Forfriskende språkhistorie

Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut og andre myter om språk
Guro Fløgstad og Anders Vaa
164 sider
Kagge Forlag

Lingvistene Guro Fløgstad og Anders Vaa har nettopp nedkommet med en liten bok, ”Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut”, med undertittelen ”og andre myter om språk”, utgitt på Kagge forlag. Her tar de for seg en del etablerte sannheter om språk i sin alminnelighet og oppfatninger om vårt eget språk spesielt, som det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved.

I første kapittel konsentrerer de seg om forestillingen om at ”Eskimoene har så mange ord for snø”. Forfatterne avslører at en amerikansk brannforsikringsagent med lingvistikk som hobby og fullstendig uten empirisk grunnlag er ansvarlig for denne misoppfatningen som har rukket å bli pensum for skoleelever og studenter i en årrekke og er blitt en gjenganger i lærebøker som omtaler språkforhold.

Oppfatningen av at det er en lang rekke ord for snø i inuittspråk har sammenheng med det lingvistiske fenomenet at ett og samme leksem, (grunnord), ved hjelp av ulike avledninger kan forekomme i en mengde varianter. Derfor blir en sammenligning av antall snøord i for eksempel vestgrønlandsk og germansk meningsløs.

En annen myte forfatterne ønsker å ta knekken på, er forestillingen om at språk former tanken, og at noen språk skulle være mer primitive enn andre, og noen vanskeligere. For ”ingen språk er i seg selv vanskeligere enn andre”, hevder forfatterne. Derimot er det slik at oppfatningen av vanskelighetsgrad er avhengig av hvilket språklig utgangspunkt man selv har. Derfor er for eksempel baskisk for oss nordboere et vanskeligere språk å lære seg enn den nære germanske slektningen nederlandsk. Og omvendt: Pakistanske innvandrere med sin indoeuropeiske språkbakgrunn lærer seg norsk raskere og bedre enn vietnamesere, som har et helt annet og fjernere språklig utgangspunkt.

Oppfatningen ”På Vestlandet snakker de nynorsk” gjør seg forhåpentligvis ikke gjeldende blant leserne av Utdanning, men mange har ikke klart for seg at man ikke kan sette likhetstegn mellom skriftspråket nynorsk og ulike vestlandske dialekter.

At ”norsk er et lite språk som står i fare for å dø ut”, har de fleste av oss fått nyss om, en oppfatning som blir temmelig bastant hevdet av blant annet språkdirektør Sylfest Lomheim. Også tidligere kulturminister Trond Giske har kommet med lignende dystre spådommer om det norske språkets muligheter til å overleve.

Fløgstad og Vaa kan berolige. For selv om mange av verdens anslagsvis 7000 språk raskt går tapt, dreier det seg da om språk med svært få brukere – 1600 språk har færre enn tusen brukere, 204 språk har mindre enn ti (!) brukere. Norsk er nummer 114 som morsmålsspråk med nærmere fem millioner brukere, og bare 3,8 prosent av alle språk har så mye som en million brukere. Nordsamisk, vårt største minoritetsspråk, befinner seg blant den halvparten av verdens språk som har flest brukere!

Norsk snakkes – og læres, av så godt som alle i Norge, og forfatterne peker på at språkets livskraft også avhenger av hvilke domener det brukes i. Norsk brukes i alle domener i vårt samfunn, innen familien, i alle landsdeler, i media, innen administrasjon, undervisning og forskning, det er med andre ord i universell bruk, og bare et fåtall av oss bruker andre språk i arbeidssammenheng. At enkelte bransjer i næringslivet er avhengige av å kommunisere i et internasjonalt miljø, er i seg selv ingen trussel mot norsk, er forfatternes konklusjon. Derfor avviser de å ta del i språkdirektørens bekymringer for det norske språkets framtid. Og de argumenterer etter mitt skjønn overbevisende for dette synspunktet.

Som det framgår av disse smakebitene fra bokas innhold sørger Fløgstad og Vaa for å avlive en del av de misforståelsene av språkhistorisk art som blant annet denne anmelder er blitt innpodet med, og som jeg har en mistanke om at også andre språklærere har delt med meg.

Innholdet blir presentert i et presist og lett tilgjengelig språk, noe som gjør de 164 sidene til en behagelig leseropplevelse.