Bok som tetter kunnskapshull

Slik uttrykker redaktørene for boka «Folk uten land» det. Bokas undertittel, «Å gi stemme og status til urfolk og nasjonale minoriteter», er programmatisk. Denne vitenskapelige antologien er først og fremst for lærere og studenter i lærerutdanningene, men den inneholder kunnskap som lærere i hele opplæringen trenger.

Internasjonale konvensjoner og avtaler gir samer som urfolk særlige rettigheter. Staten har også forpliktelser overfor nasjonale minoriteter. Både barnehage og skole har formålsparagrafer og sentrale forskrifter som pålegger lærere å bidra til at elever får kunnskap om og utvikler respekt for denne delen av mangfoldet i landet vårt. Det er utgangspunktet for de forskningsbaserte bidragene til bokas tretten forfattere.

Både samer og nasjonale minoriteter omtales i lovverk, forskrifter, læreverk, skjønnlitteratur, aviser og oppslagsverk. Derfor er det viktig med analyse av slike tekster. Det kan avdekke hva slags informasjon og kunnskap tekstene formidler, og ikke minst perspektiver og holdninger. Rådende tenkemåter avspeiler gjerne majoritetens. De kan utfordres, og praksis kan prøves på nevnte forpliktelser.

Som underviser har jeg savnet sakssvarende litteratur om både samer, kvener, romfolk og de reisende. Hvordan skal vi som lærere kunne oppfylle kravene når vi selv mangler kunnskap? Kunnskapskildene er få, og forskningsbasert kritisk kunnskap om dette området er mangelfullt. Dermed tetter foreliggende bok et kunnskapshull.

Urfolk finnes i flere verdensdeler, og de nasjonale minoritetene har vandret og vandrer over landegrensene. Utfordringene som både majoritet og minoriteter møter, har vært forskningstema i flere land. Det drar forfatterne i foreliggende bok veksler på. Ikke minst anvender forskerne forskningsteorier i analysen av tekster, tekster med bilder samt billedbøker, teorier som «åpner» det mangeartede stoffet på spennende og forståelig vis.

Boka er todelt. Den første delen omhandler tekster tilknyttet urfolk på flere kontinenter, men med vekt på samer i Norge og nabolandet Sverige. Gjennom eksemplene gir artiklene den kunnskapshungrige student eller lærer en fornyet tilgang generelt til og oppmerksomhet om teksters betydning, på godt og vondt, men som gir særlig innsikt i bokas anliggender: Nahim Torrez og Eva Maagerø skriver om bruk av legender i barnehage og skole i Nicaragua. Ragnhild Lund studerer omtalen av urfolk i engelskverket «Searching», mens Torjer Olsen og Bengt-Ove Andreassen tar for seg de normative tekstene for barnehagen, især rammeplanen. Anne-Beathe Mortensen Buans artikkel omhandler visuelle framstillinger av samer i et utvalg lærebøker, mens Monica Reichenberg skriver om samer i svenske lærebøker.

Norunn Askeland spør: «Kan positiv diskursanalyse bidra til nye måtar å framstille ‘den globale andre’ på?». Hun viser til at skolen har vært noe av en «slagmark og lærarane frontsoldater», slik Einar Niemi karakteriserer fornorskningspolitikken, og som, lik Alta–Kautokeino-konflikten, påførte det samiske folk sår og kampvilje og avdekket majoritetens maktvilje og -evne, men også minoritetens motfortellinger der de bruker metaforer og ironi som språklige våpen.

Andre del av boka gir innsikt i forhold som angår nasjonale minoriteter. Bente Aamotsbakken skriver om romanifolket som en uteglemt minoritet. Romfolket i svenske lærebøker er Jörgen Mattlars tema, mens Henriette Siljan undersøker hvordan kvener/norskfinner og skogfinner omtales i norsk Wikipedia og hvordan sigøyner/rom framstilles i leksikontekster, som heller ikke er nøytrale. Bokas forfattere er kjente tekstforskere. Folk uten land? bør få sin plass i samtlige lærerbiblioteker.