Lesebok bidrar til negative stereotypier om det afrikanske kontinentet
Debatt: «Mange land i Afrika har ikke kyst eller innsjøer.»
Hvilke fordommer og stereotypier har vi om Afrika i dag, og hvor kommer de fra?
I Salto 2 (Elevbok A), leseboken i norsk mange andreklassingene får utdelt av skolen, står det på side 47: «Mange land i Afrika har ikke kyst eller innsjøer. Det er lite nedbør og mye sol». For det første er dette misvisende om Afrikas geografi: 38 av Afrikas 54 land har kystlinje, og Viktoriasjøen, som Uganda, Kenya og Tanzania grenser til, er verdens nest største ferskvannssjø, og bare én av mange store innsjøer på det afrikanske kontinentet.
For det andre er denne setningen en del av en fortelling som bidrar til negative stereotypier om kontinentet Afrika.
Temaet for leseleksen etter høstferien er vann, og elevene skal lese to sider. På den ene siden står det om Norge:
«Norge har en lang kyst og mange innsjøer.
Vi har mye nedbør.
Derfor kan vi bruke mye vann.
Vi kan bade i store svømmebasseng.
Vi kan sprute med vannpistoler.
Vi kan kaste vannballonger.
Vi kan løpe i vannsprederen.
Vi er heldige.»
Til denne teksten er det tre bilder av sprutende vann, barn som leker med vann, og et barn som svømmer.
På side 2 står setningen jeg allerede har kommentert. Videre kan vi lese at i Afrika (som vi kan få inntrykk av er et land, siden det på forrige side handlet om ett land: Norge) har lite nedbør og mye sol. Deretter får elevene lese om Zenaba som bruker mange timer på å gå til nærmeste brønn. Der er det lang kø, og pumpa er dårlig. Det tar fire timer å gå til vannpumpa, tre timer å fylle kannene og fire timer å gå hjem igjen.
Bildet på denne siden er av en afrikansk kvinne som bærer en kanne med vann på hodet.
Hva lærer egentlig andreklassingene når de leser dette? Jo, i Afrika er det tørke, og man må bruke hele dagen på å hente vann i brønnen, mens i Norge har vi så mye vann at vi kan leke i vannsprederen. Vi er heldige, og de har det bare vanskelig.
Ja, det er flere land i Afrika som opplever tørke. Men det er det også i Europa, og noen ganger også i Norge, som i sommer.
Det disse tekstene i Salto 2 bidrar til, særlig når de er satt opp mot hverandre på denne måten, er å reprodusere allerede eksisterende stereotypier om det afrikanske kontinentet, og ikke minst en styrking av fortellingen om hvor heldige vi er som får bo i Norge. Tekstene bidrar heller ikke til å forklare hvorfor det i noen land i Afrika er problemer med tilgang til drikkevann.
Jeg har holdt flere titalls seminarer om globalt medborgerskap for 18-20-åringer. De gjenforteller akkurat disse historiene om Afrika, og om Norge, fordi de har hørt dem om og om igjen: i skolen, gjennom nyheter, fra bistandsorganisasjoner med mer.
Når disse ensidige historiene fortelles om og om igjen, tror vi på dem. Selv om de bare er en liten del av den store komplekse fortellingen, får ikke de andre fortellingene slippe til uten at vi aktivt leter etter dem. Den ensidige historien blir stående.
Disse historiene bidrar til negative stereotypier, fordommer, ovenfra-og-ned-perspektiver, og oss-dem-holdninger, som igjen skaper grobunn for rasisme (Norge er bedre enn alle afrikanske land).
Forfatteren Chimamanda Adichie har sagt at «problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. De får én historie til å bli den eneste fortellingen».
Jeg godtar ikke at skolen i 2021 skal formidle slike ensidige historier om hverken Norge eller land i det globale sør. I det flerkulturelle klasserommet er det mange barn som ikke vil kjenne seg igjen i disse fortellingene, og disse historiene kan bidra til en fremmedgjøring. Det vi trenger, er flersidige historier, både om Norge og de 54 landene i Afrika.
Jeg håper derfor at lærere og foreldre til andreklassinger, som nå leser disse sidene i Salto 2, kan bidra til å nyansere fortellingene for barna.
Gyldendal, utgiver av Salto 2, og Norges største undervisningsforlag, ifølge dem selv, må snarest lage en revidert utgave av denne boken, i tråd med fagfornyelsen og globalt medborgerskap!