Jakten på den gode skole

Kunnskap om tidligere tiders skole inngår fortsatt i norsk lærerutdanning. Mang en lærerstudent har nok med blandet lyst åpnet den skolehistoriske læreboka på pensumlista og undret seg over relevansen for sin egen lærergjerning. Blir man en bedre lærer av å lære om vekslende pedagogisk grunnsyn, lærerrolle og elevsyn gjennom 1800- og 1900-tallet?

Studenter som leser Vegard Kvams nye bok om temaet, vil kunne se nytten av denne kunnskapen. Med et lettfattelig språk, klar struktur og relevante sideblikk til samfunnet utenfor klasserommet gir han en god innføring i norsk skolehistorie. Fargerike og illustrative figurer visualiserer hovedpoengene i teksten, som blir oppsummert ved slutten av hvert av de åtte kapitlene.

Det er sjelden man kommer over en bok som så tydelig henvender seg til kommende utøvere av en spesifikk profesjon som i dette tilfellet. Mens de fleste bøker i læreboksjangeren gjennom et «bredt forord» eller ved forlagets markedsføring poengterer at målgruppen også inkluderer den generelt samfunnsinteresserte leseren, er Kvams bok klart rettet mot lærerstudenter.

Forfatteren drar veksler på mange års undervisning ved lærerstudiet ved NLA Høgskolen i Bergen. Dette har gitt ham innsikt i kunnskapsnivået i dagens norske studentmasse. Det er nok med visshet om at unge studenter kan ha begrenset kjennskap til fagterminologi og mangelfull kunnskap om nasjonal og internasjonal historie at Kvam har gjort framstillingen såpass lettfattelig som tilfellet er her. Framstillinger av skolereformer og sosiale forhold kan oppleves som tørt og «puggestoff». Dette unngår Kvam, blant annet ved å legge inn korte utsnitt fra folkloristiske beretninger som forteller om «levende mennesker».

Det er nær sammenheng mellom innholdets faglige nivå og hvordan det formidles. Innholdet presenteres ved at forfatteren henvender seg direkte til leseren. Formuleringer som «fra egen skolegang er du kanskje kjent med at …, «kanskje husker du fra forrige kapittel at …» , «… har du kanskje ikke hørt om tidligere?» og «hva synes du om …?» knytter leseren tett til forfatteren, som nærmest leder ham eller henne gjennom teksten. Dette tette båndet forsterkes ved at hvert kapittel avsluttes med at leseren gjennom spørsmålet «Hva synes du?» blir oppfordret til å reflektere selv.

Prisen forfatteren betaler for denne forenklingen, er at det blir lite rom for nyanser. Dette kunne forfatteren til en viss grad tatt forholdsregler mot. Når han eksempelvis skriver om den første organiseringen av norske lærere på 1800-tallet, om skolens kamp mot nazifisering under 2. verdenskrig eller om den siste tids debatt om forholdet mellom offentlig skole og private skoler, kunne han gjerne kort ha plassert disse hendelsene i en historisk kontekst. Så vel fagorganisering og nazifisering som privatisering fant sted også på andre områder i samfunnet enn i skolen. Likeledes blir noen av de historiske opplysningene unøyaktige, som utsagnet om at den norske kulturarven lå brakk i dansketiden.

Dette rokker ikke ved at Vegard Kvams bok gir en meget god innføring i norsk skolehistorie. Det er intet mindre imponerende på en så lettfattelig måte å gi et oversiktsbilde over et komplekst tema som norsk utdanningshistorie. Boka fortjener utvilsomt en plass på pensumlista ved institusjoner som utdanner lærere.