Den politiske barnehagelæreren

Under årets stortingsvalgkamp var barnehager så å si fraværende i debatten, med unntak av spørsmålet om velferdsprofitører og kommersielle barnehageeiere.

Mens skolespørsmål var et sentralt tema i mange debatter og for de fleste partier, var det få som hadde noe viktig å si om barnehagenes mål og innhold. Betyr det at det ikke er noen uenighet på området, eller at barnehager ikke er viktig nok som tema? I lys av dette er det interessant å lese en bok med tittelen «Barnehagelæreren som politisk aktør».

Redaktørene av boka, Hanne Blaafalk, Morten Solheim og Geir Aaserud, slår fast at politikk påvirker barnehagens innhold. Som en fullt utbygd velferdstjeneste, og som en del av utdanningspolitikken, er barnehagene gjenstand for større politisk interesse enn før, samtidig som de påvirkes av både nasjonale og internasjonale politiske trender, verdier og ideologier. Derfor tar de til orde for at barnehagepolitikken bør utfordres av barnehagelærerprofesjonen, og at barnehagelærerne selv må ta ansvar. Antologien tilegnes Berit Nordbrønd, som flere av bidragsyterne møtte gjennom sin bachelorutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nordbrønd er nå pensjonist, men engasjementet er fortsatt til stede. Barnehagelærerne må bruke sin dømmekraft, siteres hun på, «hvis ikke tilpasser vi oss bare det politiske regimet (...)».

Boka presenteres som en «vitenskapelig antologi». Akkurat det stusser jeg litt over, for i min forståelse handler vitenskapelige artikler om å legge fram resultater fra egen forskning, og det gjør artiklene i denne samlingen i liten grad. Men de knytter absolutt an til forskning, og de bruker ulike filosofiske perspektiver for å vise hvordan politikk og pedagogikk kan analyseres og gjøres til gjenstand for diskusjon.

Bredden er stor, både blant bidragsyterne og temaene de berører. Plassen tillater ikke noen gjennomgang av alle elleve artikler, derfor blir dette bare noen smakebiter: Halvor Hals Kolsrud, pedagogisk leder i Bråten barnehage og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, skriver om «Barnehagelæreren som deltaker i politikkutvikling». Kolsrud spør hvordan barnehagelærere kan bruke sin profesjonskompetanse til å påvirke utforming av partienes politikk, og analyserer de ulike partienes programmer. Dessverre handler analysen om programmene fra 2013-2017, ikke den nye periodens programmer, men trolig er ikke forskjellen så stor. Kolsrud konkluderer uansett med at politiske partier er blitt mer involvert i barnehagene, og at «det er på tide at barnehagelærerne blir mer involvert i de politiske partiene».

Marit Bøe og Karin Hognestad, begge førsteamanuenser ved Høgskolen i Sørøst-Norge, drøfter den pedagogiske lederen som etisk aktør i ledelse. De har gjennomført en studie der de har benyttet «kvalitativ skygging», det vil si at forskeren har fotfulgt informanten og har fått detaljerte og rike data fra bestemte arbeidssituasjoner. Spennende og praksisnær forskning!

Praksisnær er på sett og vis også Marius Heimen, som skriver om «Posthumane perspektiver på leketøy». Heimen tar utgangspunkt i de såkalte «ha-med-dagene», der barna får ta med private leketøy i barnehagen. Dette kan være pedagogisk utfordrende for barnehagelærerne, skriver Heimen, og peker på hvor nødvendig det er at barnehagelærere har et kritisk blikk på egen praksis. Dette kritiske blikket skal de ideelt sett ha fått gjennom utdanningen, og i to artikler er det nettopp utdanningen av barnehagelærere som er utgangspunktet. Ragnhild Olsen, barnehagelærer med master i barnehagepedagogikk, drøfter blant annet utdanningspraksis og læring, og påpeker at læring ikke eksisterer som en allerede gitt størrelse. Torunn Grindheim, barnehagelærer og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, spør om det er rom for kritiske studenter i lærerutdanningen, og viser til forventninger i de nasjonale retningslinjene for utdanningen. Hun viser at det kan være flere forståelser av det å være kritisk, og at dette kan skape kvalitet i lærerutdanningen.

Siste artikkel i antologien er ikke lang, men er et høydepunkt. Artikkelen er basert på samtaler mellom to av redaktørene og Britt Nordbrønd, og leseren får del i hennes klare advarsler mot den tilpasningsideologien hun mener har preget barnehagefeltet de siste årene. Barnehagelærerens profesjonalitet blir utfordret av nyliberalistisk ideologi, noe som fører til at profesjonsutøveren tilpasses og mangler handlingsalternativer, mener hun. «En slik tilnærming til barnehagepolitikken kan føre til at vi står i fare for å få veltilpassede barnehagelærere som ikke tør å stille kritiske spørsmål, men retter seg etter pålagte rammebetingelser».

Dette er ingen lettvekter av en fagbok, og noen av artiklene vil kunne oppleves litt krevende. Men som i alle antologier er det er fullt mulig å lese enkeltartikler og likevel få utbytte av dem. Både den faglig og politisk engasjerte barnehagelærer, og de som utdanner barnehagelærere, vil uten tvil finne noe interessant i boka. Kanskje kan den også bidra til at barnehagepolitikk kommer noe høyere på dagsordenen i neste valgkamp?