Motstrøms
Det kreves en betydelig innsats av lesere som vil holde følge med Steinsholt og Ness gjennom deres tankevekkende bok.
Professor i pedagogikk Kjetil Steinsholt (ved NTNU) og barnehagestyrer Silje Alise Ness har nylig gitt ut «Motstrøms. Åpninger i retning av en levende pedagogikk». Kapitlene er Det ordinære menneske, Det improviserende menneske, Det undrende menneske, Det lekende menneske, Det vennskapelige menneske, Det (u) besluttsomme menneske og Det disiplinerte menneske.
Boka bygger ikke på tung, kvantitativ psykologisk innsikt eller på autoriteter som Jean Piaget eller Maria Montessori. Veiviserne i denne boka finner en blant forkjemperne for en ikke-instrumentell eller en anti-økonomisk pedagogikk. Skolen skal ikke tjene og styres av produksjonslivet. Hovedvekten skal ikke legges på effektivitet, testing og systematisk kontroll.
Boka formidler en levende, livsbejaende, lydhør, åpen og villfarende pedagogikk. Den er krydret med henvisninger til skjønnlitteratur og til kunst og kultur i alle sjangre. Det vises til «Alice i Eventyrland», til Hamsuns «Pan», til Nietzsches «Slik talte Zarathustra» og Hans-Georg Gadamers «The Relevance of the Beautiful and Other Essays». Boka er spekket med personlige opplevelser og anekdoter. Selv har jeg nok hatt størst glede av Steinholts beretning om hans egen barmarkstrening i Bymarka i Trondheim: «En litt yngre utgave av den samme forfatteren står og ser ut over Baklidammen, et av de fine, små vannene i Bymarka i Trondheim. Endene har funnet sin plass allerede. De koser seg i solen, som akkurat har begynt å varme opp frosne fjær. Han burde selvsagt tatt med seg noen tørre brødskalker til dem, men slår seg til ro med at ender jo er skalldyr. Dessuten skal han løpe, ikke mate ender. Han legger i vei over demningen i retning golfbanen. Den første kilometeren er som vanlig ubeskrivelig vond. Begge hælene verker, ryggen knirker og så er det et eller annet, noe ubestemmelig, på innsiden av kneet. Det er som om han fullstendig er atskilt fra sin egen kropp. Den står faktisk i veien for de målene han har satt seg. Hvordan skal han i det hele tatt komme seg opp til Geitfjellet, rundt Kobberdammen, opp til Fjellseter, rundt Vintervannet, ned Henriksåsen til Grønlia, så stien langs Skjellbreia til Marka, derfra til Stykket, skiløypa i retning Lian og så opp Foros-dalen, derfra opp på Solemsåsen, og så strake veien tilbake til Baklidammen? Han forsøker som en selvpåtvungen naturterapi å glemme at han har en vond kropp.»
«Motstrøms» lener seg til tunge teoretiske perspektiv, ikke minst studier av filosofisk litteratur. Her er det på sin plass å nevne navn som Friedrich Schiller, Friedrich Nietzsche, Michel Foucault, Jacques Derrida og Hans-Georg Gadamer. Boka ivaretar imidlertid framfor alt barneperspektivet og barndommens egenart samtidig som den ikke neglisjerer voksenperspektivet. Fra først til sist handler den om vennskap mellom barn og om leken som typisk for barns aktivitet. Steinsholt og Ness skriver: «Siden barn og lek henger så godt sammen, er det viktig at leken bevares som en primæraktivitet i barnehagene.» Vel så grundig og sterkt karakteriserer de to forfatterne barnet som det undrende mennesket. Barn og undring vies et eget kapittel på 50 sider.
Helt til slutt: Boka er nok som ideologi barnevennlig, og den er rik på humor, men ikke derfor lettlest. Det kreves en betydelig innsats av lesere som vil holde følge med Steinsholt og Ness gjennom deres tankevekkende bok.
