Statens Lærerkurs 1962-2002

I lys av dagens situasjon er det interessant å lese om utviklingen av norsk skole når det gjelder et så viktig område som etter- og videreutdanning av lærere. Både politikere og dagens lærere vil kunne ha interesse av et innblikk i en skolepolitisk utvikling ikke veldig langt tilbake i tid.

Arbeiderpartiet har spilt en hovedrolle i skolepolitikken i denne tiden. De opprettet i sin tid flere såkalte råd. Lærerutdanningsrådet (LR) skulle være et overordnet råd for blant annet Grunnskolerådet (GR) og Rådet for videregående opplæring (RVO). Det skulle etter hvert vise seg at ikke alle Ap-statsrådene var like interessert i SLs oppgaver.

Oppgavene gikk først og fremst ut på å gi et tilbud til alle landets lærere på forskjellige fagfelt der mangelen var stor. Tallet var nok stort den gang som nå. I dag er det rundt 9000 lærere som underviser i grunnskolen uten godkjent utdanning.

Dette skulle SL gjøre noe med, mente man i 1962, og det ble satt i gang etter- og videreutdanning i stor stil. I 1987/88 var det for eksempel 39.404 stillinger i grunnskolen, 18.185 i videregående skoler, med spesialskoler og høgskoler til sammen 56.894 stillinger. I tillegg kom mange deltidsstillinger. Da er det ikke mindre enn oppsiktsvekkende at det var hele 11.818 deltakere på kurs i regi av SL.

En politisk berg- og dalbane

I sin fremstilling viser Tveitå hvor vanskelig det var å få en gjennomgående forståelse for arbeidet som ble gjort i SL, selv om svært mange lærere i løpet av disse 40 årene fikk bedret sin kompetanse ettertrykkelig. Mest kjent er vel ordningen der lærere kunne gå på kurs i to sommerferier og studere hjemme i skoleåret mellom for å oppnå adjunktkompetanse. Vi fikk de berømte «folkeadjunktene» mot de universitetsutdannede «luksusadjunktene».

Her bør det nevnes at Tveitå og LR var meget opptatt av de yrkesfaglige lærerne som kunne glede seg over et løft i sine faglige tilbud og kompetanseheving.

Tveitå er ikke særlig imponert over den støtte LR fikk fra arbeidsgiverne, enten det var fra departementet, fylket eller kommunene.

Politikerne får også sitt pass påskrevet av Tveitå, som har tjent under en rekke statsråder og statssekretærer. «Det ble stadig vanskeligere å holde en fast kurs, å holde fast ved de langsiktige målene ved en slik uendelig utskifting av toppledere. Hver av dem hadde mer eller mindre sine kjepphester, som vi ubetinget måtte innrette oss etter.

– Verst var det med de mest aktive politikerne, de som på død og liv syntes de skulle markere seg utad, med stadig nye tiltak når det gjaldt skoleverket. Som eksempler på slike kan nevnes Gudmund Hernes og Kristin Clemet. … Av statsrådene var nok Kristin Clemet den dårligste jeg møtte, ikke fordi hun la ned SL. Det kunne også andre ha gjort. Men hun hadde heller ikke noe bedre å sette inn i stedet, slik jeg opplevde det. Omtrent på denne tiden ble lønnsavtalene med mer overført fra staten til kommunene.»

Når det gjelder lærerorganisasjonene, er Tveitå svært glad for støtten han fikk fra alle på den tiden. De hørte med til SLs grunnpilarer helt til siste slutt. Både Norsk Lærerlag og Norsk Lektorlag tok på seg å arrangere etterutdanningskurs og fikk tilskudd fra staten til dette.

«Ved SL var vi svært glade for den støtten vi fikk fra organisasjonene, og vi kunne ikke se noen forskjell mellom dem. Men det gjorde nok andre. En av fagpedagogene i Lærerutdanningsrådet f.eks. så negativt på kursene til Lektorlaget.»

Aanund Tveita skal ha honnør for at han har løftet fram vår nære skolehistorie med mye interessant stoff!