Stillfarent, poetisk og kontroversielt

Dukketeateret i Moskva er Grisjas verden, med alle dets lukter, lyder, smaker, farger, lys og skygger. Det er her 14 år gamle Grisja puster fritt, opplever og sanser. Det er her han lever. Andre steder bare eksisterer han. Grisja holder seg i rommene og gangene der forestillingene blir til, der alt det skjer som leder opp til magien på scenen.

På scenen er blant annet moren og faren hans, og Sam. Sam er Grisjas helt, venn og mentor. Og Sam skal dra sin vei. Han kan ikke være i Moskva lenger. Etter hvert begynner Grisja å skjønne hvorfor. I løpet av den høsten romanen foregår, finner Grisja ut mer om livet og verden rundt seg enn han føler seg klar for. Slik er det å vokse opp; å bli sjokkert, å langsomt måtte innse, for så å finne ut hvordan man lever og tar var på seg selv og andre i alt som skjer.

Vi er knapt utenfor teaterets bakrom i løpet av boken. Vi er sjelden i teatersalen. Ute i verden er vi bare i korte, nødvendige svippturer. For her i teateret har Grisja det han trenger; varme, utfordringer, lek og vennskap; guttejenta Alex, dukkemakeren Ljolek og skuespilleren, dukkeføreren og akrobaten Sam. Lenge er boken tidløs. Dukketeateret er en verden i verden, uforandret og upåvirket. Men så dukker det opp mobiltelefoner og teknologisk utstyr. Så må vi ut i travle høstkalde Moskva.

For Grisja går på skole. Der er han narren. Han viser ikke hvem han er, men gjemmer seg i en rolle. Hjemme må han forholde seg til foreldrenes voldsomme samliv og en aldeles forferdelig bestefar. Bestefaren er en bastant motpol i Grisjas liv. Han er kald, hard, låst og dømmende. Han har ingen forsonende trekk, og noen scener med bestefaren er trukket vel langt. Bestefarens hensynsløshet er smurt så tykt på at det går på bekostning av troverdigheten.

En av de tingene Grisja må innse, blant annet på grunn av bestefaren, er at mennesker han er glad i, blir behandlet dårlig. Han oppdager at andre ikke ser hvor fantastiske de er. Men med bestefar virket alt på teateret med ett fullstendig tåpelig og useriøst. I et sekund så jeg alt med hans øyne. Ingen magi, bare et gammelt, gammelt hus og rare folk som tror de er skuespillere. At de er noe spesielt. Og etterpå sa bestefar: «Soper.» Grisja ser hvem Sam er og hva han er god til. Han ser et varmt og omsorgsfullt, fantasifullt og talentfullt menneske. Bestefaren, og mange andre i samfunnet utenfor, ser kun en «soper».

«Narren» av Daria Wilke er andre bok i Mangschous serie «Nærvær», en serie romaner som har som mål å bringe verden nærmere norsk ungdom. Våre ungdommer forholder seg stort sett til engelskspråklig litteratur og underholdning. Derfor er det svært interessant at Mangschou forlag nå satser på å bringe ungdomslitteratur fra andre kulturer til det norske markedet. I 2015 ga de ut ungdomsromanen «Du, jente!» av en av de mest anerkjente forfatterne av arabisk barne- og ungdomslitteratur, Fatima Sharafeddine.

«Narren» ble utgitt i Russland i 2012, samme dag som antipropagandaloven om homofili ble vedtatt. Den ble solgt i butikkene med 18-årsgrense, og både forfatter og forlegger mottok hets og trusler. Russiske Daria Wilke er forfatter og professor ved universitetet i Wien.

«Narren» er ikke en bok man blir fort ferdig med. Den er ikke noe for tenåringen som ikke er motivert for å lese og som kun velger bok ut fra tykkelse. «Narren» krever sin leser. En leser som er glad i språk, som er interessert i det litteraturen formidler utenfor, i tillegg til, handlingen. «Narren» er poetisk og annerledes. Boken er vel verd å lese, ikke minst fordi den deler gode, varme og kloke tanker rundt et viktig spørsmål. Et spørsmål de fleste mennesker må forholde seg til før eller siden, men som for noen er vanskeligere og mer skjebnesvangert enn andre: Hvordan kan du våge å være den du er, når så mange rundt deg mener du burde være annerledes?