Universell opplæring og forslag til ny lov – en trussel for den hørselshemmede eleven?
Debatt: Barn med tegnspråk som førstespråk trenger fellesskap med andre tegnspråkbrukere for å trives og for å utvikle seg optimalt.
I det mye omtalte forslaget til ny opplæringslov, kan vi lese på side 344, i det nye avsnittet om elever med stort potensial for læring, at det er beskrevet godt hvordan elever trives bedre når de er i fellesskap med andre «som dem selv» som de kan speile seg i og som kan utfordre dem.
Det synes likevel som om pendelen har snudd, og at det nå bare er de evnerike som skal kunne ha en rett til å være blant andre som kan utfordre dem. For andre grupper trekkes det i retning av at klasserommet med «de som er likest» alltid er selve målet for pedagogen, for den med behov for spesiell tilrettelegging.
Sterke språklige arenaer har blitt svekket
I historien rundt nedleggelse av spesialiserte skoler, inkludert døveskoler og tegnspråklige barnehager, har vi steg for steg fulgt en integreringstanke hvor den hørselshemmede skal tilpasse seg fellesskapet. Sammen med denne historien har sterke språklige arenaer blitt svekket.
Vi i tegnspråkbarnas utvalg i Norges Døveforbund mener at et slikt fellesskap som beskrives for de sterkeste elevene i skolen, også er noe andre elever skal ha rett til. Hva et fellesskap med mennesker man kan speile seg i, er for ulike grupper elever, skal man ikke miste av syne i målet om det felles klasserommet med «rom for alle».
Formuleringen kan også brukes om tegnspråklige elever. Tegnspråkbrukere har forsøkt å få frem dette; at barn med tegnspråk som førstespråk trenger fellesskap med andre tegnspråkbrukere for å trives og for å utvikle seg optimalt.
«Universell utdanning» tar bort fokus fra enkelteleven
Videre ser vi at det er en fare for at begrepet «universell utdanning» tar bort fokus på enkelteleven, noe som de hørselshemmede elevene kan tape svært mye på. Vi vet at blant annet rådmenn i Norge ønsker å bruke en slik betegnelse for å kutte i spesialpedagogikk og individuell tilrettelegging for å spare midler; dette trekkes også frem i forslaget.
Det står: «Betegnelsen ‘universell’ tydeliggjør og signaliserer at skolen skal gi en opplæring som retter seg mot alle elever. Med universell opplæring menes en faglig, metodisk og sosial tilpasning av opplæringen slik at elevene får realisert sitt potensial i så stor utstrekning som mulig innenfor fellesskapet, og med minst mulig behov for egne ordninger for enkeltelever.»
I forslaget til ny opplæringslov virker det som om både lærer og elev har mislykkes dersom eleven ønsker seg et annet type fellesskap enn det skolen kan tilby; blant andre barn som de kan forstå og utvikle seg sammen med.
I beskrivelsen av inkludering (side 344 under Tilpasset opplæring) er det i stedet skrevet at «Forutsetningen om et fellesskap mellom elevene innebærer at inkludering bygger på erkjennelse av mangfold og prinsippet om likeverd.»
Det hadde vært fint om barn med tegnspråk også ble beskrevet som en gruppe som i tillegg til å bli inkludert, trenger fellesskap med andre barn som de kan speile seg i – og at dette elementet som bringes så godt opp om elever med stort potensial for læring, også kan benyttes til å forsterke andre elevers behov for like barn å trives med.
Individuell tilpasning er nødvendig
Barn med hørselshemming er enda mer forskjellige enn andre barn, fordi språkdeprivasjon, miljø og andre funksjonsnedsettelser kommer i tillegg til det at man er ulike mennesker.
Å starte med en hypotese om at man bare trenger spesiell tilrettelegging dersom det felles klasserommet ikke virker optimalt, er en innstilling som vil gå på bekostning av de hørselshemmede og tegnspråklige barnas rettigheter.
Man tar heller ikke inn over seg at språk og kultur er en del av barnets psykososiale utvikling og er noe som ikke opphører når skoledagen er over. Fellesskolen blir derfor ikke tilfredsstillende uten individuell tilpasning, og «universell utdanning» kan overdrive betydningen av god pedagogikk som en universell løsning.
Den «universelle» løsningen, som ikke er mulig med våre unike barn, er spesielt truende når den er sett sammen med stortingsmelding 6, som ble godkjent i en fart og som vil gi norske kommuner mindre støtte i gjennomføringen av tanken bak forslaget til ny opplæringslov.
Å få til en god læringssituasjon, enten eleven er tegnspråklig eller avhengig av teknisk, fysisk og pedagogisk tilrettelegging, er noe som krever mye individuell tilpasning og som ikke vil være mulig å gjøre på en «universell» måte.
Skal tegnspråk implementeres i universell opplæring, innebærer det at hele undervisningen skal foregå på tegnspråk. I praksis betyr det at lærerne og elevene skal snakke sammen på tegnspråk, både i undervisningen og i friminuttene.
Det er mulig ved en tegnspråkskole, men lite realistisk i for en tegnspråklig elev alene i sin nærskole.
Det virker ikke som om den foreslåtte politikken tar inn over seg utfordringene rundt dette med å både skulle beskytte gode språkarenaer og å kunne tilpasse lokalt; for barna sin skyld skulle vi gjerne ha sett en tydelig politikk som ikke er «one size fits all» - dette vil ikke fungere for det døve eller hørselshemmede barnet, eller for andre barn med tegnspråk som minoritetsspråk.
