Vurdering i skolen

Budskapet hans kan oppsummeres i én setning: Den løpende, formative vurderingen bør brukes mye mer, og denne kan og bør i mange tilfeller erstatte den summative vurderingsformen, som er kjennetegnet ved at den resulterer i karakterer.

Forfatteren konstaterer at den vurderingsformen han selv har minst tro på, den summative, har økt kraftig. Dette gjelder spesielt innen høyere utdanning, der den summative vurderingen inkluderer setting av delkarakterer og godkjenning av arbeidskrav. Per Lauvås forklarer denne negative utviklingen med modularisering, som innebærer omlegging til mange og små moduler. Dette har økt mengden av summative vurderingssituasjoner. Reduksjon av formativ vurdering, eller i verste fall bortfall av dette, i høyere utdanning er et alvorlig sykdomstegn, mener Lauvås.

Den formative vurderingen er en nødvendig del av all skolegang, utdanning og utvikling, påpeker forfatteren. Til forskjell fra den summative er denne uformell og uten reglement eller retningslinjer, i tillegg til at den altså er karakterfri. Formativ vurdering er ifølge Lauvås den mest nyttige for den som blir vurdert. Ved å gi tilbakemelding til den som er under opplæring, vil vedkommende hjelpes og veiledes til å bli bedre.

Boka er delt inn i tre hovedbolker, uten at det er vanntette skott mellom dem. Mens det i første del blir gjort rede for ulike vurderingsformer og det i andre gis et kritisk blikk på vurderingsordninger i skolen, inneholder den tredje og siste delen refleksjoner omkring formativ vurdering. Mot slutten gir forfatteren konkrete tips til hvordan tilbakemelding på ulike måter kan og bør gis. Det avsluttende kapittelet i boka, «Essensen i formativ vurdering: tilbakekobling (feedback)» skiller seg både kvantitativt og kvalitativt fra de tidligere. Dette er lengre enn de foregående, og forfatteren er mer til stede i teksten med egne vurderinger, synspunkter og eksempler. Gode og konkrete, og i høyeste grad gjennomførbare forslag til hvordan formativ vurdering kan gjennomføres, trekkes her ut av professorens erme.

Framstillingen til Lauvås er engasjert og engasjerende. Bekymringen han selv gir uttrykk for noen ganger underveis, at progresjonen i framstillingen ikke er lineær nok, er ubegrunnet, for ulike begreper og teorier vil måtte gjentas når et så stort og komplekst tema som vurdering diskuteres. I et lettfattelig språk og med en ubesværet veksling mellom egne vurderinger og henvisninger til relevant forskning og litteratur får han klart fram poengene sine. Et par sideblikk midt i boka til henholdsvis kinesisk og jesuittisk tradisjon framstår imidlertid som noe uklare. Hva viser disse eksemplene om vurdering i skolen? Kunne disse sidene heller ha vært brukt til å gi en oversikt over bruk av vurderingsformer og karakterer i ulike norske skoleslag de siste tiårene?

Forfatteren avslutter med å erkjenne at det har vist seg vanskelig å satse på formativ vurdering i skolen. Dette skyldes mest av alt «den ulykksalige troen på at litt formativ vurdering i et hav av summativ vurdering kan gi gode resultater», mener han. Vurderingsforskriften fra Kunnskapsdepartementet står dessuten i veien. Men også forskrifter må vel kunne tøyes litt ved behov, spør Per Lauvås retorisk til slutt.