Hurra for deg som fyller ditt år

Margrethe Munthe. Liv og sanger.
Av Terje Thronæs
Elverum Historielag
159 sider

27. mai kan vi feire at det er 150 år siden Margrethe Munthe ble født. Terje Thronæs, den pensjonerte rektoren ved Elverum folkehøgskole, minner oss om dette ved å ha utgitt en spennende bok om denne kvinnen. Han forteller om hennes oppvekst på Elverum, som nummer ni i rekken av 14 søsken, der faren var distriktslege. Hjemmet var preget av kulturinteresse, opplysningsiver og velgjørenhet. Thronæs gjør rede for den kulturelle og pedagogiske bakgrunnen for hennes virke, og gir en fin oversikt over hennes litterære produksjon.

Margrethe begynte tidlig å skrive, og allerede som 13-åring laget hun sin første barnekomedie. Det var derfor naturlig at hun reiste til Kristiania for videre skolegang. I 1883 tok hun ”Lærerindeeksamen af høiere Grad”, slik mange ugifte embetsmannsdøtre gjorde. Hun ble først lærerinne ved Vaterland skole, deretter ved Bolteløkken skole.

Sang var et av hennes kjæreste fag, men hun reagerte på den manglende sanggleden hos barna. Sangene var gammelmodige og traurige, og elevene skulle øve tonedannelse og pusteteknikk. Margrethe Munthe ville at sangen skulle skape glede og pågangsmot, ”lyse opp og få solen til å skinne”. Terje Thronæs viser hvor nyskapende og radikal Margrethe Munthes undervisning var. Hun hadde en egen evne til å komme i kontakt med elevene og leve seg inn i deres tanker og følelser, og hun ville at undervisningen skulle være gledesfylt. Thronæs understreker at Margrethe Munthe selvfølgelig også var et barn av sin tid når hun skrev om at ”sladrehank skal selv ha bank” og om Hans og Per som fikk smake riset. Men hvem skriver vel tidløse sanger?

Margrethe Munthes sanger synges fremdeles, og barn kan dem: «Hurra for deg som fyller ditt år», ”På låven sitter nissen med sin julegrøt”, ”17. mai er vi så glad i”, ”Vi har en tulle med øyne blå – og alle de andre. Det er en enkelhet og hjertevarme i disse brukssangene som fremdeles berører. Temaene er gjenkjennelige og melodiene lette å synge.

Dessuten: Margrethe Munthe hadde noe på hjertet. Hun ville noe mer enn å atsprede og underholde. Hun ville skape holdninger hos elevene, lære dem å ta hensyn til andre, vente på tur, øve tålmodighet, kjenne på samvittigheten. Derfor laget hun en lang rekke oppdragende sanger, som ”Nei, nei gutt, dette må bli slutt”, ”Da klokka klang, så fort vi sprang”, ”Du har nok hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt”, osv. Unger skulle lære høflighet, hjelpsomhet og takknemlighet. De skulle ikke sladre, ikke tigge ved bordet, ikke skryte og absolutt ikke klage på maten. God, gammeldags folkeskikk med andre ord.

Les også: Margrethe Munthes samlede nyutgitt

Men Margrethe Munthe ville også at ungene skulle bli glad i planter, fugler og dyr og ha omsorg for alt levende. Derfor skrev hun om hanefar, gråpus, spurven, bjørnen og grisen med en innlevelse som fremdeles skaper sterke bilder i et barnesinn. Og hun viser medfølelse med dem som ikke har det så bra. Når hun i 1918 skriver om julekvelden: ”Vi går om treet med far og mor og sitter lunt om vårt julebord” – da glemmer hun ikke de barna som ikke er så heldige: ”Ja, vi kan gledes, vi barn i Nord! Men stakkars små som der ute bor, som ondt har fristet, i krigen mistet sin far og bror.” Dette viser at Margrethe Munthe også tok verdenskrigens tragedie inn i klasserommet.

Denne levende sangskatten har vi fremdeles med oss. Den binder generasjonene sammen, og som Terje Thronæs sier: ”Margrethe Munthe var en nasjonal kulturbygger”. Hans bok gir oss et levende bilde av hennes pedagogiske byggverk, et byggverk som bare kan vedlikeholdes gjennom bruk.

Den dagen besteforeldre og barnebarn ikke lenger har noen sanger felles, da er generasjonskløften blitt urovekkende dyp. Måtte derfor Margrethe Munthes sanger fortsatt synges i norske klasserom i mange år framover!