Klassen som fellesskap

Denne boka, delt i to bind, henvender seg spesielt til lærere, lærerutdannere, lærerstudenter og klasseromsforskere. Men også skoleledere og politikere vil få mange gode, viktige og vektige innspill ved å sette seg inn i bokas budskap.

Boka baserer seg på 20 års omfattende forskning. Blant annet har det ført til en ph.d-grad om elevkultur og deltakelse i læringsprosesser på barne- og ungdomstrinn, og i tillegg en omfattende publikasjon om lærerarbeid med elevkultur for læring og danning.

Ekstra interessant er det at denne siste ikke tidligere har vært publisert offentlig, men kun på et par vitenskapelige konferanser. Det betyr at for de aller fleste er dette nytt, og ikke minst viktig, stoff.

Forfatterens inngående kompetanse om temaet som tas opp; klassen som fellesskap,og om de mange tilhørende undertemaene, kan hjelpe lærere til å gjøre en positiv forskjell med hensyn til grunnskoleelevenes læring, både faglig og sosialt. Bruk av bokas mange gode innspill vil nok kunne medføre både bedre trivsel og økt faglig engasjement og forhindre at så mange faller ut av videregående skole.

Det store frafallet fra videregående skole er et viktig utgangspunkt for forfatteren. Rundt en firedel av ungdomskullene faller ut. Dette er en stor utfordring for norsk utdanning.

Selv om det gjennom flere tiår har vært politisk enighet om at det må gjøres noe med disse problemene, har iverksatte tiltak hatt liten effekt. Boka refererer til flere stortingsmeldinger fra ulike regjeringer som har tatt opp problematikken, men altså uten å ha kommet med tilstrekkelig konstruktive utspill.

Forfatteren poengterer sterkt hvor viktig det er at alle elever inkluderes i klassefellesskapet, både faglig og sosialt, og i boka diskuteres nøye lærernes handlingsrom for å bidra til dette.

Sentralt står at lærere må bli bedre kjent med hva elevkultur har å si og hvordan den kan påvirkes i positiv retning.

På en tilgjengelig og overbevisende måte diskuterer forfatteren hva som kan gjøres på barne- og ungdomstrinnet for at klassene skal fungere enda bedre som et positivt fellesskap for alle elevene. Det kan i sin tur kan føre til at langt færre faller ut av videregående skole. Forfatteren gir en grundig oversikt over de to studiene som boka bygger på. Det redegjøres også for sammenhengen mellom studiene, deres kunnskapsbidrag, og i tillegg begrensningene.

I boka blir vi med på en interessant gjennomgang av faglig læring gjennom medspill og motspill, og hvor viktig medspill er for utvikling av forståelse.

Spørsmålet om sosiale relasjoner og posisjoner i klassen, inkludert minoriteters deltakelse, drøftes. Problematikken med hensyn til såkalt lette og vanskelige klasser tas opp. Det legges stor vekt på at det er tre sentrale læringsressurser for elevene; lærer, faget og medelevene. Forfatteren poengterer at den siste ressursen er meget viktig, men dessverre ofte fraværende. Det framheves i denne forbindelse hvor viktig det er at alle elevene inkluderes likeverdig i klassen.

Tilpasset opplæring og spesialundervisning blir gjennomgått. Forfatteren stiller et generelt krav om velkvalifiserte lærere. Han minner om den svært uheldige, men meget store, bruken av ufaglærte, som nok kan avverge elevkøer, men han påpeker at det eneste kravet for å kunne undervise i grunnskolen er bestått treårig videregående skole, altså at de har vært elever og sett noen lærere. Han sammenlikner det å bruke ufaglærte som undervisere med at helsekøene kunne vært fjernet dersom det ble ansatt folk som har vært pasient og sett noen leger.

Også karakterskalaen drøftes, der enkelte dessverre fortsatt er opptatt av normalfordeling av karakterer, selv i den enkelte klasse. Forfatteren uttrykker for øvrig en sterk skepsis til den måten fellestiden for lærere ofte blir brukt på.

Det overlates til leserne å sette seg grundig inn i dette særs interessante verket. Jeg er overbevist om at det vil gi en meget positiv og lærerik opplevelse.