Jeg har en anmerkning!

I skolesammenheng har vi noe som heter anmerkninger. Det går på små forseelser av ymse slag som elevene gjør seg skyldig i; ordensforseelser, atferdsforseelser og som noteres ned i en protokoll. Så diskuteres det ved terminslutt om hvorvidt et gitt antall anmerkninger skal gi nedsatt orden- og/eller atferdskarakter.

Noen videregående skoler bruker et skjema som sier at så og så mange anmerkninger gir den og den karakter. Så vidt meg bekjent eksisterer det ikke noen faste regler her. Til denne praksis har jeg en anmerkning.

Skolen er som vi alle vet en pedagogisk institusjon. Her undervises det i fag, men elevene skal altså også lære god oppførsel og innarbeide gode arbeidsvaner. De skal dannes.

I denne dannelsesprosessen er det mange ting som spiller inn og vi kan si at den er en sum av alle skolens påvirkningsformer. En viktig påvirkningskraft er det forbilde læreren gir. Barna lytter selvfølgelig til hva lærene sier, men vel så viktig er hans måte å være på. De ytre rammer som fysisk utforming av klasserom og skolegård står sentralt, videre det regelverk og de føringer undervisningen er underlagt. Vi må heller ikke glemme den læring som ligger i elevenes egen erfaring. Man prøver og feiler og trekker konklusjoner. Vi lærer av tingene som omgir oss, sa J.J. Rousseau, og gir et eksempel (Emilie/ Om oppdragelse) der Emilie i irritasjon knuser et vindu hvorpå huslæreren forholder seg rolig. Men været er kaldt og konsekvensene for arbeidet i rommet blir etter hvert hutrende klare. For Rousseau var det galt å si hva barnet burde gjøre når tingene selv kunne tale og det kunne erfare på egen hånd.

Prinsippet er interessant, selv om det i vår moderne tid har sine klare begrensninger; Vi lar ikke barna erfare at biltrafikk er farlig! Men la oss nå se på bruk av anmerkninger i dette pedagogiske bilde og vedholde et vidt perspektiv.

Det settes ofte anmerkninger fordi en elev har glemt en bok eller kommer for sent til timen. Men vi kan si med referanse til det ovenstående at glemmer man en bok, så får man føle at det blir vanskeligere å utføre arbeidet. Kommer man for sent går man likeledes glipp av undervisningen. (Her kan man si det er forstyrrende for klassen når en elev kommer etter at det har ringt, men det går an å komme diskret inn i klasserommet og sette seg rolig på plassen sin uten å sjenere)

Altså, situasjonen selv gir læring.

Likeledes har vi at hvis en elev banner i timen, har en ufin takling i gymsalen eller i det hele tatt gjør noe som er klanderverdig, da reagerer læreren og det blir en samtale med en gang eller etter timen. Man sier ifra; slik skal du ikke snakke og handle osv. Det får konsekvenser med andre ord og det er en naturlig del av oppdragelsen. Det reageres og elevene lærer. Man kan så spørre hvorfor man i tillegg skal skrive anmerkning?

En annen side ved anmerkningssystemet har med tidsaspektet å gjøre. I sin bok Trollringen beskriver Sigurd Hoel et far/sønn-forhold på en bondegård. Sønnen følger noen skritt etter faren. Gjør det sammen som han. Har ingen selvstendig mening eller væremåte. Selv som nær voksen er han en skygge av faren. Så viser det seg at faren har kjørt et spesielt oppdragelsesregime gjennom oppveksten. Gjorde gutten noe galt vanket det korporlig avstraffelse, men slik at den alltid ble utført lørdag ettermiddag på låven, samme når forseelsen hadde blitt begått. Det vil si gjorde han noe galt på søndag morgen, ble dette notert ned og så kom straffen en uke etterpå. En umenneskelig form for oppdragelse, selvsagt, og i Hoels fortelling endte det heller ikke bra. Sønnen stikker til slutt faren i hjel. Nå er anmerkninger i dagens skole noe annet enn kroppsslag, men forskyvningen i tid er den samme. En reaksjon holdes levende ved at den utsettes. Anmerkninger samles opp og akkumuleres. Man får ikke lagt den bak seg og den ligger der og ulmer. Har du glemt en bok i januar, kan karakternedsettelsen komme i juni.

Anmerkningsbruken synes å bygge på en art av straffetenkning. Dens egentlige siktemål er ikke å få elevene til å innse riktig oppførsel, men å lære dem lydighet. Det viktigste er at de følger ordre. Nå vet vi i dag at alt som har med straff å gjøre er en dårlig måte å forme elevene på, ikke minst fordi det kan få senkonsekvenser. Straff i pedagogisk sammenheng er det samme som å ty til våpenbruk i politiske konflikter. Det er å resignere. Der det trengs korrigering av en elev, bør den skje mens saken er varm og den bør begrunnes. Du skal ikke ha slike uttalelser som har klare rasistiske undertoner osv. For øvrig kan jo nettopp væremåte og meninger tas opp til drøfting i faglig sammenheng og finne sin løsning der.

Men straff er jo en del av storsamfunnet og man kan være fristet til å sammenligne skolesamfunnet med storsamfunnet. Skolen har et reglement og bryter man det så blir man straffet, på tilsvarende måte hvis man bryter en lov i storsamfunnet. Skolens praksis forbereder således for storsamfunnet, kan man mene. Men skolesamfunnet er ikke det samme som storsamfunnet. Hvis en elev bryter en regel, har skolen en pedagogisk oppgave i å lære eleven hvordan man skal oppføre seg. Eleven er i støpeskjeen. I storsamfunnet er individene ferdig støpt og forholdet blir et noe annet. Skolen må, ved små og store regelbrudd, ikke tenke som i storsamfunnet; her skal det straffes, derimot tenke: Hvordan kan vi bruke vår pedagogiske innsikt og kløkt for å få eleven på rett kjøl?

Forholdet til et lovverk er for øvrig heller ikke uproblematisk. I et vanlig samkvem mellom mennesker er det jo ikke snakk om lover og regler. Disse trer i kraft der kommunikasjonen svikter og samkvemmet halter. Møter vi nye elever med en grundig gjennomgang av hvilke regelbrudd som gir anmerkninger og eventuelt andre reaksjoner, kan vi slå an en gal tone. Igjen er det bedre å ta opp lover og regler som tema, diskutere generelle kjøreregler, for deretter å flette inn de regler og forskrifter en skole må ha. Den allmenne opptatthet av juridiske forhold i samfunnet og frykten for å ikke ha juridisk dekning for det en gjør, kan dertil ha en spesiell negativ effekt i skolen. Oppdragelsen blir i for stor grad et spørsmål om å lære å tilpasse seg ytre rammer, istedenfor å utvikle trygghet i egen væremåte. Et dannet menneske er et menneske som hviler i seg selv. Det har en avstand til "lover og regler" og dermed også en mulighet til å kritisere disse om de skulle bli urimelige eller inhumane.

Jeg kan ikke se at anmerkningspraksisen i skolen har noen positiv virkning. Den systematiser, summerer og konserverer negative ting ved elevenes gjøren og laden og skaper en form for frykt. En reminisens fra "riset bak speilet". Man kan være fristet til å snu på det hele og si; Hvis ikke skolen klarer å undervise barn og unge på en god, menneskelig måte, da er det den som trenger å få en smekk over fingrene – en anmerkning!