Å kalle faget gym reduserer fagets status

Det tredje største faget i skolen har utvilsomt lav status blant skolefagene. Det blir ofte feilaktig tatt for å være et aktivitetsfag som er en motvekt til de andre fysisk passive fagene. Mange av oss som jobber med faget, ønsker naturlig nok at det skal bli mer anerkjent for dets viktige innhold. Men midt oppi ønsket om økt faglig status jobbes det ubevisst mot dette målet når faget vårt kalles gym.

Det er akkurat like mange som har gym i skolen i dag som har O-fag, heimkunnskap eller regning. Få som underviser mat og helse eller naturfag, ville godtatt å omtales som lærer i heimkunnskap eller O-fag. Det er ganske enkelt feil.

Hvorfor er det da så få som protesterer når kroppsøving kalles gym? Kroppsøving er nok unikt schizofrent blant skolefagene. Dette sees best i vår omtale av faget. De færreste kaller faget ved sitt rette navn. Folk flest sier gym. Lærere og elever i skolen kaller faget gym. Journalister som skriver om faget kaller det gym. Det vil si, ofte står det gym i overskriften, mens det står kroppsøving i hovedteksten.

Det kan virke som om man er redd for å forvirre lesere ved å kalle det kroppsøving i overskriften (Cantero, Gelius, & Antonsen, 2019; Løland & Thalberg, 2019). Jeg har selv vært i situasjoner der jeg har sagt at jeg jobber med kroppsøving, og personen på andre siden av samtalen ser spørrende på meg og lurer på om det er det samme som gym. Ingenting av dette er egentlig så rart. Asbjørn Gjersets lærebok for kroppsøvingsfaget i videregående skole heter bare «Gym».

På forskning.no ligger Kroppsøvingsbloggen. Den skrives av professorer og universitets- og høyskolelektorer i kroppsøving og har garantert som et mål å løfte frem verdien til kroppsøvingsfaget. Men selv der omtales faget ofte som gym. Ikke engang de høyeste utdannede fagpersonene innen faget, de som skriver lærebøkene og utdanner fremtidige lærere, gidder å kalle faget ved sitt rette navn.

Faget har lav status, kanskje fordi vi som jobber med det ikke er flinke nok til å formidle hva vi faktisk jobber med, men kanskje også på grunn av en lang historie med misforhold mellom hva som skal og bør undervises og hva som faktisk undervises (Moen, Westlie, Bjørke, & Brattli, 2018). Faget har lært barn å drive med idrett og teknikktrening.

Det brukes for å forebygge livsstilssykdommer og som en motvekt til den overdrevne stillesittingen, til tross for at dette ikke er viktige legitimeringer av faget. Flere av oss som jobber med faget, ønsker at det skal gå foran som eksempel til etterfølgelse når det ennå ikke kan trekkes til eksamen i 10. klasse. Men fagets lave status får noen av oss til å slåss for noe man egentlig ikke tror på.

Førsteamanuensis i kroppsøving ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Ove Østerlie, forteller i et intervju på Kroppsøvingspodden at han egentlig ikke vil ha eksamenskarakter i noen fag, men at han nå ønsker det i kroppsøving slik at faget i det minste blir likestilt de andre og kanskje får økt status gjennom dette (Jåbekk, 2020). Når det gjelder økt status og anerkjennelse av sitt eget fag, tror jeg man i det miste må starte med å kalle det ved sitt rette navn, fremfor et folkelig økenavn.

Er gym et koseord som brukes uten at man tenker så mye på konsekvensene av det, eller misliker folk faktisk navnet kroppsøving? Det har i hvert fall aldri slått an. Kanskje trenger faget vårt ett nytt og bedre navn? Selv var jeg lenge overbevist om at jeg hadde gym da jeg var liten, på samme måte som jeg faktisk hadde O-fag og heimkunnskap. Men det var ikke så rent nylig at navnet gymnastikk (gym) forsvant ut av den norske skolen og kroppsøving kom inn. Det var i 1939.

Les også: Kroppsøvingstimene er ikke – og skal ikke være – en forlengelse av konkurranseidretten

«Den blomst vi kaller rose, ville dufte liflig uten rosens navn» William Shakespeare: Romeo og Julie (André Bjerkes oversettelse) Er det et problem at vi har et fag i skolen som eksisterer med to navn på samme tid? Det er vanskelig å svare på empirisk, men jeg tror bestemt det er en dårlig idé.

Først vil jeg påpeke at jeg ikke nødvendigvis har noe imot ordet gym, budskapet mitt er at vi burde klare å bli enige om ett navn som vi alle bruker. Det å kalle matematikk for regning, mat og helse for husstell eller kunst og håndverk for håndarbeid, oppleves i beste fall gammeldags og utdatert, i verste fall spottende. Et problem som oppstår når man bruker to ulike navn på et fag, er at de ulike navnene får ulik verdi i språket. Om noen ønsker å undergrave verdien av kroppsøvingsfaget eller de som underviser det, kan de velge å kalle det gym og den som underviser gymlærer.

Ordet gym er dermed naturlig skyts for dem som vil se ned på faget. Alle som omtaler faget som gym skaper altså, bevisst eller ubevisst, ammunisjon til bruk mot fagets verdi.

Som underviser i kroppsøvingsfag er det vanskelig å ikke kjenne på at fagets verdi blir nedjustert når det omtales som gym. Romeo så på Rosalind som like perfekt som en rose på grunn av hennes navn (Rosalind = nydelig rose), og selv om ikke Julie kom med et semantisk argument, tar hun opp noe viktig. Vil vår assosiasjon og vårt forhold til kroppsøvingsfaget være den samme uavhengig av navn?

Det ser ikke slik ut. Ord og deres mening eksisterer ikke i et upåvirkelig vakuum. Ord gir innhold samtidig som vi gir ordene innhold. Ta følgende eksempel: Jeg leser Tove Janssons bøker for min datter. I dem opptrer figurer kalt homser. Homsene likner mumriker og lager homselyder. Om ikke mange år vet jeg at min datter kan få en ny assosiasjon til ordet homse.

Fra et barnslig trygt og gledefylt, til et potensielt negativt og nedlatende. Assosiasjoner endres, ord får ny betydning. Vi har liten kontroll over utviklingen av ords betydning. Dette er også grunnen til at vi innimellom må finne nye ord når betydninger eller samfunnet rundt ordene endres.

Les også: Elever kan ikke tvinges til yoga på skolen

Ordet gym kommer nok for mange med en naturlig assosiasjon til gymnastikk, så lenge vi er gamle nok til å vite hva gymnastikk er. Gymnastikk har videre ulike assosiasjoner for oss, men de vil nok for mange gå mot turn, rytmisk gymnastikk, linjegymnastikk eller gymutstyr som kasser, bukker og matter. Hverken turn eller gymnastikk er ord som finnes i læreplanen for kroppsøving eller aktiviteter som man trenger å komme innom i faget.

Det er også dessverre slik at noen bruker fagets navn for å legitimere dets innhold. Dette er riktig nok et problem uansett hva faget heter, og det blir verst om navnet ikke sier noe særlig om faginnholdet slik som med gym. Men kroppsøvingsordet er ikke mye bedre.

Kroppsøving fikk navnet sitt i 1939 (selv om det dukker opp allerede i Normalplanen fra 1925). Innholdet i læreplanen har endret seg en del siden da. Dermed er det lett å se hvordan det kan bære galt av sted å legitimere et fag basert på et gammelt navn. I en artikkel på Utdanningsnytt.no av kroppsøvingslærer Geir Oterhals kalt «Mål og mening i kroppsøving» skrives det: «Ordet kroppsøving henspeiler [sic] på å øve/trene opp kroppen.» (Oterhals, 2011).

Professor ved Norges Idrettshøgskole, Gunn Engelsrud gjør det samme som Oterhals når hun sammen med Birgit Nordtug skriver: «Som ordet kroppsøving indikerer, er faget særlig egnet for øvelse […]» (Nordtug & Engelsrud, 2017).

Bokmelding: Kroppsøvingslærere må stole på sitt faglige skjønn

Imidlertid henspiller kroppsøving opprinnelig ikke på øving, men på øvelser. Kroppsøving er et unikt norsk begrep. På svensk og dansk er fagnavnet knyttet til ordet idrett, selv om vi nok må godta at idrett har en litt annen betydning i disse språkene. På engelsk heter det som kjent Physical Education, og på tysk heter det Sportunterricht (Sportklasse), så hva er greia med ordet «kroppsøving»?

Leser vi de gamle danske og norske tekstene om faget vårt, ser vi tidlig ordet kroppsøving dannes i kulissene. I en lærebok fra rundt 1830-årene kan vi lese: «Skal det med Undervisningen i Legemsøvelser tilsigtede Øiemed opnaaes, da bør denne Underviisning gives i det mindste to Timer ugentligt for hver Afdeling, og fortsættes uafbrudt hele Aaret paa de Steder, hvor lukt Locale haves» (Olsen, 1964). Ordet kroppsøving kommer fra legems­øvelser via legemsøvinger via kroppsøvinger til dagens kroppsøving. Kroppsøving er et substantiv og hankjønnsord som på bokmål bøyes slik: en kroppsøving, kroppsøvingen, kroppsøvinger, kroppsøvingene. En kroppsøving betyr strengt tatt bare en bevegelse.

Slik sett kan vi også argumentere for at faget er særlig egnet for bevegelse, enten det innebærer en læringsprosess hvor vi øver eller ikke. Kanskje er slike uttalelser om hva navnet kroppsøving betyr, et forsøk på å øke søkelyset på dannelsesperspektivet og en del av et semantisk skifte hvor ordet kroppsøving får en endret betydning. Jeg tror det vil bli vanskelig å få folk flest til å tenke på øving og prosess når de hører ordet kroppsøving.

Nå heter altså ikke faget gym, til tross for at dette ordet nok er langt mer flittig brukt av både elever, lærere og medier i omtale av faget. Vi har et fag med to navn. Hva nå? Jeg er ikke spesielt glad i ordet kroppsøving. Det oppleves gammeldags, og bruken av «kropp» skaper en uheldig følelse av kropp-sinn-dualisme.

Kroppsøving skal også inneholde en god del tenkning og refleksjon i tillegg til bevegelse. Man har faktisk forsøkt å endre fagets navn tidligere, dog av helt andre grunner enn oppgitt her. I «NOU 2003:16 I første rekke — Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle», foreslår kvalitetsutvalget som står bak rapporten følgende: «Faget kroppsøving får benevnelsen fysisk trening og utvides med 37 årstimer hvert år.» Kvalitetsutvalget, oppnevnt av regjeringen Stoltenberg, hadde som oppdrag å vurdere utdanningen i Norge. Navnebyttet gikk heldigvis ikke gjennom. Det var foreslått av mennesker uten kunnskap om verken kroppsøvingsfagets verdi eller innhold.

Les også: Flinke elever favoriseres i kroppsøvingsfaget

En måte å løse den nåværende navnekonflikten på, vil være å gi faget et nytt navn. På engelsk heter faget Physical Education, ofte bare kalt PE. Fysisk utdanning har dog ikke kommet inn i det norske språket, og vi merker fort at det skapes en uheldig kropp-sinn-dualisme av det begrepet også. Det er jo ikke slik at de andre fagene på engelsk har paraplybetegnelsen «mental education» eller «cognitive education».

Kunne vi valgt noe helt nytt? Hva med å kalle det bevegelse eller bevegelser? Det betyr jo det samme som kroppsøving. Jeg synes faktisk ikke det høres så ille ut, men hadde nok foretrukket noe annet. Hva med bevegelsesfag eller bevegelseslæring? Det siste har naturlig i seg ulike dimensjoner av læring som man er opptatt av i faget slik som læring om, i og gjennom bevegelse.

Vi kan selvfølgelig også se for oss at vi går over til navnet gym. Ikke gymnastikk, men gym. Det var med ordet gymnastikk det hele startet. Ordet kommer fra det greske Gymnasia fra gumnos som betyr naken. Grekerne trente og konkurrerte nakne. Selv om gumnos ser ut til å stamme fra verbet gymnazo, som direkte oversatt betyr å trene naken, betød det nok også bare det å trene, ettersom å være naken var en selvfølge.

Vi finner også igjen gym i ordet gymnas (gymnasium), som betyr en plass hvor man trener eller lærer (naken). Etymologisk har jeg ingen motforestillinger mot gym og synes det er noe nakent ved kroppsøvingsfaget. Da vil vi i det minste ha et navn på faget som vil være lett å implementere og som løser problemet med at et ekstra navn gir en mulighet for at ett av dem blir negativt vektet. Alternativt kan vi være mer klassiske og kalle faget gymnos. Det finnes allerede pensumbøker for faget som heter Gymnos.

Noen vil kanskje protestere av historiske årsaker. Gymnastikk i skolen ble egentlig innført allerede i 1809 med «Forordning angaaende de lærde Skoler i Danmark og Norge af 7.11.1809». Her står det: «Etter denne forordning skal det gis undervisning i gymnastikk når og hvor det er mulig.» (Olsen, 1964). Det kom imidlertid som et eget fag i den norske skolen i 1848 med «Lov om allmueskoler i kjøpstedene». Her kom nye fag som håndarbeid for jenter og gymnastikk for gutter. Gymnastikken kom inn i skolen på grunn av uroligheter i Europa og et ønske om å bygge opp en sterk hær av unge menn. Faget som nå er kroppsøving stammer fra guttefaget kalt gymnastikk, som ble innført med en tydelig militær legitimering.

En siste, og etter min mening vanskeligst måte å løse problemet på, vil være at vi alle sier kropps­øving og at ordet gym arkiveres i glemmeboka. Det betyr blant annet at alle som jobber med kropps­øving, må kalle faget ved sitt rette navn, og at man sier til journalister som vil kalle det gym, at det er noe vi ikke går med på. Kanskje vil en slik innsats gjøre at ordet gym ikke lenger forbindes med faget. Likevel tror jeg det blir vanskelig, ikke minst fordi vi fortsatt bruker ord som gymsal og gymtøy om viktige rammefaktorer for kroppsøvingsfaget, og de ordene blir det ikke lett å endre på.

Det siste forslaget er i det minste noe vi kan gjøre nå, med en gang. Intet utvalg trenger å nedsettes, ingen fagplaner må endres. Bare én ting er jeg sikker på: Dagens løsning med to navn hvorav det uoffisielle er det mest brukte, gagner ikke faget.

Litteratur

Cantero, C., Gelius, J., & Antonsen, T. A. (2019): Flere gymtimer ga resultater: – Jeg har gått opp en karakter i norsk og matte. Fra https://www.nrk.no/sorlandet/ny-studie_-elever-gjor-det-bedre-pa-skolen-nar-de-har-flere-gymtimer-1.14531754

Kroppsøvingspodden (Producer) (2020): Episode 4. Ove Østerlie. Fra https://kroppsovingspodden.libsyn.com/ove-sterlie

Løland, L. R., & Thalberg, S. (2019): Her skulker ingen lenger gymmen. Fra https://www.nrk.no/vestland/her-skulker-ingen-lenger-gymmen-1.14365181

Moen, K. M., Westlie, K., Bjørke, L., & Brattli, V. H. (2018): Når ambisjon møter tradisjon: En nasjonal kartleggingsstudie av kroppsøvingsfaget i grunnskolen (5.–10. trinn). In Physical Education between Ambition and Tradition: National Survey on Physical Education in Primary School in Norway (Grade 5–10): Høgskolen i Innlandet.

Nordtug, B., & Engelsrud, G. (2017): Boken som mangler, ord som går på tomgang og sykt flinke jenter: Kunnskap og helse. Tidsskrift for kjønnsforskning, 41(4), 262-278. doi:10.18261/issn.1891-1781-2017-04-06 ER

Olsen, A. M. (1964): Fra kroppsøvingens historie : forelesningsnotater 1964 / Alfred Morgan Olsen (Vol. 14@>). Oslo: Norges idrettshøgskole.

Oterhals, G. (2011): Mål og mening i kropps­øving. Fra https://www.utdanningsnytt.no/mal-og-mening-i-kroppsoving/151827