Kritikk mot egen fagforening

Kjellrun Ulven Woxen ble vitne til at en kollega slo en elev, ei tolv år gammel jente med psykisk utviklingshemming. Hun innleder boka med å fortelle om denne episoden, som etter hennes mening var årsak til mobbingen hun senere ble utsatt for. Woxen ble sjokkert over det som skjedde. Hun beskriver at hun ble så perpleks at hun verken konfronterte kollegaen med det eller rapporterte det videre til overordnede.

Heller ikke kollegaen, i boka kalt Jeanett, loggførte hendelsen. Etter opptrinnet opplevde Woxen at Jeanett trappet opp trakasseringa mot henne. Hun skriver «Kanskje var Jeanetts klare antipatier mot meg en følge av at jeg hadde vært vitne til flere hendelser jeg opplevde som uheldige? » I ettertid har hun reflektert over hvordan det kunne ha gått hvis hun på det tidspunktet hadde hatt noen å henvende seg til, som kunne hjulpet henne å treffe de riktige valgene og gitt henne støtte.

Kjellrun Ulven Woxen hadde jobbet som lærer i 30 år da hun i 2001 ble ansatt ved det hun i boka kaller Engstad barnepsykiatriske behandlingshjem og skole. Hun ble klassestyrer for ei ni år gammel jente. Allerede første dag i jobben reagerte hun på oppførselen til sin kollega Jeanett. I boka beskriver hun hvordan Jeanett satte rektor på plass. «Jeg […] forundret meg virkelig over hvordan hun omtalte rektor. […] Allerede her skjønte jeg at rektor ikke hadde den nødvendige autoritet, enda hun hadde vært rektor ved skolen på Engstad i mange år. Hun vek unna for Jeanett. Eller var det behagelig for rektor å slippe?» skriver Woxen.

Arbeidshverdagen på Engstad er detaljert beskrevet. Woxen forteller om små og store hendelser med kolleger og elever. Hun skildrer både hyggelige mestringsopplevelser og utrivelige opptrinn. Handlingen er til dels springende, det er litt forvirrende å holde oversikten over rekkefølgen i hendelsene.

Etter hvert som situasjonen eskalerte, ble konflikten mellom Woxen og kollegaen tatt opp i møter, både med teamet, med rektor og med hovedtillitsvalgt i fylket. Woxen tok også kontakt med en advokat i Utdanningsforbundet sentralt. Senere hadde hun kontakt med flere andre navngitte personer i Utdanningsforbundet. Hun hadde tro på at tillitsvalgt og representanter for Utdanningsforbundet skulle hjelpe henne, men begynte raskt å tvile på det. Hun stiller spørsmål  ved om hovedtillitsvalgt burde fratrådt saken siden Jeanett, som var en del av konflikten, var hans vara.

Etter en tids møtevirksomhet blir Woxen fratatt klassestyrerfunksjonen. Senere ble hun sykmeldt, noe hun opplevde som et nederlag. Hun kom aldri tilbake til Engstad. Etter hvert ble hun uføretrygdet, og arbeidsforholdet ble avsluttet.

Woxen stiller seg kritisk til Utdanningsforbundets medlemspleie. Etter å ha vært medlem i nærmere 30 år, mener hun at fagforeningen ikke tok vare på henne da hun trengte det mest. Hun opplevde det som et svik fra egen fagforening.

Det er gått mer enn ti år siden hendelsene Woxen skriver om. Hun avslutter boka med tanker om hvordan mobbingen påvirket henne som menneske. «Mobbing stjeler krefter. Det lammer. » skriver hun, og reflekterer over at det er viktig å tilgi for selv å komme videre. Etter eget utsagn har hun klart å tilgi. Hun håper boka hun har skrevet kan støtte andre som havner i tilsvarende situasjoner.