Evidensbaserte programmer og lærernes metodeansvar

Monica Seland har skrevet en bok om hvordan programmet «De utrolige årene» blir brukt i norske barnehager. Med denne boka plasserer hun seg midt i en heftig debatt om evidensbaserte programmer og læreres metodeansvar. Men dette er ikke en debattbok. Jeg ville ha likt å lese denne boka sammen med studenter – gjerne en blanding av barnehage- og grunnskolelærerstudenter.

BOKMELDING

Evidensbaserte programmer og lærernes metodeansvar

En studie av programbasert arbeid med sosial kompetanse i barnehagen

Av Monica Seland

Fagbokforlaget

229 sider

Stemmer fra barnehagefeltet

Boka presenterer forfatterens egen forskning, som inkluderer feltarbeid i seks barnehager, hvor hun blant annet har observert og intervjuet ansatte og barn. Seland bruker store deler av boka til å formidle og kommentere deres erfaringer. Vi møter både entusiaster og kritikere av programmet.

Selands prosjekt er åpenbart ikke å tilkjennegi sine egne meninger om programmet, men disse lar seg likevel ikke kamuflere. Derfor er det bra at hun tidlig i boka gjør rede for sin posisjon, som kritisk til programmet, men nysgjerrig på hvordan det blir brukt. Vi slipper å lete etter forfatterens standpunkt og kan heller konsentrere oss om å forstå barnehagelærere som bruker programmet, eller som har valgt å la være.

Det ligger en utfordring i å formidle andres refleksjoner, eller mangel på refleksjon, på en måte som ivaretar informantenes verdighet. Vi vet at det er stor ulikeverdighet mellom forskerens posisjon og kunnskap, og intervjuobjektets. Seland publiserer deler av intervjuer med barnehagelærere og barn. Dette materialet bærer framstillingen gjennom hele boka, og det bringer oss nær praksis. Når dette hovedsakelig skjer på en god måte, er det kanskje takket være Selands kunnskap om praksis, og hennes respekt for praktikeren.

For selv om jeg som leser noen ganger sukker litt over refleksjoner som ikke «henger sammen», er det også mange av informantene som gjør det mer begripelig for meg hvordan programmet kan ha tilhengere.

Hva boka kan bidra med

Det er flere gode grunner til at denne boka bør leses i lærerutdanningene. Og jeg mener den er minst like viktig i grunnskolelærerutdanningen som i barnehagelærerutdanning. Programmer som likner det Seland har undersøkt, florerer i barneskolen. Alle kommende lærere bør forberedes på at valg og bortvalg av metoder og programmer er en del av det å være lærer i barnehage og skole.

De må utvikle kunnskap om hvordan de vurderer programmenes kvalitet, og de må forstå hva som ligger i læreres metodeansvar. Det blir åpenbart i denne boken at det ofte er barnehagens eier som har valgt programmet. Det kommer også tydelig fram at den skoleringen som følger med et slikt program, gjerne har større preg av innsalg enn av reflektert analyse. Lærere trenger kunnskap for å gjøre kvalifiserte valg.

En annen viktig grunn til å arbeide med Selands bok, er at eksemplene handler om det mest grunnleggende i lærerarbeidet, nemlig det å bygge relasjoner til barn. I programmet fremstilles dette arbeidet som en pedagogisk oppgave som har til hensikt å bygge barns sosiale kompetanse og deres evne til selvregulering. Det skal være et definert læringsutbytte i enden av dette arbeidet.

Belønningsmekanismer

Seland diskuterer programmets metoder i stor grad på programmets egne premisser: Blir barna flinkere til å regulere seg selv? Oppnår barna motivasjon gjennom belønningsmekanismer?

For meg ble det under lesingen påfallende at denne inngangen setter oppdragelsesdimensjonen i skyggen. Det som til alle tider har vært grunnleggende for læreres relasjon til barn og unge, er det etiske ansvaret som hviler på den som har makt og mulighet til å påvirke et annet menneske.

Dette er for eksempel beskrevet i en klassiker som «Pedagogisk takt» av Max van Manen, hvor begrepet in loco parentis (i foreldrenes sted) viser til lærerens ansvar for oppdragelse og omsorg, så vel som undervisning. Dette er et mye større og mer komplekst prosjekt enn å lære barn sosiale ferdigheter. Og jeg mener nok at boka også bør diskuteres i et slikt perspektiv, og det har man rik anledning til i lærerutdanningene.

I Selands materiale finnes også drøftinger på andre premisser enn programmets. Hun diskuterer hvorvidt en metode som «tenkepausestolen», som er et sted barn må sitte når de har gjort noe galt, er en krenkelse mot barn.

Hun fører også diskusjoner med personalet om hva det kan innebære å behandle barn på en instrumentell måte, altså bruke barn som et middel for å nå egne mål. Dette er kompliserte spørsmål som studenter i en lærerutdanning bør arbeide med, og som de trenger praktiske og konkrete innfallsvinkler til. Boka gir også en gyllen anledning til å gi studenter en bedre forståelse av hva det kan innebære å drive forskning i praksisfeltet. Den viser fram forskerens valg og metoder.

Bokas vitenskapelige form reduserer antakelig bokas verdi for den alminnelige leser. Det er kjedelig for de fleste av oss å lese om metode, og om teorier som først 50 sider senere kommer til anvendelse. Det er irriterende å lese 150 sider før forskere kommer til den oppsummerende konklusjonen. Men slik er den vitenskapelige formen, og for studenter i en forskningsbasert utdanning er det en selvfølge å lese forskningslitteratur. Selv om forskning og utviklingsarbeid er ulike aktiviteter, er det åpenbare fellestrekk mellom forskerens arbeid, og praktikeren som undersøker og utvikler egen praksis.

Barnas erfaringer

Seland har i denne boken, som tidligere, brukt barn som informanter. Barns erfaringer kunne kanskje fått enda større plass. Sett i lys av at Selands viktigste prosjekt er å finne ut av hvordan et program implementeres og endres i møte med praksis, er det kanskje ikke så rart at boken preges av de ansatte. Og hvilken teori understøttes vel av at barn opplever at hensikten med tenkepausestolen er «sånn tenke-seg-om som man gjør i fengsel og sånn»? Eller at «jeg ble veldig lei meg, andre gang, og da satte jeg meg ned på gulvet». Disse utsagnene appellerer ikke til analyser, men til hjertene.

«Når evidens møter praksis» er en viktig bok. Jeg håper og tror at den vil nå studenter og fagfolk som allerede er opptatt av tematikken.

Jeg sitter med en følelse av at det finnes fortellinger og erfaringer i Selands materiale som også hadde fortjent en annen formidling. Underveis i lesingen fikk jeg mange assosiasjoner til Janne Lindgrens film «Fra barn til borger», som beskriver skoledagen til to førsteklassinger. Filmen er full av scener som viser hvordan lærernes metoder og teknikker disiplinerer barn. Sannsynligvis begrunnes disse på akkurat samme måte som i programmet som Seland har forsket på. Vi trenger fortellinger som formidler slike situasjoner fra barns eget perspektiv.

Herved kaster jeg hansken til Monica Seland: Vi vil vite enda mer om hva barna selv tenker om livet i barnehagen. Det ligger både faglig og politisk kraft i de subjektive fortellingene til barn. Kraft som vi trenger for å gjøre barnehagen og skolen til et bedre sted for mennesker i alle aldre.