du skal med andre ord gjøre det du gjør sammen med elevene hver eneste arbeidsdag gjennom skoleåret. Du skal gi det samme til studentene som du gir til elevene dine. Du skal kanskje ha et ekstra utforskende blikk på det som skjer i klasserommet, men det bør vel også være en naturlig del av lærerhverdagen? 

Det er det vi utdanner masterstudentene til, det er nettopp det vi ønsker oss av framtidas lærere. Når vi utvider lærerutdanninga til å bli en ren masterutdanning med de kostnadene det medfører, må vi også sørge for at vi høster frukter av denne kostnaden. PRANO-prosjektet legger til rette for en god avling og er etter vårt syn helt klart en lærerutdanning på riktige veier.

Om forfatterne

Anne Grøntvedt er cand.mag. fra NTNU og for tiden også masterstudent ved NTNU. Hun arbeider som lærer med formell veilederkompetanse ved Charlottenlund ungdomsskole.

 Ane Kopreitan er cand.philol. fra NTNU. og arbeider som lærer med formell veilederkompetanse ved Charlottenlund ungdomsskole.