Viktig tema i overtydelig roman

Jennys mamma
Av Mette Werner
Kolofon forlag 2013
177 sider

I åpningen av Jennys mamma er vi i 1959. Vi møter vi den hjemmeværende husmoren Marta, med mann til sjøs og datter i barnepark. Hun sliter med å skape seg meningsfulle dager og er i overkant opptatt av å holde både datter, seg selv og leiligheten i tipp topp stand. Allerede i første kapittel forstår vi at både en hang til stive pjoltere i det skjulte, og en betydelig seksuell frustrasjon, er noen av problemene hun sliter med.

Boka skifter mellom tre nivåer: Martas liv i 1959, datteren Jennys dagbok fra 1984-1989, og Jennys møte med kjæresten Ulf i 1989. Det første utdraget av Jennys dagbok åpner slik: «Herregud, jeg HATER mamma!», og anslår tonen for stemningen gjennom det meste av dagboken. I voksen alder går nemlig Jenny i terapi, og hun sliter alvorlig med ettervirkningene av de alvorlige overgrepene moren har utsatt henne for. Mot slutten av boka kommer det en slags forløsning på forholdet til mor.

Forfatteren arbeider som lærer, og har en idé om å bruke dette stoffet i møter og samtaler med ungdommer i skolen. Temaet er viktig og alvorlig, og initiativet er prisverdig. Men Jennys mamma er dessverre ikke noen god roman.

Hovedproblemet for Werner er at hun blir overtydelig. Her er det lite og ingenting som overlates til leseren, alt skal forklares og beskrives. Det gjelder leiligheten, omgivelsene og livet rundt Marta, som i et forsøk på å gi 50-tallskoloritt blir altfor detaljert. Det tilfører ikke romanen noe å høre utdrag fra radioprogrammer og utallige beskrivelser av interiør og utstyr. Det gjelder også persontegningene og situasjonene som beskrives. Marta blir nesten en karikatur av en 50-tallshusmor, fordi forfatteren er så opptatt av å vise særtrekkene. Overtydelig blir det også når vi må bli med under trusekanten til Marta og kjenne på det våte kjønnet, for å forstå forløpet til overgrepet mot datteren.

I tillegg blir vi introdusert for Martas gryende erkjennelse av at hun er tiltrukket av andre kvinner, og dette blir liggende som et svært uheldig bakgrunnsteppe for overgrepene mot egen datter. Forfatteren mener forhåpentligvis ikke at det er en sammenheng mellom homofili og overgrep, men slik kan det leses i den formen det har fått. Dette er ett av flere eksempler på ting som burde vært luket ut i prosessen med manuset, men jeg registrere at boka er utgitt på Kolofon forlag, et såkalt «egenpubliseringsforlag» der konsulenter neppe er inne i bildet. Det er synd, og kan føre til at uferdige manus blir utgitt.

Som et hjelpemiddel i opplegg der man diskuterer overgrep og konsekvenser kan boka muligens fungere greit nok. Men som selvstendig skjønnlitterær utgivelse er den mangelfull og burde hatt flere runder med bearbeiding før den ble utgitt.