Godt språk

Riksmålsforbundet har i mange år tilbudt en tjeneste der man kan sende inn spørsmål om det man måtte lure på når det gjelder språkføring. I denne boka, som er redigert av Helene Uri, presenteres 333 av disse spørsmålene med tilhørende svar. I forordet understreker redaktøren at det ikke er hun som har skrevet svarene, det er det «folk i Riksmålsforbundet» som har gjort. Selv har hun bare valgt ut, sortert og ryddet i materialet.

Ryddejobben har blant annet bestått i å gruppere spørsmålene etter tema. Dette har resultert i fem hovedkapitler: Rettskrivning, Grammatikk, Ord og uttrykk, Språkhistorie og Talespråket. Denne inndelingen, kombinert med et fyldig stikkordregister, gjør det enkelt å finne fram til det man lurer på.

I forordet skriver Helene Uri: «Språkkrigens dager er talte». Det hun sikter til, er at forskjellene mellom riksmål og konservativt bokmål nærmest er utvisket. Bokens tone og innhold vitner om at de steile frontene i målstriden er en saga blott. Enda klarere blir dette om man sammenligner den med en lignende bok som ble utgitt av Riksmålsforbundet i 1962, André Bjerkes «Hva er godt riksmål?».

Bjerkes bok, som Helene Uri omtaler med varme i forordet, er også en samling med spørsmål og svar på aktuelle språkspørsmål. Svarene den gang var minst like klare som de leserne får i dag, men Bjerke greier ikke å holde inne med sleivspark til bokmålet og dets forkjempere. Om «Tanums store rettskrivningsordbok», den største rettskrivningsordboken med bokmål, skrev han for eksempel: «Nei, hensikten med TANUMS STORE er nok ikke å fremme ‘god almendannelse’. Men den gir utmerket informasjon om sprogpolitikkens ‘gjeldende føresegner’. Den er derfor et uunnværlig hjelpemiddel for enhver norsk statssnik på den byråkratiske karrièrevei ». Denne typen ironiske sleivspark fi nner man ikke i «Godt språk».

I bokas første del (Rettskrivning) er spørsmålene oftest helt konkrete, en leser lurer for eksempel på om riktig skrivemåte er kjip eller kip. I stedet for bare å presentere det riktige svaret (riktig stavemåte er kjip, både på riksmål og bokmål), får vi en oversikt over ordets normeringshistorie fra det oppstod i norsk slang og fram til i dag. At skrivemåten virker litt fremmed for enkelte, skyldes nok at det ikke fi nnes andre ord som starter med bokstavkombinasjonen «kji» - vi skriver som kjent kino, kirurg, kirke med mer.

Ellers bærer spørsmålene preg av at folk lurer på det meste når det gjelder språk. Noen eksempler: Hva menes med «å være litt johan»? Er det galt å begynne en setning med «å»? Hvorfor heter det feminisere og ikke femininisere?

Svarene som gis, er klare og konsise. Selv om stoff et til tider er komplisert, er språket alltid lett og ledig. Boka er godt gjennomarbeidet og nesten feilfri, men stavefeil som skriftelig (i stedet for skriftlig) ville nok redaktøren helst vært foruten. Boka inneholder også svar som ikke er i tråd med gjeldende riksmålsnormering. I et spørsmål som dreier seg om ordet lunsj, står det for eksempel at riksmålsnormen er lunch. På Riksmålsforbundets sider står det imidlertid at man også kan stave det lunsj, og søker man i Riksmålsordlisten på nett, får man også opplyst om at det er valgfritt. Slike feil kan selvsagt skyldes at svarene er gitt før endringene ble vedtatt, men det burde uansett ha blitt fanget opp av redaktøren eller i sluttkorrekturen.

Disse innvendingene er stort sett pirk, og de bør ikke rokke ved inntrykket av at Helene Uri i samarbeid med Riksmålsforbundet og Kagge Forlag har utgitt en både innholdsrik og underholdende håndbok for alle språkinteresserte.