Den besværlige dannelsen

Er president Donald Trump en dannet mann når han hevder at han er topputdannet, eller er han udannet? Det vil sannsynligvis være flere svar på det, alt etter hvem man spør. Det store spørsmålet koker derfor ned til: «Hva er dannelse?»

Tidligere lektor, essayist, forfatter av over 50 boktitler, først og fremst av sakprosa, Egil Børre Johnsen, skulle være usedvanlig godt kvalifisert til å kunne svare på dette spørsmålet. Han har en doktorgrad i emnet med tittelen «Oppgavetekst og dannelse», en analyse av dannelsesbegrepet i stiloppgaveformuleringer til examen artium i tidsrommet 1880–1990. Nå er den produktive filologen ute med sin seneste bok som har tittelen «Kunsten å utmatte ungdom – Streiftog i skolespråket». Boken er på bare 133 sider, men forfatteren har klart det kunststykket å gi et skolehistorisk og personlig bidrag der stoffet spenner over store tidsepoker fra lærde lektorer på Aars & Voss realskole og gymnas til dagens videregående skole. Leseren blir kjent med store pedagoger fra riktig gamle dager, og forfatteren gir miniportretter av disse gründerne og et miljø helt fra skolen ble grunnlagt i 1865. Den skulle bli en av Kristianias beste skoler, inkludert Katedralskolen. Aars & Voss skole eksisterte i 104 år før den ble nedlagt, og man bygget SAS-hotellet på tomta.

Hvert kapittel i boken har tre deler: en fra 1800-tallet (storhetstiden), en fra 1900-tallet (egne skoleminner og en fra 2000-tallet (videregående i dag). «Med tre hundreår i ryggen prøver jeg å si noe om strevet for å gjøre skolen til en institusjon for dannelse. Og om hvordan man nesten har klart det. Men «nesten kaster ingen mann av hesten», skriver forfatteren i forordet. Begrepet dannelse går som en rød tråd gjennom hele boken. Forfatteren belyser det fra forskjellige sider, ofte med fornøyelige eksempler og sitater.

Egil Børre Johnsen har alltid vært en glimrende debattant, ikke bare i skolekretser, men også i det offentlige rom. Han skriver like lekent og morsomt om «oldtiden» i den gamle Oslo-skolen som om nåtidens skolepolitikere. Ideen om å la historien om kirsebærtreet plantet på hjørnet av St. Olavs gate og Tullins gate i Oslo, fortelle om en skole som en gang lå der, er kreativ!

Boken er full av både elev- og lærerhistorier, men kan dessverre ikke serveres i en kort bokomtale. Men dannelsesbegrepet konkretiseres: Forfatteren, som er godt voksen, avslører en digital innsikt som gjør at når han skriver om dette, er det en som vet hva han snakker om. Derfor både kan og bør denne boken leses av elever, foreldre og lærere som underviser i alle fag, ikke bare de akademiske. Selv om boka omhandler Oslo som sted, er stoffet mer eller mindre universelt. Derfor kan tittelen virke noe begrenset. Boken er ikke en kritikk av dagens ungdom som befolker våre skoler. I gamle dager ble også elevene overlesset med mer eller mindre verdifull kunnskap.

Noen sitater fra boka som kan være verdt å tenke over: «I stedet for superakademikere i statsrådsstolen ønsker jeg grunnskoleutdannede ministre av Jon Lilletuns støpning … I stedet for lærere med 4 i matte trenger vi lærere med tvil og glød … I stedet for hoteller i sentrum ønsker jeg skoler … I stedet for andre fremmedspråk ønsker jeg sløyd og mer gymnastikk!»