Slik begynner diktsyklusen «Når er jeg gammel nok til å skyte faren min?» av Åse Ombustvedt. Jeg har lurt på det samme. Vet de som mishandler barna sine hvor slemme de er? Vet de hvor mye de ødelegger? Hvorfor kan de ikke bare slutte med det? Jeg vet samtidig at det ikke finnes enkle svar. Men magereaksjonen er: De må jo skjønne at de må la være! Og apropos mage; diktene sitter som en knyttneve akkurat der.
Annonse
Bokomtale
Når er jeg gammel nok til å skyte faren min?
Av Åse Ombustvedt og Marianne Engedal (ill.)
Ena Forlag 2019
80 sider
Jeg-personen er frekk. Han slåss og slår. Han er ukonsentrert på skolen. Han gjør ikke det han skal. Han har ikke med seg det han skal. Han hører ikke etter. Han skremmer medelevene. Han er trøtt. Han klarer ikke sitte stille. Han har høyt fravær. Han vil ikke dusje med de andre etter gymmen. Han har et skjevt, provoserende glis. Han må til tannlegen med skadet munn.
«Fliret Det fliret ingen liker Lærerne liker det ikke De andre i klassen liker det ikke»
Jeg-personen er først og fremst veldig, veldig redd og rasende. I stedet for å sette ord på følelsene, har han lyst til å sette fyr på noe. Han går på do i timene og spyr. Faren brøler, terroriserer, dominerer og slår. Han skader sønnen på alle måter.
«Din frekke faen, sa han Ja, jeg er en faen, siden jeg er sønn av jævelen, sa jeg»
Mor gjør ingen ting.
«Det blir nok bedre i morgen, sa moren min Jeg trodde på det Men en dag sluttet hun å si det Hun gjemte ordene inn under den krumme ryggen»
Storebror gjør ingen ting.
«Broren min lot som ingenting Han henta det jeg ikke gadd Han er eldre enn meg Det er liksom meg han har sett seg ut»
Skolen ser. Emma ser. Men far er sjarmerende utad.
«Faren min er veldig hyggelig på møter»
Med enkle, presise formuleringer setter Åse Ombustvedt ord på store, vanskelige, uhåndterlige følelser. I illustrasjonene av Marianne Gretteberg Engedal er det ensomhet og rablende, kullsvart raseri. Det er kun brukt farge én gang. To røde streker for å illustrere farens terroriserende blikk. Farens hode er stort. Ansiktet sint. Illustrasjonene kler og underbygger tekst og stemning, men jeg synes ikke de tilfører noe ekstra.
Vi som aldri har opplevd slike voksne «omsorgs»-personer, kan kanskje ane hvordan det må være.
«Å gå på nåler Å liste seg Å legge ting på riktig sted»
Jeg skulle ønske jeg-personen kunne skrive et brev til kongen. En gutt som lever med en sinna mann, er i ferd med å bli en farlig, sinna mann. Noen må lære ham å ta vare på seg selv. Noen må få ham bort! Hjelp!
Vi vet at dette skjer. Vi vet at det skjer oftere enn vi vet. Dette er vondt å lese, og samtidig litt befriende, for det er noe med raseriet til gutten. Det gir i alle fall noe som minner om håp. Han skylder ikke på seg selv, som mishandlede barn ofte gjør. Han vet at faren er en jævel og han er rasende. Han er ikke helt kuet … ennå. Jeg får en følelse av at noe fremdeles kan gjøres. På slutten kan jeg ane en tynn stripe lys inn i dette mørket. Det blir pirket med en tynn, liten nål i en diger byll.
«Det finnes en byll stikk hull på den mørke natta.»
Den voksne leseren skjønner at faren har vært utsatt for det samme. Historien er i ferd med å gjenta seg.
Jeg er en voksen, høyt kvalifisert leser med sosiallærerbakgrunn. Dette treffer meg. Men jeg er nysgjerrig på hva unge lesere får ut av dette. Boken er nominert til Uprisen; ungdommens egen kåring av årets beste norske ungdomsbok, og blir dermed omtalt av unge lesere på Uprisens nettsider. Det jeg synes går igjen i disse anmeldelsene, er at tenåringene ikke helt får med seg hva dette handler om. De fleste skriver at dette er om en gutt som sliter på skolen. Noen synes ikke faren er så ille. Andre skjønner ikke at dette er dikt.
Kanskje denne boken bør leses i fellesskap? Jeg tror at disse diktene kan tale like sterkt til tenåringer som de gjør til meg, med litt veiledning og samtale med en klok og undrende voksen. Boken anbefales for øvrig til bruk i både norsk og i KRLE.
