Regionallitteratur som lesestimulering

Kåre Glette
Vestfolds litteraturhistorie 1000–2000. Sakprosa og skjønnlitteratur
496 sider
Novus forlag

I jakten på de gode lesestrategier som trekker lesere til bok, legger skolen etter min mening for lite vekt på litteratur som på en eller annen måte vekker nysgjerrighet og gjenkjennelse. Hvem har ikke kjent sitringen når man plutselig finner eget lokalmiljø, mennesker eller historie som et element i en roman? Er det fremdeles gamle holdninger om at heimstaddiktning ikke holder kvalitative mål, at den rommer navlebeskuelse, sjåvinisme, galt perspektiv? Det er noen av synspunktene som dukker opp når litteratur presenteres som lokal eller regional. Skyv slikt til side, Læreplanen 06 åpner for det lokale perspektivet, også i litteraturen.

Heldig er Vestfold, som nå har fått et omfattende verk på fem hundre sider med tittelen ”Vestfolds litteraturhistorie 1000-2000”, skrevet av Kåre Glette. En kilde å øse av som er blitt noe langt mer enn en lang navneliste over forfattere som på en eller annen måte kan lokaliseres til Vestfold fylke. Rett nok presenteres mellom ett og to hundre sakprosa- og skjønnlitterære forfatternavn gjennom tusen år, men her er langt mer å lese. Dette har blitt et omfattende, perspektivrikt arbeid, primært knyttet an til litteraturhistorie, men som bygger et kulturhistorisk reisverk som kaster nytt lys over Vestfold i fortid og nåtid. Med andre ord, en bok ikke bare for de litteraturinteresserte, men for alle som er opptatt av en regions særegenhet og betydning i videste kulturell forstand, ikke bare lokalt, men også nasjonalt. Slik blir verket også givende for andre enn vestfoldinger.

Verket er bygd opp rundt seks hovedsøyler. Den første spenner over perioden fra 1000–1350 – om bokkulturens innmarsj i Vestfold. Så følger 1350–1537 – nedgangstider og tilbakeslag, 1537–1807 – religionsskifte og skriftspråk, 1807–1905 – omveltninger og skriftspråkutvikling, 1905–1945 – krise og krig og moderne litteratur, mens det sjette og siste kapittelet omfatter perioden 1945-2000, der mangfoldet i vestfoldlitteraturen viser seg for alvor. Hvert av hovedkapitlene har underkapitler med spennende tilnærminger og treffsikre kapitteloverskrifter som pirrer nysgjerrigheten. Hva med denne fra etterkrigstidskapittelet? ”Krigsoppgjeret og Wildenveys knyttneve”. Slike er det mange av. Selv for den som er rimelig godt orientert om litteraturen i Vestfold, byr boka på et vell av overraskelser. Hvem visste for eksempel at det ute på Vallø ved Tønsberg satt en kvinne som Kåre Glette i kapittelet om 1807 til 1905 introduserer med denne inngangsportalen: ”Clara Tschudi – hofflitteraturens førstedame i Europa?”. Eller denne fra mellomkrigstidsperioden ”Nobelprisen til Holmestrand”.

Kåre Glettes grep om den omfattende stoffmengden er klokt. Han har trukket de store linjer, satt vestfoldtekst og vestfolddiktere inn i nasjonal sammenheng, satt nærlys på enkeltforfattere og nærlest bestemte nøkkeltekster. Eksemplene er mange. Hans presentasjon av en av de virkelig store, også nasjonalt, Kåre Holt, er blitt mer utdypende og interessant enn i de nasjonale litteraturhistoriene. Skarpsynt, dypsindig uten å bli for fagsprengt, er nærlesing av Dag Solstads tekster, for å trekke fram det kanskje betydeligste vestfoldnavnet i dagens norske samtidslitteratur. Og andre eksempler kunne vært nevnt. Her er rikelig å ta av. Hans litteraturbegrep omfatter imidlertid ikke bare skjønnlitteratur, men han ivaretar på fornyende måte også sakprosaen, fra lærebøker til lokalhistorie. Og ikke å forglemme presentasjonen av medier og arenaer som har betydd og fremdeles betyr noe i det litterære kretsløp i Vestfold. I det hele er det et imponerende vingespenn i dette verket som ikke minst burde ha appell til norsklærere langt utenfor Vestfold fylke.