Kjære rektor, hvordan ser din beredskapsplan ut?

Kalenderen viser midten av august. Norge har vært i en unntakstilstand i fem måneder og er det fortsatt. I Skole-Norge lyser det gult. Vi er i beredskap. Blir det grønt? Blir det rødt? Vi venter. Er avventende. Vurderer fortløpende.

Hovedavtalens formål er å sikre medvirkning, tidlig involvering og et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Som hovedtillitsvalgt og fylkesleder har dette vært grunnmuren jeg har stått på. Siden 12. mars har den imidlertid fått en ny dimensjon. For det er ingen tvil lenger. Et godt partssamarbeid er en særdeles viktig, og avgjørende, del av en kriseberedskap. «O store corona» har vist oss det.

De tillitsvalgte i Skolenes landsforbund Viken, som de siste månedene har gjort en formidabel jobb som bindeledd mellom arbeidsgiver og våre medlemmer, rapporterer om ulike erfaringer med det lokale partssamarbeidet. Ingenting er svart-hvitt, men det er en tydelig rød tråd i tilbakemeldingene. Jeg drister meg derfor til å skissere et situasjonsbilde.

På de skolene hvor det allerede før 12. mars var et godt etablert partssamarbeid, ble de tillitsvalgte involvert tidlig. Det ble foretatt regelmessige og konstruktive drøftinger, og medbestemmelsesmøtene fungerte egentlig som skolens krisestab. Etter min mening vitner en slik praksis om evnen til å se nytteverdien i et godt partssamarbeid. Informasjonsflyten var god og motvirket et informasjonsvakuum som kan skape usikkerhet hos de ansatte. Dette igjen styrket følelsen av å bli ivaretatt og hørt. Ja, de ansatte var slitne. Det var det ingen tvil om. Og frustrerte, naturlig nok. Men som en del av et opplevd fellesskap og gjennom støtten i fellesskapet signaliserte de likevel en positiv holdning til det å håndtere de utfordringer som måtte komme.

I motsatt ende av skalaen, på de skolene hvor partssamarbeidet ikke var godt etablert før 12. mars, var situasjonsbeskrivelsen noe annerledes. Det var liten grad av involvering og reell medvirkning. Fraværet av regelmessig og tydelig informasjon opplevdes utrygt, og i flere tilfeller ga det grobunn for spekulasjoner og etablering av antatte sannheter. Enkelte beskrev at de opplevde situasjonen som kaotisk, og i fraværet av en god dialog opplevde mange at de heller ikke ble hørt eller møtt med forståelse da de ytret seg. Konsekvensen var at det over tid ble utfordrende å ha en positiv holdning til de nye endringene som kom fra dag til dag, og til slutt uttalte mange at lufta gikk ut av ballongen. Det var ikke mer å hente.

Situasjonsbeskrivelsen ovenfor er ikke forskningsbasert, og det forekommer garantert unntak og variasjoner i opplevelse fra person til person og fra skole til skole, uavhengig av kvaliteten på partssamarbeidet. Etter mitt syn tegner tilbakemeldingene likevel et bilde av hvor viktig det er med kort avstand mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det legger til rette for smidigere og mer effektive prosesser, gode beslutninger og tiltak, som oppleves som hensiktsmessige og nyttige.

Hvis beslutningene forankres hos de ansatte, får de også større legitimitet.

Det handler om tillit. Tillit er sosial kapital. Men hva skjer med tillit som ikke brukes? Den forvitrer.

Ifølge frifagbevegelse.no viser en undersøkelse som analyseinstituttet Sentio har utført på oppdrag for Fagforbundet, at kun 56 prosent av kommunene har tatt med tillitsvalgte i sin kriseledelse. Dette overrasker meg. I samme artikkel uttaler KS at de ikke vil ta noe standpunkt til hvorvidt tillitsvalgte bør være en del av krisestaben i kommunene eller ikke. Det overrasker meg også. Eller, som brobygger kan jeg nikke forståelsesfullt til KS’ reservasjon om et felles pålegg ut til alle kommuner om en lik praksis. Én størrelse passer ikke alle. Men oppfordringen om å involvere tillitsvalgte i kommunenes krisestab bør jaggu ha to streker under!

Så kjære rektor, har du råd til de ringvirkningene som kan oppstå ved å legge partssamarbeidet til side? La partssamarbeidet være en sterkere drivkraft enn styringsretten. La partssamarbeidet være en sentral del av din beredskapsplan.

Dette bør vi klare sammen!