Barns liv og lek med medier

Boka tar opp et viktig tema – medias inntreden i barndommen. Et tema som har potensial til å vekke sterke følelser hos foreldre og pedagoger og andre som har en mening om barns oppvekst. Den generasjonen som er i barnehagen nå, har tilgang til en medieverden som dagens foreldregenerasjon ikke ante eksisterte.

«De lekene man hadde da man selv var liten, er selvsagt de beste.» Dette sitatet fra en mor til en treåring, som gjengis i boka, illustrerer en av årsakene til at den digitale lekearenaen kan virke skummel for mange. Barna beveger seg med stor selvfølgelighet inn på en arena vi som voksne ikke er like fortrolige med. Samtidig kan media gi travle småbarnsforeldre en kjærkommen mulighet til å aktivisere den lille slik at de selv kan få unna praktiske gjøremål i noen korte ettermiddagstimer. Men mange foreldre har nok kjent på en dårlig samvittighet for at de lar barna sitte med en Ipad. Det er ikke sikkert de ville følt det samme hvis barnet satt med Lego-klosser eller tegnesaker tilsvarende lenge.

«Barns liv og lek med medier» er ikke en forsvarstale for medienes inntreden i barns lekeverden, men heller ikke en pekefingerviftende advarsel mot å la barn forholde seg til media. Johansen skriver at dette er noe som er kommet for å bli og at det uansett påvirker barnekulturen, enten man skjermer barnet sitt totalt mot media eller ikke.

Barndommens lek er medialisert, og dette har gitt oss en del nye begreper. Begrepet medialisert betyr at mediene er en sterk påvirker for ulike sosiale og kulturelle prosesser. For den generasjonen som vokser opp nå, må barndom og lek forstås også ut fra det perspektivet. Lek er som for alle barn en svært stor og viktig del av utviklingen. Men i løpet av det siste tiåret har det vært store strukturelle endringer i barns lek, og media er en absolutt del av dette.

Media kommer tidlig inn i barns liv, og de er regelmessige seere i alderen 1 ½ til 3 år. Johansen viser til at alt som treåringer er barna rutinerte forbrukere av media. Treåringer har basiskompetanse om mediefigurer, de har preferanser og velger mellom ulike produkter, det være seg spill eller program. Allerede i forordet blir vi presentert for en ettåring som tydelig har lært seg å bla digitalt. Så når boka omhandler små mediebrukere og betegner som dem seere i bleier, er det en realitet for dagens barn, ikke en sjarmerende og morsom uttalelse om et enkeltbarn som tilfeldigvis har fått leke med foreldrenes telefon. Å bla digitalt er en ferdighet som skal læres på lik linje med å bla i en papirutgave av en bok.

Digitale medier har gjort sitt inntog i barnehagen, og her ser man det sosiale ved å leke med media. Forfatterne viser til egne observasjoner i barnehagen, der barna gjerne sitter sammen og leker på hver sin Ipad. Hvordan barnet holder nettbrettet, sier noe om barnet vil invitere andre inn i leken eller om det ønsker å leke for seg selv.

I boka poengteres også hvilke områder relatert til mediebruk vi bør passe på. Uansett hvor mye vi blir påvirket av media, er det omgivelsene og personene rundt oss som påvirker oss mest. Barns mediebruk er tydelig påvirket av foreldres mediebruk, ifølge forfatteren. Slår foreldrene av TV eller Ipad etter at programmet er ferdig, gjør barna det også. Lar foreldrene TV være del av middagsstunden, vil barnet også ha dette å se på når de spiser. Lek med digitale medier er lite fysisk, potensielt et faremoment man bør være klar over.

Boka har med praktiske eksempler på bruk av media som pedagogisk materiale, for eksempel det danske konseptet «Film i Kufferten» og et kapittel om Ipad som leketøy. «Film i Kufferten» tar for seg tre temaer – lek, filmforståelse og fortelling, og blir satt i sammenheng med de seks læreplantemaene for barnehagen.

Stoffet presenteres objektivt og bygger på forskning om barn og media, og boka er både informativ og lettlest. Boka er skrevet for personalet i barnehagen, men kan også leses av andre som har interesse for temaet.